SO REBELLIOUS -
Forside Add meg Magiske meg Finn meg

Hadet Tokyo, hei Kanagawa



ただいま!! Jeg er hjemme! ENDELIG har jeg flyttet til Yamato. Føles så utrolig digg å endelig være på plass at jeg tillater meg selv å glemme at jeg har 4535425 pappesker som jeg må pakke ut av, for det skjer ikke i kveld, for å si det sånn. Problemet er at jeg ikke har kontroll på noe som helst når jeg skal flytte, jeg bare stapper oppi en masse esker til de er fulle, og nå sitter jeg og grubler på hvor i helvete jeg har pakket ned toalettmappa mi. Det har ingen hensikt å merke eskene heller, for som jeg skrev, null system. Skjønner heller ikke hvor i alle dager alle greiene mine kommer fra, jeg har brukt tre dager på å pakke ned alt og prøvd å huske når jeg liksom skal ha kjøpt alt dette.



Seriøst. Jeg har bodd på 23 kvadratmeter og klart å samle opp nok ting til å fylle fjorten esker, en koffert og en anseelig mengde poser. Lurer på om jeg går mot en fremtid som deltaker i Hoarders om det fortsetter på denne måten.

I tillegg til å pakke ut og flytte, må jeg tilbake til leiligheten for å sjekke over en ekstra gang og i tillegg kaste ut en forbanna søppelpose siden jeg flyttet på feil dag i forhold til tømmedag. Man kan ikke bare sette ut søpla her hvilken dag som helst, det er spesielle dager for brennbart avfall, plast også videre, og setter man feil pose ut feil dag risikerer man sinnanotis fra søppelmennene. Har aldri fått en og har som mål å aldri få det. Flink borger!

Området rundt leiligheten er jeg veldig fornøyd med, det er ganske livlig og flere supermarkeder, konbinier og restauranter. Tar bare tre minutter å gå til togstasjonen (Google Maps mente det var sju, men jeg fant ut senere at den hadde fått meg til å gå en megaomvei). Også har jeg vaskeri rett over gata, hah! Passer bra når jeg ikke føler for å vente i 34246234 timer på at klærne skal tørke (her tørker man klær på tørkesnorer ute enda, fordi.. nei, jeg aner ikke hvorfor).







Den sjappa der heter "Agressive age fashion" og solgte mest bestemorklær. Fantastisk.



Over gata der er en indisk restaurant.
Indisk. Restaurant. To minutter fra huset. Jeg er lykkelig.




Hurra!

Bilder av nærområdet får duge så lenge, for det blir ikke noe bilder av nyleiligheten før jeg er kommet meg høvelig i stand her inne. Er et par ting jeg er nødt til å skaffe meg før jeg i det hele tatt orker å prøve å pakke ut alt. Har greit med plass her, men trenger blant annet en kommode, en bokhylle og ikke minst en stumtjener, for ikke pokker om jeg går tilbake til å måtte henge opp jakken min på kleshenger etter hver gang jeg har vært ute, som jeg måtte i den første leiligheten min i Japan. Er blitt luksusdyr nå.

Alt i alt tror jeg jeg kommer til å trives her, og har som mål å ikke flytte på veldig lenge med mindre jeg kommer over et helt fantastisk tilbud et annet sted i nærheten. Tre minutter fra stasjonen 40 minutter til Shinjuku, 12 minutter til Shonandai (der universitetet ligger) og slett ikke så uti gokk som jeg var redd for å havne først. Gliz.

  • Fag og underlige universitetsregler



    NEIDA, jeg har ikke gitt opp bloggen enda. Er bare ekstremt opptatt med å flytte alt pakket mitt til Yamato, så jeg gjør ingenting annet enn å være på skolen og pakke. LEI, men begynner heldigvis å se lyset i den andre enden. Nok et kjedelig innlegg følger, jeg er bare kjedelig om dagen. Sorry. Skal bli kulere.

    Advarsel, WALL OF TEXT.

    Nå er vi to uker inn i semesteret og er kommet ordentlig i gang med undervisningen. Noe som skiller seg veldig ut fra Norge når det kommer til undervisningsopplegget her er at oppmøte i alle forelesninger er obligatorisk. Her snakker vi at læreren tar fravær, noe som ikke akkurat er normen på norske universiteter. Er man mer en ti minutter forsinket får man en "prikk" på kortet, og to forsinkelser tilsvarer ett fravær. Lar man være å komme mer enn tre ganger i 2-creditsfag eller seks ganger i 4-creditsfag, stryker man i hele faget. Bare å dra seg opp om morgenen, altså! For min del foretrekker jeg dette framfor "sov bort hele semesteret bare du møter opp på eksamen, kk"-holdningen jeg er vant med fra Norge, da jeg har funnet ut at jeg er nødt til å ha en slags rutine for å klare å holde meg konsentrert. Vennligst aldri la meg prøve meg som nettstudent.

    Noe annet som er morsomt er at jeg hadde hørt rykter om at Japanske studenter ofte sover i timene, og det kan jeg bekrefte. Er ikke få ganger jeg har sett en eller flere med hodet i henda, for ikke å snakke om de som bare legger seg rett ned på pulten uten å gidde å late som om de følger med en gang. I ett av fagene jeg har lyder regelen "sover du mer enn 30 minutter per forelesning, merkes du som ikke møtt". Du er velkommen til å sove i tjueni minutter, altså. Spesielt! Skal sies at holdning og attityyyyyd er en del av vurderingen i de aller fleste fag, så om man ligger og sover ofte får man dårligere karakter.

    Andre ting man vurderes på kan være ting som ukentlige innleveringer, rapporter, fremføringer, miniquizzer, aktivitet i timene og lignende. Finnes ikke et eneste fag der eksamen teller 100%, noe jeg er meget fornøyd med! Blir kanskje flere ting man må gjøre gjennom semesteret, men heller det enn den forhatte eksamenstiden. Husker ennå med gru hvordan jeg hadde det den siste måneden før lingvistikkeksamen på UIB. Aldri klagd så mye over noe i hele mitt liv, og jeg klager over nokså mye.



    For de som ikke kan lese Kanji så leses dagene nedover. Mandag har jeg altså Grammar and Writing og Introduction to Psychology, også videre. Er godt fornøyd med å kun starte klokka ni to dager, Tirsdag og Torsdag. Onsdag og Mandag starter jeg 10.40, og Fredag ikke før klokka ett! Greit med noen friperioder innimellom også, da jeg uansett har tenkt til å sitte på skolen og nerde jobbe med fag. Tusen ganger lettere å konsentrere seg på biblioteket enn hjemme der senga står tre meter unna skrivebordet mitt.

    Kan ikke si jeg har slitt meg ut i noe fag enda, men litt har vi jo fått gjort, og jeg har fått et visst inntrykk som jeg vil dele med dere fordi det sikkert er ufattelig interessant, hm?

