I går tilbragte jeg 7 timer hos Leading Light her i Bergen! Bare hangt rundt. Neida, jeg ble selvfølgelig tatovert. About bloody time, sist gang var i August, så det var fint å sette seg i stolen igjen! Rart man glemmer av hvor vondt det er fra gang til gang. 

Jeg har lagt ut bilde av ideen min, og denne ble modifisert til å passe inn av Beto på Leading Light til å passe inn i tatoveringen på overarmen min. Er utrolig fornøyd med Beto forresten, tatoveringen ble bedre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde ikke planlagt at den skulle være så stor først, men når jeg så det ferdige designet, tenkte jeg bare "det er jo akkurat sånn den skal se ut!" Go big or go home.

Her er linjene på tatoveringen ferdig! Fortsatt ved godt mot og den typiske "'æsj-dette-var-jo-ingenting"-attituden.

Her er svalen halvveis farget, og huden blør. Ennå ingen krise. 

Etterhvert begynte det imidlertid å kjennes ganske greit, og jeg måtte distrahere meg selv med snus og pensum. Jeg orker ikke å leke helt lenger, det var vondt, okei. Ikke "Å HERREGUD JEG DØR"-vondt, altså, mer irriterende vondt. Uansett, absolutt verdt det når resultatet er dette:

(Jeg måtte stille meg opp og vri armen foran webkamera. Funker ikke å ta bilde av armen med mobilen, fant jeg ut.)

Jeg er sinnsykt fornøyd med resultatet, og fem timer under nåla ble glemt sekundet jeg så resultatet i speilet! Armen min vokste naturlig nok til omtrent dobbelt størrelse, og der er den ennå, men sånn skal det jo være. Gruer meg mest til det begynner å klø.

Vet at flere sikkert tenker "å herregud, hun kommer til å angre", men det tror jeg faktisk ikke. Jeg har sagt det hundre ganger før; om tatoveringene er det eneste jeg sitter og angrer på når jeg er åtti, så skal jeg være glad til! I alle tifeller kommer jeg garantert ikke til å være den eneste åttiåringen med tatoveringer. Om jeg plutselig forandrer mening og begynner å hate tatoveringer når jeg bikker tretti, så kommer de uansett til å være en påminnelse om den personen jeg var. Skulle alt håp være ute, får jeg bare rette meg inn i stereotypen "superharry bestemor" og skaffe meg MC.