    ライティング 1 (Grammar and Writing) (Engelsk) Del av Academic English Program som jeg egentlig ikke behøver å ta da jeg hadde veldig høy score både på TOIEC og TOEFL-testene, men siden jeg er nerd så skal jeg ta det likevel. Den første oppgaven vår, som vi såvidt er i gang med, er et essay, og det er vanskeligere enn jeg trodde. Ikke selve skrivingen, men vi fokuserer mye på organisering også, noe jeg aldri har vært god på. Skjønner egentlig ikke hvordan jeg klarte å få så gode karakterer i norsk, for jeg innser nå at skrivingen min har vært all over the place. Henger sikkert sammen med at jeg generelt er all over the place, men jeg håper jeg klarer å endre dette litt nå. For karakteren sin skyld, om ikke annet.
    スピーキング 1 (Speaking) (Engelsk) Også en del av AEP, og selv om jeg ikke akkurat har noen særlige problemer med å uttrykke meg på Engelsk så tror jeg det kan være nyttig allikevel, da det er litt mer seriøst enn bare å sitte å "prate sjit". Vi må holde oss oppdatert på hva som foregår rundt i verden, og ikke minst skal vi ha presentasjoner, noe jeg syns er ekstremt awkward og derfor trenger å forbedre. Første presentasjon er sjuende mai, og jeg har allerede begynt å knø med photoshop på Japansk. Jeg skal snakke om russetiden, fordi jeg liker å fremstille nordmenn som fullstendige gærninger.
    日本語中級 (Japanese Intermediate) (Japansk.. obviously) Her er vi kun fire stykker i klassen! Læreren er en liten søt Japansk dame som er flink til å lære bort, så jeg ser frem til å lære ny gramatikk, nye kanji og andre ting som det ikke alltid er så lett å plukke opp fra lærebøker. Føler at det meste vi har lært hittil ikke har stått i boka vi bruker, noe jeg syns bare er bra, da tekstbøker som kjent ikke alltid kan lære en hvordan folk prater i virkeligheten.
    心理学入門 (Introduction to Psychology) (Engelsk) Ledet av en svært så entusiastisk professor som av og til snakker så fort at jeg syns synd på de Japanske klassekameratene mine, for til og med jeg må spisse ørene ekstra. Virker som et greit kurs, og selv om jeg ikke er overentusiastisk når det kommer til psykologi så kommer vi til å gå inn på flere interessante temaer, og jeg velger å stole på professoren som sa at "alle burde inkludere litt psykologi i graden sin". Får bare forberede meg på å bruke definisjonsordbok flittig, for det er uttrykk her som jeg ikke hadde skjønt om jeg hadde hørt de på Norsk en gang. Tror jeg må legge en del arbeid i dette faget, men jeg vil ta det da jeg har lyst å studere mer kulturell psykologi senere.
    文化人類学入門 (Introduction to Anthropology)
    (Japansk og Engelsk) Perfekt fag for kulturnerden i meg. Professoren holder forelesningen både på Japansk og Engelsk (morsomt å høre henne bytte kjemperaskt fra det ene språket til det andre), noe som er bra trening for meg og jeg plukker opp en del nye ord, for eksempel 自閉症 (jiheishou - autisme). Vi må skrive en "reaction paper" hver uke og min første var på over to og en halv side, og jeg prøvde ikke en gang, noe som sier en del om meg. Dette faget blir bra, tror jeg! Professoren er spesialist på Afrikastudier, og den andre mai skal vi på en Afrikansk festival i Yokohama. Dette er en del av faget. Elsk.
    日本学入門 (Japanese culture and society)
    (Japansk og Engelsk) Dette faget var det litt usikkert om jeg kunne ta siden så mange studenter hadde meldt seg opp, men jeg har pratet med læreren, som gav meg en kjeks og sa at det skulle gå greit. Jeg står i alle fall oppført på faget, og hun virket ikke overrasket over å se meg der forrige uke, så da antar jeg at det er greit, haha. Her går også forelesningene på Japansk og Engelsk, mens diskusjonene foregår 95% på Japansk da engelsknivået er lavt blant elevene. Åpenbart er det en utfordring da det er mange "store" ord jeg ikke kan ennå, men må jo bare hoppe i det og bruke ordboka når man må. Første forelesning hadde vi en miniquiz om Japan, og jeg innså at jeg ennå kan latterlig lite når det kommer til ting som arbeidsledighet og industri i dette landet.. heldigvis kunne ikke Japanerne i klassen stort mer, de heller, så jeg slapp å føle meg som den dumme utlendingen.
    情報化社会とグローバル化 (Informatization and Globalization society)
    Da jeg kom inn til første time i dette faget, fikk læreren et bekymret uttrykk i ansiktet og spurte "do you.. do you understand Japanese?" Haha. Her foregår forelesningene kun på Japansk, men siden kursmaterialet er tilgjengelig på Engelsk og jeg kan skrive oppgaver og eksamen på Engelsk, så tror jeg det skal gå tålelig bra. Klarer faktisk å forstå mesteparten av forelesningene, og siden jeg kan lese selv på siden og selvfølgelig også stille spørsmål om jeg lurer på noe, ser jeg på det som en bra ting at forelesningene foregår på Japansk. Til nå har vi hatt om forskjellige informasjonskilder, og har fått i oppgave å gjøre oss litt kjent med forskjellige nyhetskanaler og sosiale medier til neste time. Virker som et helt OK fag, og professoren er veldig koselig.

    I tillegg til ovennevnte fag får jeg også fire ekstra credits ("studiepoeng") for klassene reading og listening and pronounciation som inngår i AEP, så det er jo chill og yo. Studieveilederen sa at jeg neppe kom til å få så mye utbytte av de fagene, og etter å ha vært i timene må jeg, med fare for å høres selvgod ut, egentlig si meg enig i det. Litt synd, da lærerne virket veldig trivelige, men da kan jeg heller konsentrere meg ekstra om de andre fagene mine. Har planer om å bli student på min hals, jeg nemlig. Til sammen får jeg 20 credits dette semesteret, om jeg ikke stryker i noe, da (ingen planer om det). For å få graden min etter fire år må jeg ha 124 credits, noe som tilsvarer 15.5 per semester, så der ligger jeg jo rimelig godt an!

    Tipper kun mamma og pappa har klart å lese helt hit uten å sovne, så jeg avslutter for nå og håper jeg klarer å produsere et mer interessant innlegg neste gang. Skal bare grine litt til over at mengden ting og klær aldri ser ut til å bli mindre uansett hvor mange pappesker jeg stapper fulle, og på Onsdag flytter jeg endelig inn i min nye leilighet. Passer særdeles dårlig at første utkast av essayet i Engelsk skal innleveres på Torsdag, det tar meg noe som to timer å dra frem og tilbake til skolen, og i tillegg til å pakke ferdig må jeg møte gassmannen i morgen (noe som innebærer at jeg må befinne meg i min nye leilighet fra etter skolen og fram til når han finner det for godt å dukke opp, et sted mellom fem og sju) og samtidig prøve å få nok søvn siden jeg må opp klokka halv seks hver dag. Er en stund siden jeg skulle ønske at døgnet hadde flere timer, men akkurat nå hadde det vært kjekt, du..

    Later!

  • Mine første uker som universitetsstudent



    Herrejesus og gud og josef for noen travle uker jeg har hatt. Forlatt huset tidlig om morgenen og ikke kommet hjem før på kveldstid, og da har jeg vært alt for lat til å orke noe annet enn å dusje og pløye meg gjennom reality-TV på youtube. Jeg er virkelig blitt student.

    Forrige uke var orienteringsuke for førsteårsstudentene, og den startet med en hel dag fokusert på bli kjent-aktiviteter, ledet av en veldig entusiastisk lærer (eller burde jeg si professor nå?) som spratt rundt og fortalte oss ting som "å lære å kjenne andre er å lære å kjenne seg selv" og lignende greier. Ellers hadde vi orientering om alt fra helsetilbudet til studentklubber, og til og med politiet i Fujisawa var innom for å fortelle oss at trakassering er galt. You don`t say? Vi hadde også et foredrag om farene ved røyking, og det hele føltes egentlig som å være tilbake på ungdomsskolen igjen. Går i alle fall ikke an for studentene her å skylde på at de ikke har fått med seg noe, så mye som vi har fått info om..




    Her er kantinemenyen vår, forresten. Den viser næringsinnhold også! Så sikkert helt dust ut der jeg sto og knipsa bilder av menyen, men sånt har vi ikke i Norge, vøtt. Eller har vi det nå?

    Nevnte jeg forresten at ovennevnte orientering foregikk kun på Japansk? Jeg hadde meldt fra om at jeg helst ville ha engelsk orientering (jeg var livredd for å misforstå noe info som ville føre til at jeg mistet plassen min, hei paranoia), men det må de enten ha glemt av, eller så gadd de ikke ha det da det meg bekjent kun er seks utenlandske studenter på hele førsteårskullet (og to av de har bodd i Japan i mange år). Men det gikk veldig bra, og jeg er overrasket over hvor mye jeg forsto. Selvfølgelig ting jeg stusset på her og der, men siden jeg fikk utdelt studenthåndbok på Engelsk så går alt veldig bra. Er bare glad for at jeg får sjansen til å høre Japansk så mye, noe som nok ikke hadde vært tilfellet om jeg hadde begynt på Temple University, der nesten alt foregår på engelsk. (JA, jeg er ennå litt barnslig fornærmet over at de ikke lot meg søke på grunnlag av en karakter. Men jeg er veldig glad for at jeg begynte på Tama istedet!)



    Elsker infobrosjyrene her, forresten. Denne handler om rusmidler. Blir jo mye morsommere når man får fakta gjennom illustrasjoner og til og med tegneseriestriper!

    Den første dagen måtte jeg ta en telefon til leilighetsbyrået mitt i lunsjpausen, og da jeg gikk inn i kantina igjen ble jeg stående dumt opp og ned og lure på hva jeg skulle finne på, siden jeg alltid er litt teit når jeg ikke kjenner noen. Tok ikke mer enn to-tre minutter før tre hyggelige jenter spurte om jeg ville sitte med dem, og etter det har jeg blitt kjent med flere andre også. Virker som om folk er nysgjerrige på meg siden jeg er den eneste utenlandske jenta på kullet, noe jeg bare syns er morsomt. Ellers føler jeg meg som alles obachan (bestemor) siden jeg er tjuefire år og de fleste kommer rett fra videregående, men jeg har ikke merket så voldsomt mye til det hittil. Alle er jo tross alt studenter.

    Denne uka har gått med til å "vindusshoppe" fag, for på universitetet her kan til og med vi førsteårsstudenter være med på å sette sammen vår egen timeplan. Uka her har vært en slags prøveuke der vi har hatt anledningen til å gå på forelesninger i alle fagene vi kunne tenke oss å ha, så jeg har løpt fra klasserom til klasserom, hatt samtaler med lærere og prøvd å sette sammen en timeplan. Ser ut som det ordner seg faglig, og på mandagen begynner registreringen, så da håper jeg at jeg får de fagene jeg vil ha. Skal skrive et eget innlegg om det!

    Vi hadde også åpningsseremoni sist Søndag, noe som egentlig bare besto av masse velkomsttaler mens alle satt i dress og så svært så formelle ut. Etterpå var det infomøte for foresatte, men min mamma og pappa deltok jo av naturlige grunner ikke på det.



    Offisielt student! Hurra! Fanfare!



    Skolesang har vi også, forresten. Klarte faktisk å synge med, til tross for at jeg ikke har hørt melodien før.

    Ellers har jeg gjort særdeles lite disse ukene, jeg har stått opp halv seks og det tar meg noe sånt som to timer fra jeg går ut døra hjemme til jeg går inn dørene på skolen. Jeg har faktisk vært i seng før klokka elleve hver eneste kveld, og det syns jeg fortjener kryss i taket med tanke på at jeg er et nattdyr uten like.

    Kjedelig oppdatering dette, men det er ikke så voldsomt mye mer spennende å fortelle.. I helgene har jeg truffet vennene mine som vanlig, er kun da jeg har tid til å være sosial for tiden. Det kommer neppe til å forandre seg heller, med tanke på at jeg skal bli pugghest, så da tar jeg Fredag- og lørdagskveldene fri med relativt god samvittighet.



    Simon, meg og Akari sist helg.

    Siden kalenderen sier Lørdag i dag, så skal jeg snart gjøre meg klar og dra på et musikkarrangement på et av utestedene jeg pleier å henge. Det regnet tidligere i dag, men høres ut som det har gitt seg nå, så da får jeg komme meg ut før det bestemmer seg for å begynne igjen. Fortsatt god helg!

  • Nara og Osaka



    25. 03

    Sto opp klokka ni om morgenen, heldigvis til sol og lovende værmelding. Spiste Family Mart-kjøpt frokost på hotellrommet fordi vi er late (og fordi hotellfrokosten kosta 1000 yen..) før vi dro fra Kyoto mot Nara, som med sine omtrent 386,000 innbyggere er en liten by i Japansk målestokk. Jeg visste ikke så mye om Nara på forhånd (og vet ikke så mye mere nå, heller), men vi dro dit med kun ett formål, og det var å besøke 奈良公園 (Nara Park) der dådyr (eller heter det rådyr?) går fritt omkring og tigger snacks fra forbipasserende. Tok ikke mange sekundene før vi møtte denne her:



    Jeg bare aaaAAAAAaaaNANIKOREKAWAIIIIIIIII og døde nesten. De er så fine!

    Så ble det bare bedre.











    Som dere ser så kom vi veldig nært innpå dem, de var tydelig veldig vant til folk og det er gjort business av å selge snacks til turister som vil mate dem. Klarte ikke å stå imot selv heller, og da ble jeg populær, da.

    In action:

    video:1098080610155411704375445131422386n

     Bortsett fra når de så sin mulighet til å knaske på noen tørre kjeks, så tok de det stort sett veldig med ro og tuslet bare rundt. Et par ganger ville noen av dem gjerne se hva jeg hadde i veska mi da, hehe. Vi gikk videre gjennom parken mot 東大寺 (Toudai-ji), et buddhisttempel som huser en gigantisk Buddha-statue av Vairocana, enkelt og greit kjent som  大仏 ("giant Buddha").









    Vanskelig å få til noe bra bilde med mitt lille snapshot-kamera. Den var veldig stor altså.

    Vi hadde ikke så mye mer på planen i Nara, så vi dro like greit videre til Osaka for å spise lunsj. Min favoritt-rett når det kommer til Japansk mat er お好み焼き (okonomiyaki), en slags pannekake som består av røre, kål og litt hva man selv ønsker, alt fra kjøtt til ost, poteter eller reker. Osaka skal liksom ha Japans beste okonomiyaki, sies det, så da måtte vi selvfølgelig spise det.



    På okonomiyakirestauranter tilbereder man i blandt maten selv ved bordet, men på denne restauranten fikk vi en egen kokk som kom og blandet sammen røra og ikke lot oss begynne å spise før den var perfekt stekt, hehe. Min er til høyre i bildet, med poteter i røra.



    Og her er det ferdige resultatet! Ser kanskje ikke så innmarig appetittlig ut, men smaker helt fantastisk, syns jeg. Kunne spist det hver dag.

    Vi dro for å sjekke inn på hotellet med bagasjen før vi dro på shoppingtur, men både jeg og Akari var litt trøtte og bestemte oss for å hvile en halvtimes tid. Da var klokka nesten halv seks.. Jeg våknet av at Akari sa "Emilie, klokka er halv åtte.. vi har sovet i to timer". LOL. Tok oss en liten tur på et shoppingsenter ved siden av, men fant ikke noe særlig, og da vi var ferdige bestemte vi oss like godt for å gå og spise middag og sjekke ut nattelivet i Osaka. Hadde fått anbefalt et par bra rockepuber fra folk vi kjenner her i Tokyo, så vi slapp å lete oss ihjel etter kule steder å dra! Først ut var Rock Rock, der veggene var dekorert med Polaroid-bilder av kjente artister som har besøkt stedet.





    Ikke så fryktelig livete der, men så var det jo midt i uka. Koselig sted likevel, og etter å ha startet festen bestemte vi oss for å dra videre til neste anbefalte sted!


    Diamond rocks bar, veldig kult sted! Nobu som jobbet der var kjempekoselig og kjenner mange av de samme folkene som vi gjør i Tokyo. Så her ble vi sittende utover natta.







    Og så flink er jeg til å ta selfies.

    Bestemte oss for å stå opp klokka ni neste morgen også, og det gikk overraskende greit! Fun fact igjen: da vi bestilte togbillettene, sa vi til dama som ordnet dem at vi ville reise til Kyoto stasjon, men tilbake til Tokyo igjen fra Shin-Osaka stasjon. Tilfeldigvis sjekket jeg billettene kvelden før og da sto det at toget skulle gå fra Kyoto begge veiene, altså var det blitt gjort en feil. Haha, tenk om vi ikke hadde oppdaga det før vi sto på Shin-Osaka og skulle reise hjem..

    Uansett, gikk på vandring rundt i Osaka i アメリカムラ eller アメムラ som det kalles (Ame(rika)-mura - American Village), der de hadde masse kule butikker. Jeg likte meg skikkelig godt i Osaka og vil veldig gjerne reise tilbake snart og bli der noen dager!























    Turiiiiist.

    Etter å ha gått rundt i mange timer og spist lunsj på en søt cafe der alt kostet 200 yen, dro vi tilbake til Kyoto stasjon for å forberede oss til togturen hjem. Hadde en veldig bra tur og jeg er glad jeg har fått opplevd en annen del av Japan, som gav mersmak! Skal garantert tilbake så snart jeg får muligheten.



    Souvenir jeg kjøpte med meg fra Osaka - en slags type kjeks med navnet 面白い恋人 (omoshiroi koibito - interesting lover). Denne er faktisk en parodi på en veldig kjent souvenir av samme sort fra Hokkaido, men der heter den 白い恋人 (shiroi koibito - white lover), hehe. Må elske den Osaka-humoren.

  • Kyoto!



    Gjett hvem som skulle være utenfor Shinjuku stasjon klokka 0730 Tirsdagsmorgen og våkna klokka 0700?

    Jepp. Meg.

    Dette er vel andre gangen i hele mitt liv jeg har forsovet meg når jeg skal ut å reise, som regel får jeg enten ikke sove i det hele tatt, eller kroppen min våkner av seg selv minst en time før vekkerklokka ringer fordi jeg er så oppspilt. Er det fordi jeg for alvor er voksen nå? Uansett, jeg kan være rask når jeg må, og heldigvis for meg har jeg et busstopp like bortenfor huset så jeg slapp å deale med det forhatte morgenrushet på toget. Kom faktisk fram klokka 0735 (og det til tross for at bussen stoppa utenfor feil inngang, Shinjuku stasjon har noe sånn som hundre innganger og de ligger alle langt fra hverandre fordi stasjonen er så.irriterende.diger), møtte Akari og vi dro sammen til Shinagawa stasjon for å ta toget til Kyoto!



    Jeg gikk selvfølgelig straks inn i rollen som turist og bestemte meg for å dokumentere hele turen, så her er et superinteressant bilde av Shinkansen-plattformen.



    Og der er Mount Fuji!! Dette er faktisk første gang jeg ser det fjellet, tro det eller ei. Dro opp i et utkikkstårn i Hakone en gang for lenge siden, men da var det så tåkete ute at jeg ikke så noe annet enn grått. Derfor var dette veldig stas for utlendingen meg, og jeg tok masse bilder. Ikke så lett å få til et ordentlig bilde i fart, men her ser man i alle fall fjellet.

    Kom fram til Kyoto cirka kvart på ett, og herrejesus og gud og josef så kaldt det var!! Ble faktisk skikkelig overrasket, for dagen før gikk jeg ute i Tokyo PÅ KVELDEN med kun skinnjakke og en vanlig topp under. Derfor tenkte jeg at det pluss en ekstra hettejakke burde holde, men det gjorde visst ikke det, gitt. Hjalp nok ikke på at det regnet og blåste når vi kom, heller.



    Her er meg, da. Trøtt og kald, men spent!

    Etter å ha satt fra oss bagasjen på hotellet, dro vi først for å spise lunsj mens vi håpte på at været skulle bli litt bedre. Hallo, vi skulle jo på sightseeing!! Akari har vært i Kyoto før, og hun foreslo at vi besøkte 清水寺 (Kiyomizu dera), et veldig kjent buddhistisk tempel. Jeg liker templer, så da bestemte vi oss for å ta bussen dit!



    Buss-selfie.

    Fun fact, forresten: I Tokyo, når man bruker rulletrapper, står man på venstre side og går på høyre side. I Kansai er det omvendt. Holdt på å drite meg ut der.









    Veien opp mot tempelet. Masse suvenirsjapper og turister, følte meg plutselig ikke så ensom som utlending.











    Jeg har det med å klare å lukke øynene AKKURAT når bilder blir tatt.







    Utrolig fint bilde av Akari!





    Dette kalles 絵馬 (ema), treplater som folk kan skrive ned ønskene sine på. Man henger platene opp så gudene kan motta dem. Ofte skriver folk ned ønsker om å stå på en viktig eksamen, få barn, gjøre det bra i arbeidslivet også videre.



    Artig historie relatert til bildet: Vi gikk bort til to asiatisk-utseende jenter og spurte, på japansk, om de kunne ta et bilde av oss. Fikk to spørrende blikk tilbake, og jeg bare "eh.. prater dere Japansk?" Viste seg at de var fra et helt annet land og ikke kunne et ord japansk. Haha. Mental note: alle asiatere i Japan er faktisk ikke Japanere.



    Utsikt ned mot Kyoto. Sola var litt jama (i veien), men man kan se Kyoto Tower i horisonten.

    Etter tempelbesøket dro vi ned i byen igjen for å gå på oppdagelsesferd. Kyoto er Japans sjuende største by med et innbyggertall på omtrent 1.5 millioner, og jeg merka skikkelig godt at vi ikke var i mega-Tokyo lenger, for å si det sånn. Det virket rett og slett mye mindre, til tross for at det ikke er noen pingleby akkurat. Veldig koselig å vandre rundt!

    Mer bildespam:













    Kirsebærtrærne er i gang med å blomstre, men de er ikke i full blomst ennå, så det ble litt stusselige bilder. Satser på finere bilder her i Tokyo i løpet av neste uke!










    Gion, utrolig koselig å gå rundt der. Det skal liksom være "geisha-distriktet" i Kyoto, men vi så ikke så mye til dem. Mest vanlige folk i kimono eller yukata som gikk rundt og tok bilder av seg selv med selfie-stang (skal si den greia der er populær her)





    Ble etterhvert VELDIG kaldt å være ute, så vi dro tilbake til hotellet, sjekket ut og fant oss en izakaya for å spise. Izakaya er er en slags restaurant med det egentlige formålet å drikke (man ser veldig ofte grupper av Japanske menn i dress og med stresskoffertene ved siden av seg bestille øl etter øl og bli mer og mer høylytte), og i stedet for å bestille et enkelt måltid bestiller man masse småretter. Jeg elsker denne måten å spise på, får smakt på mye godt og prisene er lave.



    Litt av mitt måltid, salat med dressing. Det jeg liker med izakaya`er er at selv jeg som vegetarianer som regel alltid har flere forskjellige matretter jeg faktisk kan spise.



    :D



    Forrett vi fikk gratis, små grønnsaksretter.



    Sånn bestilte vi maten, forresten. Touchscreen der man bare finner frem til de rettene eller drinkene man vil ha etter hvert, trykker "bestill" også kommer servitørene med det.

    Etter å ha spist og drukket oss gode og mette, foreslo Akari at vi skulle gå opp til et utkikkspunkt utenfor togstasjonen for å se på utsikten. Siden jeg er en sucker for utsikter, ville jeg såklart det!



    Utsikten. Virkelig en forskjell om man har stått og sett utover Tokyo også. Men fin, det var den!



    Funky trapp.





    Kyoto Tower by night.

    På vei tilbake til hotellet kom vi forresten over et kult lysshow utenfor stasjonen:

    video:1000111

     

     Sto sikkert i fem minutter og bare ":D" før vi dro innom en konbini for litt chuuhai (alkoholholdige drikker, kan vel best sammenlignes med cider) og dro tilbake til hotellet, der vi slappa av og la planer for dagen etter. Sov som en stein den natta, til tross for at jeg lå og døste hele veien på toget til Kyoto også. Lang, men veldig bra dag!

  • Universitetsforberedelser: CHECK!



    I dag fikk jeg endelig sendt av gårde de siste dokumentene til universitetet! De siste for nå, i alle fall, regner med det dumper ned noe mer i postkassen min de nærmeste dagene. Å gjøre noe som helst i Japan innebærer som oftest en papirmølle uten like. ALT trengs bekreftelse på, og ofte holder det ikke med ett eksemplar av noe, man må gjerne levere både to og tre. For eksempel sendte jeg i dag avgårde blant annet en kopi av mitt 住民票 (juuminhyou - certificate of residence) til tross for at jeg sendte nøyaktig det for et par uker siden også. Oh well.

    Det morsomme er at etter at jeg besøkte universitetet et par ganger der alle samtaler og alt foregikk på Japansk, så har jeg blitt tilsendt dokumenter kun på Japansk også (bortsett fra det der jeg skulle egenvurdere Japansknivået mitt. Det var, ironisk nok, på Engelsk). Som de fleste sikkert vet, er det Japanske skriftspråket ganske.. komplekst, med tre alfabeter og hele pakka.  Må innrømme at jeg fikk litt panikk da jeg først åpnet konvolutten med opptaksbrevet mitt og så alt dette:



    Takk gud for kanjiordbøker, sier jeg bare. Selv om det tok meg noe sånt som to timer å lese gjennom alt fordi jeg måtte slå opp en hel haug av dem. Får ta det som en god leseøvelse.

    Uansett deilig å få det gjort, så nå kan det virkelige styret begynne. Siden jeg nå bor ganske sentralt i Tokyo, og universitetet ligger i Fujisawa, har jeg bestemt meg for å flytte nærmere hovedsaklig fordi jeg ikke orker tanken på å måtte stå opp tidlig hver dag og ta tog i omtrent en time. Dessuten ville utgiftene på togbilletter blitt ubehagelige etter hvert. Ergo må jeg:

    1. Finne en leilighet. Åpenbart. Jeg har begynt å sende mail selv, og universitetet er heldigvis også behjelpelig med å finne tak over hodet.
    2. Si opp leiligheten min her, og sette i gang med de uendelige forberedelsene som kreves for å flytte (pakke, nedvask, ordne med flyttebil, melde flytting blablabla JEG VIL IKKE. Kommer garantert et klageinnlegg om det)
    3. Flytte
    4. Prøve å fokusere på studier samtidig som alt dette foregår. Siden jeg begynner neste uke allerede, har jeg ikke sjangs til å finne meg en leilighet og komme meg i orden før den tid. Jeg skal være temmelig lykkelig den dagen jeg endelig legger meg for å sove i min nye seng.

    Jeg gleder meg faktisk til å flytte, til tross for at jeg elsker Tokyo over alt i verden og det kommer til å bli litt merkelig å gå fra å ha dette i gåavstand:



    ..til noe nærmere dette:



    Stort sett blir det vel positivt, skulle jeg tro, da jeg har planer om å bli en skikkelig majime (seriøs) student og noe sier meg at det blir lettere uten Shinjuku en fire minutters togtur unna.

    I morgen drar jeg en svipptur til Kyoto og Osaka sammen med venninna mi Akari. Vi skal reise med shinkansen, altså lyntog (hurra!) jeg gleder meg VELDIG til å se en del av Japan som ikke er Tokyo eller omegn. Begynner å bli passe lei av å alltid bli spurt "så, hvor har du vært her i Japan, da?" og måtte svare at den lengste turen jeg har begitt meg ut på er til Hakone, som ligger omtrent en og en halv time med buss unna. Føler meg temmelig ukul da. Vi blir borte til Torsdags kveld, og jeg kommer garantert til å bli turist på min hals igjen og ta en million bilder. Som jeg selvfølgelig poster her etterpå. Og alle så de frem til det..

    Later!

  • Hvorfor vinter i Japan faktisk er verre enn vinter i Norge



    I skrivende stund har våren virkelig kommet til Tokyo, og jeg er gladere enn jeg har vært på lenge. Ikke bare fordi kirsebærtrærne blomstrer, det er fint vær og behagelig temperatur, men fordi jeg endelig kan sitte ved PC`en og slappe av uten å være pakket inn i tre lag med klær og airconditionen konstant på varme. Etter å ha overlevd to vintre hittil i Japan er jeg forberedt på å måtte være miserabel fra November til Mars de neste årene også, selv om jeg liksom skal være en hardcore viking etter å ha levd mesteparten av mitt liv i Nord-Norge. La meg forklare hvorfor.

    Først må jeg nevne at utetemperaturen om vinteren ikke er så aller verst her. Det er klart det kan bli kaldt, særlig hvis det blåser, men generelt klarer jeg meg fint med vinterjakka mi, skjerf og votter uten at jeg begynner å lure på om jeg kommer til å dø av frostbitt. Snø er det også særdeles lite av. I fjor hadde Tokyo visstnok den største mengden snø på 15 år, og selv om det var frustrerende at togene sluttet å gå, varte det i nøyaktig en dag før ting gikk tilbake til det normale. Jeg trengte med andre ord ikke å kjøpe meg en spade for å grave meg ut på veien om morgenen. Alt i alt, å være ute i japansk vintervær er ikke så gærent.




    Snapshot fra den eneste dagen i år der snøen faktisk la seg, 30 Januar.


    Å være inne derimot, er en helt annen historie.

    Problemet med Japanske leiligheter og hus er nemlig at isolasjonen er omtrent ikke-eksisterende. Er det fire grader ute, kan du banne på at det ikke er mer enn fire grader inne også. Fra slutten av November skyter strømregningene mine i været, da jeg fra naturen av er en frossenpinn som ikke har sjans til å fokusere på noe som helst hvis temperaturen i rommet jeg er i er noe særlig under 23 grader. Når jeg legger meg om kvelden vinterstid, har jeg omtrent et minutt på meg fra jeg skrur av varmen til å hoppe under dyna og pleddet mitt, og der forsøker jeg å ligge pal til neste morgen. Jeg kan ikke bare sove i T-skjorte, heller, her er det på med pysjbukse, ullsokker, ulljakke og noen ganger også ulltrøye. Jeg har heldigvis tidsinstiller på varmen, så jeg stiller den til å slå seg på en time før jeg må opp, men de gangene jeg har glemt det har det føltes som å våkne i en snøhule og jeg er nødt  til å bli liggende minst en halvtime med varmen på fullt før jeg i det hele tatt stikker stortåa utenfor sengekanten.

    Et annet problem er at varmeovnen jeg har, kun hjelper til å få rommet den er i varmt. Jeg bor i en leilighet som består av gang/kjøkken, bad og stue/soverom, og i vinter har jeg tilbragt omtrent null tid på badet fordi det aldri blir varmt der inne. Visse ting jeg jo gjøre på badet, men ting som for eksempel å sminke meg har jeg utelukkende gjort framfor mitt lille leopardmønstrede speil inne i oppholdsrommet mitt.





    Aircondition`en min. Nevnte jeg at denne bestemte seg for å streike samme dag som snøen kom? Det tok vel omtrent åtte sekunder fra temperaturen gikk fra svært Emilie-vennlig til jeg kunne puste frostrøyk. Fantastisk.

    Den gode nyheten er at jeg ikke er alene om å synes at det er bikkjekaldt, så Japan har heldigvis mange ting for å hjelpe innbyggerne sine gjennom de miserable vintermånedene.

    Bruk "Kairo" (カイロ)
    Dette er en slags håndvarmer som selges nesten overalt på vinterstid. Du åpner pakken, rister den og ut kommer en vidunderlig varme som varer i noen timer. Tenk på det som en slags minivarmeflaske, bare uten vann. Jeg er storforbruker av disse, og går rundt med dem i vottene mine, på innerlomma og noen av dem fester jeg til og med rundt på kroppen (det fins varianter som man kan feste til kroppen). Gull verdt.



    De røde pakningene der er kairo. Vedder på at Family Mart kunne hatt meg som eneste kunde og allikevel solgt de fleste av dem.

    Drikk og spis varmt
    Varme supper, ramen, nabe.. Det er mye godt man kan putte i seg som varmer deg helt ned i tærne. Nabe, for eksempel, er veldig populært og selges mange steder. Nabe består av en slags buljong som man øser opp i et beger og så fyller med det man har lyst til (tofu, fiskekaker, pølser..) som vegetarianer spiser jeg ikke nabe selv, men la meg si det sånn at jeg blir mye flinkere til å lage meg varm middag og lunsj hjemme om vinteren. Når det kommer til varme drikker, er de også lett tilgjengelig, bare gå bort til drikkeseksjonen i en butikk, eller nærmeste vending machine (hva er egentlig det ordentlige norske ordet for dette? Ikke "brusmaskin") ute, og du kan velge mellom et utall drikker (kaffe, te eller kakao) som allerede er varmet og klar til å drikkes rett fra flaska.



    Nabe-stasjon inne på Lawson.



    Maskiner ute i gata og et lite utvalg varme drikker inne på Family Mart.



    Nærbilde av en vending machine. De varme drikkene er merket med rødt og あたたかい (atatakai - varmt).

    Ta en ekstra runde på toget.
    Tuller ikke. De dagene jeg har litt ekstra tid, tar jeg gjerne Yamanote-linjen en ekstra runde kun fordi togene er så vidunderlig varme om vinteren.

    Hold deg varm innendørs
    Når det kommer til dette, har jeg selv kun stolt på varmeovnen min og lag på lag med klær, men jeg vet at det fins mange måter man kan holde seg varm innendørs på. Sett bort fra de vanlige tingene som varmeflasker, fins det også ting som elektriske tepper (som jeg ikke tør bruke, eh), og kotatsu, som er et lite, lavt bord dekket med et tungt teppe og med innebygd varmeovn. Jeg har ikke et sånt selv, men jeg vurderer å se etter et når neste vinter kommer sigende (omtrent åtte måneder igjen, jeg gruer meg allerede). Ulempen med det er at jeg garantert kommer til å sitte parat med føttene under det bordet fram til våren kommer igjen.

    Jeg vet ikke helt om jeg lykkes å få fram hvor jævlig jeg synes vinteren her er, men jeg hadde lest om dette på internett før jeg kom hit og jeg ble overrasket over hvor kaldt det faktisk blir. Faktisk liker jeg egentlig bare våren og høsten i Japan, for om jeg nevner at sommeren her er veldig, veldig varm og fuktig, og så viser til det faktum at innetemperaturen matcher utetemperaturen - så kan dere sikkert tenke dere til at det ikke er noe kult å være inne sommerstid heller.

    Men det skal jeg ikke sutre om før i Juni.

  • Kunsten å samtykke til ting man egentlig ikke vil samtykke til



    Advarsel: Wall of text ahead!

    Da jeg først kom til Japan, besto ikke vokabularet mitt av noe annet enn noen få generelle ord, samt et par sære (jeg visste for eksempel at karoshi betyr død grunnet overarbeid og at keiba betyr hesteveddeløp. Ikke ord jeg hadde så veldig bruk for.) Et av ordene jeg fikk brukt veldig mye, mer enn jeg burde, faktisk, var "hai" som betyr ja. Og OK. Og greit. HAAI, WAKARIMASHITA. ("Got it!") Det jeg derimot ikke alltid tok hensyn til i min iver etter å brife med den lille Japansken jeg hadde inne, var at det er en fordel å faktisk skjønne hva den andre personen sier før man nikker og "hai, hai"-er ivei.

    Jeg var på vei til togstasjonen etter en av mine første dager på skolen, da jeg stopper for å finne en kul sang på mobilen og plutselig får en viftende hånd opp i ansiktet. Det er en Japaner, en mann, og det er tydelig at han vil noe. Han sier noe på fort Japansk og jeg, fremdeles med hjertet i halsen etter hånden hans nesten streifet nesetippen min, sier "hai!" uten å tenke meg om. Mannen lyser opp, viser meg Google Maps på sin egen mobil og babler i vei videre. Jeg klarte å fatte Takadanobaba Eki(Takadanobaba stasjon) og regnet med at han prøvde å spørre om veien. Faen. Jeg hadde ikke nubbesjans til å forklare veien etter to dager på skolen der vi hadde lært hiragana, katakana og ting som kore wa pen desu ("dette er en penn". JADA. Vi begynner alle et sted.) "Eto..." jeg blir alltid fryktelig klein i slike situasjoner, så jeg glaner ned på Google-kartet hans og gjenkjenner Takadanobaba. "Dette er stasjonen?" sier jeg med stigende intonasjon for å indikere at jeg faktisk prøver å stille et spørsmål og ikke bare indikerer det åpenbare. Joda. Mannen begynner å prate igjen, og jeg kjenner jeg blir rød i kinnene samtidig som jeg lurer på hva i alle dager som fikk han til å gå bort til den eneste utlendingen på gata for å spørre om noe. Jeg begynner å lure på om jeg blir nødt å ta ham i armen og følge ham til stasjonen eller om jeg skal løpe vekk, da jeg plutselig kommer på ordet for "rett frem" - massugu. Heldigvis (for oss begge) var ikke veien noe mer komplisert enn å faktisk gå rett frem, så jeg peker i rett retning og messer massugu! massugu! Jeg tror mannen på dette tidspunktet skjønte at han hadde huket tak i et menneske uten kontroll på morsmålet hans i det hele tatt, men han bukker med hodet og takker for hjelpen. Jeg derimot bestemmer meg for å gå hjem og lære meg ordene for høyre og venstre med en gang.

    En annen gang var jeg innom Family Mart for å kjøpe tyggis, og selv om det ikke tok meg mer enn en dag nedlasset i bæreposer (her får du pose på ALT) å skjønne hva "trenger du pose?" betyr og å svare nei til dette, glemte jeg at butikkansatte av og til faktisk spør om andre ting enn bare poser også. Det burde jeg visst, da jeg har jobbet i kiosk selv. Uansett, jeg betaler for druetyggisen min, den butikkansatte sier noe uforståelig og før jeg får stanset meg selv har jeg nikket og "hai"-et meg til å motta et skjema for.. et eller annet. Det var komplett umulig for meg å skjønne hva slags skjema jeg liksom skulle fylle inn, og jeg hadde ikke hatt sjanse til å gjøre det uansett, så jeg sto der og så dumt på arket før jeg fikk stammet frem "Kanji.. yomimasen. Wakarimasen." Kanji. Leser ikke. Skjønner ikke. Herregud. Jeg syns det var lettere å prute i Vietnam uten å kunne et eneste ord vietnamesisk. Uansett forbarmet den ansatte seg over meg, tok skjemaet tilbake med et smil og en høflighetsfrase (han kunne jo kalt meg idiot rett opp i trynet uten at jeg hadde skjønt det, men da dette er Japan er jeg rimelig sikker på at han var høflig). Jeg gikk rødmende ut mens jeg knuget på tyggisen min og lovte meg selv at fra nå av skulle jeg pokker meg aldri si ja til noe som helst mer.

    Det var før jeg en fyllesjuk søndag hørte at det ringte på døra, åpnet og ble møtt av en ekstremt entusiastisk ung mann som veivet med armene og bablet i vei om noe kakegreier (jeg skjønte keeki, nemlig, hurra for meg) og i dørska klarte jeg å tvinge frem et hai, hai mens jeg kvalte et gjesp. Plutselig står jeg der med enda et skjema i hendene og en brosjyre med bilder av kaker og kjeks i alle mulige fasonger. Eh. Mannen gikk for å ringe på neste dør i oppgangen min nesten med en gang, så jeg slapp å ydmyke meg selv med å stotre frem ennå en gang at jeg ikke skjønte bæret. Jeg har ennå ikke besøkt den kakesjappa, og kommer neppe til å gjøre det heller, men etter den episoden gadd jeg ikke mer og gikk konsekvent over til å sette opp et spørrende uttrykk, riste på hodet og sakte si wakarimasen hver gang jeg ble stilt et spørsmål. Det fikk meg kanskje ikke til å virke så intelligent, men det var tross alt et bedre alternativ enn å være hun idiotiske utlendingen som sa ja til absolutt alt og hadde en merkelig affeksjon for skjemaer hun ikke forsto.

  • Ja.. heia.



    Ja, så sitter vi her igjen..

    Jeg har tenkt en stund på å begynne å blogge igjen, men jeg har aldri kommet i gang til tross for at jeg har mer å skrive om nå enn jeg tror jeg har hatt noen gang tidligere i mitt snart 25 år lange liv. Hadde jeg bodd i Norge fremdeles tviler jeg på at jeg hadde orket, da hele greia med dagens outfit, lunchbilder og skribling fra hverdagslivet aldri ble min greie (jeg skal love deg at jeg prøvde). Nå befinner jeg meg noe sånt som 8550 kilometer hjemmefra, og selv om jeg ikke akkurat har etspennende liv her heller (hverdagen slipper man aldri unna, gitt) så lever jeg uten tvil et liv som er langt mer innholdsrikt enn det jeg hadde hjemme.

    Om noen nye lesere skulle stikke nesa innom her, så får jeg presentere meg selv. Skal prøve å gjøre det kort, men jeg er ekstremt flink til å skrive alt for mye om meg selv. Jeg lurer på om jeg ubevisst er selvdigger.


    Dette er meg, forresten.

    Jeg heter Emilie, fyller snart 25 år (drep meg) og har bodd i Tokyo siden Oktober 2013. Hvordan jeg havnet her er takket være en rekke tilfeldigheter og et resultat av at jeg på et tidspunkt ikke hadde peiling på hva jeg skulle gjøre med livet. Det er ikke så fryktelig interessant, egentlig. Det som er litt mer interessant er at jeg egentlig skulle dratt tilbake til Norge for godt i forrige sommer, men åpenbart så skjedde jo ikke det. Jeg trodde jeg skulle være lei av hele Tokyo lenge før jeg skulle dra, men det stikk motsatte skjedde og da jeg på et tidspunkt faktisk begynte å grine ved tanken på å måtte reise hjem (det skal noe til før jeg blir så emosjonell) skjønte jeg at jeg måtte bli. Så klisje som det høres ut, Tokyo har virkelig forandret livet mitt og jeg er en helt annen person nå enn den jeg var før jeg dro hit.

    Jeg har gått på språkskole her for å lære meg Japansk, noe som har vært og er en utfordring (veien er ennå lang), men i motsetning til da jeg måtte ha Fransk på videregående liker jeg faktisk Japansk og jeg nekter å gi opp før jeg behersker det ordentlig godt. Det hender ofte at jeg tenker jeg er for dust for dette og bare stanger hodet i veggen, men så skjer noe annet som får meg til å innse hvor mye jeg faktisk har lært da Japansken min når jeg flyttet hit begrenset seg til "Watashi wa Emiri desu" (Jeg er Emilie) og "Sumimasen" (Unnskyld). Det siste der tror jeg jeg brukte 100 ganger i løpet av de første dagene mine.

    Da jeg etter over et år i Japan måtte innse at jeg nok ikke kom til å gå lei på ennå en stund, begynte jeg å undersøke mulighetene for å gå på universitetet her. Ikke bare for å bli i Japan, altså, jeg vil ha en utdannelse også, men jeg følte at det å dra tilbake til Norge for å gå på universitetet der ville være det samme som å kaste bort alt jeg har oppnådd her. Takket være noen vidunderlige mennesker har jeg fått studieplass ved Tama University i Fujisawa fra April (ja, fra neste uke) og gleder meg til det. Å begynne der betyr at jeg kommer til å flytte ut av selve Tokyo, men med tanke på at jeg kan hoppe på et tog og være i Shinjuku i løpet av 45 minutter skal nok det gå fint. Siden jeg faktisk prøvde meg på livet som student i Norge også, for noen år siden, har jeg jo en viss personlig erfaring og det blir interressant å se hvordan undervisningen her er lagt opp i forhold.

    Nå er dette alt for langt allerede. Jeg visste det.

    Uansett, håper bloggen min vil være verdt å lese for noen, om så bare for mamma og pappa (heia!) Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive, men jeg har i alle fall opparbeidet meg en relativt stor mengde meg erfaringer og historier jeg vil dele. Velkommen til en verden der salat spises med spisepinner og morgenrushet består av å få hundrevis av ufrivillige klemmer innestengt på toget.

  • Finn meg



    Mail: ethaugen@hotmail.com
    Instagram: trashcan_darling
    Twitter: Fnisu

  • Magiske meg



    24 år, født og oppvokst på et lite tettsted i den nordlige delen av vårt fagre Norge. Hittil har livet mitt vært en berg og dal-bane av opplevelser, kjedelig A4-liv og tusen for tidlige midtlivskriser grunnet generell angst for fremtiden og hva jeg skal bli når jeg "blir stor". Jeg har hatt adresse flere steder i Norge, en periode i Canada og den andre Oktober 2013 landet jeg på Narita lufthavn utenfor Tokyo med planer om å være der i ni måneder. Jeg burde jo skjønt ut fra tidligere erfaringer at ting ikke ville gå som jeg hadde sett for meg, for i skrivende stund sitter jeg fremdeles og hutrer i en liten (men koselig) leilighet i verdens største by. Hva som skjer i fremtiden vet jeg ennå ikke, men det er en ting jeg har lært meg å sette pris på til tross for at jeg av og til får hysterisk anfall og spår at jeg kommer til å ende opp i en pappeske på gata.

  • 50 shades of grey, timene jeg aldri får tilbake.



    Jeg innser at jeg er sent ute når det gjelder å skrive om denne boka, men enkelte bøker irriterer meg for mye til ikke å skrive om. Jeg ble oppmerksom på Fifty shades of Grey først da jeg var i USA i sommer, da den var klistret på plakater overalt og lå i stabler hos Barnes & Noble. Nysgjerrig som jeg er, googlet jeg den, og fant ut at denne boka tydeligvis har gjort kvinnfolk ville over hele verden. Jaså. I tillegg var den visst opprinnelig en Twilight-fanfiction.



    Jeg liker virkelig ikke Twilight, så hvorfor i alle dager jeg bestemte meg for å lese denne er dagens tusenkroners-spørsmål. Curiosity killed the cat?

    Egentlig kan alle mine tanker om boka oppsummeres i et enkelt ord: WHAT.

    Så enkelt kan det sies, men jeg har en lang versjon også.

    Historien foregår altså rundt latterlig rike og vellykkede Christian Grey og hans «kjærlighet»/emne for sykelig kontrollbehov/offer for stalking Anastasia Steele, herved døpt om til verdens mest irriterende kvinnelige karakter. Seriøst. Det er Ana som forteller historien, og jeg tror ikke jeg har revet meg i håret så mange ganger over en bokkarakter siden Professor Umbridge i Harry Potter.

    For det første er hun så usikker at det grenser til det latterlige. Hun klager, syter og rabler i det uendelige om alt fra Christian til romkameraten sin, Kate, som i følge Ana er manipulativ og kjip. Kate er forresten også Anas beste venninne. Mhm. Hun må ha tvangstanker når det gjelder å bite seg i leppa, noe som skjer omtrent fem ganger per kapittel, og hun hvisker hele tiden. Jeg fikk lyst til å hoppe inn i boka og brøle «MEN SÅ SNAKK NORMALT DA, MENNESKE!» De to sist nevnte tingene skjer som regel når hun er sammen med Christian, som selvfølgelig er helt ekstremt mystisk og sexy, så la oss alle glatt ignorere at han er en creepy stalker som alltid vet hvor Ana befinner seg. ALLTID.



    Etter at Christian og Ana møtes første gang, via et intervju som Ana må gjøre for skoleavisen, viser det seg snart at han er like besatt av Ana som Ana er av ham. Jeg bare nevner det: han sporer Anas telefon, han vil nekte henne å kjøre bil alene, han har det med å alltid vite hvor hun er og han FØLGER ETTER HENNE NÅR HUN BESØKER MOREN SIN I GEORGIA. Hvordan kvinnfolk kan bli ville i nikkersen etter denne mannen er mer enn jeg klarer å forstå, jeg hadde skaffet meg hemmelig nummer og emigrert til indre Uzbekistan.

    Grunnen til denne bokas popularitet skal visstnok være at den tar opp temaet BDSM. Jeg kan svært lite om BDSM, men jeg nekter å tro at den typen oppførsel som Christian viser er normal og godtatt. Jeg kan skjønne det med dominanse og underkastelse, og det hadde ikke vært en stor sak om begge faktisk hadde ønsket dette, men det kommer tydelig fram hvor store problemer Ana har med Christians ufattelig sære regler, blant annet om når og hva hun skal spise. Folkens, DETTE ER IKKE GREIT. Det er ikke fint og vakkert. Det er ekkelt, så hvorfor i #/€»=#€ vurderer Ana helt seriøst å gå med på alt Christian ønsker, når hun så tydelig finner det ubehagelig?

    Åja, fordi Christian Grey er galaksens mest sexy mann.



    Jeg hater denne boka.

    En annen ting som må nevnes er selvfølgelig sex-scenene som også har gjort boka kjent. Jeg vet ikke om det er noe galt med meg, men jeg fikk enten latteranfall eller lyst til å stoppe verden og hoppe av når jeg leste dem. Jeg skal ikke sitere noe her, for jeg vil helst slippe å lese gjennom hele boka en gang til, men det var spesielt en scene som fikk øyenbrynene til å hoppe opp til hårfestet og meg til å tenke «HVORFOR? HVORFOR LESER JEG DETTE?» Hint: tamponger er ikke sexy. Det å involvere en tampong på den måten er bare.. nei. Og dette skal være opphissende?



    Personlig syns jeg boka er dårlig skrevet, og jeg skjønner ikke hvorfor så mange hyller den. Det er nesten så jeg ser for meg E.L James sitte med tidenes største trollface mens hun godter seg over at så mange bet på denne spøken av ei bok. Noe av det mest irriterende er Anas referanse til sin «inner goddess» og alt denne sier og gjør, som popper opp hele tiden. Denne indre gudinnen er gjerne Anas «fornuft» midt oppi all denne galskapen, men siden Christian er Mr. Sex on Legs, som vi bare blir påminnet på annenhver side, hører ikke Ana etter. SÅ HVA ER POENGET. Språket er i tillegg platt og repeterende, og de samme setningene hviskes og mumles mellom Ana og Christian. Ikke nok med det, ofte er det rett ut latterlige ting som kommer ut fra kjeften til en av dem. Tilfeldig eksempel:

    "I want you to become well acquainted, on first name terms if you will, with my favorite and most cherished part of my body. I?m very attached to this." 

    Kjære Gud og Jesus og Josef. Jeg regner med det kommer klart fram hvilken kroppsdel det snakkes om her, og som om ikke det var sært nok ? HVEM I =#€»?# SNAKKER SÅNN?! Og holder seg seriøs mens de gjør det? Om ikke annet fikk jeg meg en god latter, for «I'm very attached to this» - ja, det får vi håpe, for jeg ser ikke for meg at en løs en hadde vært noe særlig? LOLOLOLOLOLOL.

    Jeg kunne sikkert pekt ut tusen ting i hvert eneste kapittel i hele boka å le av, men jeg klarer ikke lese hele greia en gang til. Det eneste jeg fikk ut av den var en god latter nå og da, for gudene skal vite at disse replikkene.. åh, de er fantastiske. Tilfeldig gullkorn:

    «My mother was a crackwhore Anastasia. Now go to sleep.»



    Jeg vet ikke helt om det var meningen at man skulle le da, men jeg lo i alle fall. NOW GO TO SLEEP.

    I det siste kapittelet i boka bestemmer Ana seg for å la Christian «straffe» henne, fordi hun vil se hvor ille det kan bli. Det opplaget svaret er «dau», men siden ingen ting i denne boka er opplagt, kjører vi på og Christian slår Ana seks ganger med et belte, og hun ender opp i tårer og kaller Christian «a fucked-up son of a bitch». WELL DUH. Det tok 26 kapitler før den åpenbaringen kom, og som om ikke det var ille nok så ender hun opp med dårlig samvittighet fordi hun skrek til ham.

    Who is this woman I don't even..

    Det ender i alle fall med at hun drar fra Christian, og akkurat når jeg rakk å få et lite håp for at dette kvinnfolket faktisk eier en hjernecelle eller to, kom jeg på at det er to bøker til i denne serien og at det derfor var for mye å håpe på. Og sant nok, boka ender med at Ana ligger i sengen og griner seg halvt i hjel over dette fantastiske eksemplaret av en mann. Fortsetter hun å grine, så greier hun kanskje å drukne seg selv før neste bok.

    Nei faen, de er jo kommet ut for lenge siden. 

  • Jakten på den røde L



    I dag har jeg våget meg ut på veien nok en gang. Jeg har hatt verdens beste unnskyldning for å ikke teste ut den "ordentlige" trafikken ennå, nemlig at jeg har manglet en L . I dag tok jeg derimot selv initiativet til å få tak i et av disse små skiltene.. jeg tror det var adrenalinrushet etter tre timers søvn sin feil. Eller kanskje det var to timer.



    I rest my case.

    Uansett, det ble bestemt at jeg skulle bile hjem fra Risøyhamn til Andenes, en tur som tar ca 30 minutter. Jeg regnet meg fram til at jeg kom til å bruke omtrent to timer. Nærmet oss brua over til Andøya altfor raskt, og mens jeg prøvde å nyte de siste vidunderlige minuttene i passasjersetet, kom Slagsmålsklubben - Övningsköra på på Spotify. Det stemte bare så altfor bra.



    L for Livredd.

    Etter å ha kvalt motoren kun tre ganger i oppstarten klarte jeg å få bilen ut på veien, og to minutter etter kom det en trailer mot oss. JEG HATER TRAILERE. Stemmen i hodet mitt var sikker på at vi kom til å bli potetmos under hjulene på monsteret, men fem sekunder senere var vi ennå i live og jeg hadde kjørt forbi traileren. Hvem hadde trodd! Resten av kjøreturen gikk faktisk bra, og jeg kjørte i alt fra 50 til 80 kilometer. ÅTTI. Jeg klarte til og med å snakke i hele setninger som ikke inneholdt "hjelp", "herregud" eller "nå dør vi", og jeg har fremdeles ikke drept noe. Fremskritt! Ja! Hurra!

  • Ting jeg gjør når jeg kjeder meg



    Av og til er livet mitt enda kjedeligere enn ellers, nemlig.

     

    Ser realityserier på nett

    OK, jeg ser ikke kun på reality. Jeg liker kvalitetsserier som Game of Thrones og The Walking Dead også, men det er nå en gang sånn at reality er den beste underholdningen som finnes når man ikke gidder å tenke. Jeg har pløyd meg gjennom det meste fra America's Next Top Model til The Next Great Baker, og er veldig flink til å leve meg inn i hva det nå enn er deltakerne må gjøre for noe. I det siste har jeg begynt å se alle sesongene av Project Runway for andre gang, og en del av meg får forferdelig lyst til å bo i New York og sy klær og være kreativ, selv om jeg egentlig ikke har lyst til det. Dessuten er Tim Gunn min gud.

     




     Spiller piano

    Jeg har spilt piano siden jeg var syv år gammel, men sluttet å ta timer da jeg ble sytten år og flyttet hjemmefra. Lærte meg nok på de ti årene til å fortsette på egen hånd, og tar meg selv ofte i å være takknemlig for at mamma skaffet meg pianotimer uten at jeg hadde bedt om det. Da jeg begynte var jeg ikke takknemlig. Den siste uka har jeg kjedet meg nesten hver dag, og det har resultert i at jeg har lært meg Damien Rice ? 9 Crimes, Black Eyed Peas ? Just can't get enough og Requem for a dream. Den siste lærer jeg meg etter øret, så den sitter ikke helt enda, men jeg jobber med saken. Du vet du kjeder deg når du lærer deg en sang via å lytte til den, når du kan få tak i notene gjennom google i løpet av 5 sekunder..

     




     Rydder

    I blant får jeg ryddeånden på besøk, og da er det bare å kaste seg i det mens jeg enda har den over meg. Dette skjer som regel kun de gangene jeg holder på å kjede meg til døde. Kritiske situasjoner krever drastiske tiltak. Litt oftere hender det at jeg rydder i mappene på PC'en, da jeg er veldig flink til å lagre forskjellige bilder og dokumenter i mapper helt uten system. Tok meg ti minutter å finne igjen et gammelt brev, før jeg kom på at jeg kunne søke etter det.. uansett er system bezt i tezt.

     

    Skriver lister

    Jeg er selvutnevnt listefrik. Jeg har elsket å skrive lister over alt mulig siden jeg var omtrent ti år gammel, og har en egen notisbok til dette formålet. Morsomt å se tilbake på gamle lister som 10 grunner til at skolen suger (meg, 13 år gammel).

     


    "Vikarlærere uten humor". HAHAHA. Eventuelt var det vi som var en gjeng utspekulerte kryp.

     Tar en powernap

    Det er ingen hemmelighet at jeg er svært glad i å sove når jeg får muligheten. Det behøver ikke å være en flere timers lur, en halvtimes powernap kan ofte være nok. Det er ekstremt sjeldent at jeg faktisk sovner i løpet av en halvtime, men har jeg litt tid å slå i hjel kan jeg godt finne på å slenge eg på sofaen med en lydbok på øret. Ulempen med dette er at jeg noen ganger faktisk sovner og våkner fire timer etterpå, helt kake i hodet.

     

    Leser gamle dagbøker

    Beste som finnes. Ingenting er så gøy som å se tilbake på hva jeg tenkte da jeg gikk på barneskolen, da de største problemene i livet var at jeg hadde fått en kvise på nesa eller ikke fant de uberkule slengbuksene mine med broderi på. Gylne tider.

     




    31 Juli 2003. WHAT.

    Tar bilder

    Ikke av meg selv. Av katta.

     




  • Om utdanning og usikkerhet



    Så ufattelig mange ganger jeg har tatt meg selv i å lure på hvor tiden ble av. Er jeg virkelig over tenårene? Er jeg i det hele tatt ferdig med videregående? Når skjedde det? Er ikke jeg fremdeles 18 år?

     

    Nei, jeg er ikke 18 år lenger. Jeg er 22 år, og jeg er fremdeles usikker på hvor jeg vil i livet. Usikkerhet rundt jobb og utdanning har egentlig fulgt meg så lenge jeg kan huske, helt fra da jeg var liten og ville bli enten veterinær, bonde, advokat eller prinsesse alt etter hvilken ukedag det var. På den tiden var det liksom ålreit å drømme, og jeg tok det ikke så tungt da jeg i åttende klasse fant ut at for å bli veterinær måtte jeg ha over 6 i karaktersnitt og ta fordypning i matte og fysikk. De eneste to fagene jeg virkelig, virkelig har slitt med i skolesammenheng. Det var greit, jeg kunne jo bare finne noe annet å bli. Jeg hadde jo god tid.

     

    Plutselig var jeg i slutten av tiende klasse, og jeg hadde ikke så god tid lenger. Jeg var skoleflink, og kunne vel egentlig velge meg inn på den videregående linjen jeg ville. Null stress. Eventuelt et forbanna stort stress, fordi jeg ikke visste. Jeg leste og leste om de forskjellige valgmulighetene, og havnet til slutt på Studiespesialisering, noe jeg hatet. Jeg ville egentlig gå Design og håndverk, men jeg torde ikke. Jeg endte opp med det mest praktiske, og jeg, som var så skoleflink burde da klare allmennfag med glans! Det gjorde jeg forsåvidt også, til tross for at karakterene ikke havnet helt blant de jeg fra før var vant med. Jeg mistrivdes, og bestemte meg for å bytte linje og gå for Design og håndverk. Jeg måtte jo prøve.

     

    I løpet av året på Design og håndverk i Narvik skjedde det haugevis med kjedelige greier som jeg ikke orker å legge ut om, men det endte iallefall med at jeg tok siste halvdel av skoleåret over nett. Jeg klarte det også. Men fremdeles hadde jeg ikke anelse om hva jeg ville. Jeg vurderte design og tekstil, men etter å ha bannet til symaskina litt for mange ganger endte jeg til slutt opp med å sette frisørlinja som førstevalg. Jeg hadde aldri i hele mitt liv vurdert å bli frisør før, aldri. Jeg kom inn, og til min overraskelse trivdes jeg - jeg likte å lære om hår og jeg syns det var vidunderlig å ta saksa mellom fingrene og forandre sveis på øvingshodene mine. I løpet av året var jeg dessverre veldig syk, og endte opp med å ikke søke lærlingplass fordi jeg hadde på følelsen at jeg ikke hadde taklet det. Dessuten var fraværet høyt, og sykdommen altfor tilstedeværende. Så hva gjorde jeg da? Jeg søkte allmennfaglig påbygging.

     

     

     

    Frisørlinja, 2008. Jeg klarte å farge mine egne tupper røde og hadde det morsomt på skolen.


    Året på allmennfaglig påbygging gikk greiere enn jeg hadde trodd, og jeg kom ut av det med et greit snitt. Jeg vet at jeg kunne gjort det mye bedre om jeg hadde vært friskere, men sta som jeg var, så skulle jeg fullføre videregående, og det med en gang. Jeg følte meg allerede som en taper som hadde brukt fire år i stedet for tre. Etter videregående ble jeg pent nødt til å ta meg et friår, fordi jeg fremdeles ikke ante hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg reiste til Canada, og hadde noen vidunderlige måneder der jeg ble bedre i engelsk, fikk sett et nytt land og skaffet meg nye venner. Jeg kom hjem og begynte å arbeide på Narvesen, lykkelig fordi jeg fremdeles ikke behøvde å ta et endelig valg. Jeg hadde fremdeles tid.

     

     

    Quebec, Canada, 2010. 


    Sommeren 2011. Jeg kom inn på Språk og interkulturell kommunikasjon i Bergen, og reiste av gårde i god tro om at det burde være et passende studie for meg. Jeg tok feil. Studiet svarte ikke til forventningene, og jeg opplevde stadig panikk fordi jeg ikke så hva i all verden jeg kunne bruke det til. Etter å ha innsett at jeg ikke ville bruke to år til på å studere engelsk lingvistikk, samt resten av det som skjedde i løpet av våren, sluttet jeg på universitetet og reiste hjem. Fremdeles uten en planlagt fremtid.

     

    Jeg har lest om utallige studier og jobber, jeg har prøvd å sette meg inn i omtrent alle yrkene som fins. Jeg har trålet hjemmesidene til universiteter og høgskoler i både inn- og utland. Og jeg aner fremdeles ikke. Jeg var aldri en av de som med selvtillit erklærte at de skulle bli lege for så å begynne på utdanningen for å bli nettopp det. Jeg har alltid vært så vinglete.

     

     

     

    Jul 2011. Det vises ikke, men her var jeg allerede i tvil angående universitetet og var ufattelig glad for å ha en hel måned juleferie.


    Nå er jeg nok en gang i prosessen med å søke skoler for neste år. Det er ikke noen fremtid for meg her på lille Andenes, skal jeg få meg en utdannelse må jeg reise vekk. Jeg legger planer, og jeg har faktisk greid å finne studier som jeg tror kan passe. I utlandet. Problemet nå er at jeg er redd. Redd for å feile, redd for å bruke tre år på en utdanning uten å få en relevant jobb. Redd for å få et gigantisk studielån som jeg ender opp med å måtte betale ned mens jeg sitter i kassa på Rema og hater livet mitt. 

     

    Jeg skulle ønske jeg bare torde å hoppe i det. Egentlig har jeg bestemt meg for å gjøre det, også; kommer jeg inn på et av de studiene jeg søker, så skal jeg pokker meg ta plassen. Det er lov å være usikker, det er lov å vingle, og det er lov å være redd. Men det er også lov å ta sjanser, å gjøre det man faktisk har lyst til, uten å hele tiden være så forbanna fornuftig. Hvem vet, kanskje jeg angrer nok en gang, men for en gangs skyld er jeg sikker på at jeg befinner meg i en situasjon der jeg vil angre mer hvis jeg ender opp med å takke nei. Resten blir det, forhåpentligvis, en ordning på. Det pleier å bli det.

  • Veien til det =)€#€%)"@ førerkortet.



    Nå har jeg brukt apostlenes hester i hvert eneste ett av mine toogtyve år. Da jeg ble 18, fikk jeg teoribøkene til førerkortet i fødselsdagsgave, og det var lett å skjønne at det var et hint om at nå, nå var det vel på tide å gå inn på den som til da hadde vært «galsida» på en bil - førersida. Dette klarte jeg glatt å ignorere i tre vidunderlige år, før jeg til slutt lot meg overtale til å prøve å kjøre to meter uten å lammes av frykt. Dette var i fjor. I fjor tok jeg også endelig, endelig trafikalt grunnkurs, da jeg i tiende klasse hadde langt viktigere ting å bruke fritida på (teater og finne de klærne i klesskapet som var mest mismatch, for eksempel. Tro meg, jeg så ikke ut.) Jeg rakk såvidt å lære hvordan jeg kunne holde en bil på veien før jeg stakk av til Bergen og kunne utsette marerittet nok et år, men nå er jeg jeg tilbake i Nord-Norge og har sluppet opp for geniale unnskyldninger.

     

    Nå må jeg få tatt den faens lappen.




    I dag øvelseskjørte jeg for første gang på over et år. Mentoren min er pappa, som har selvtillit så det holder bak rattet og som utrettelig har forsøkt å motivere meg til å få ræva, eller rettere sagt bilen, i gir. Vi dro til Shell for å få tak i en pen og pyntelig «L» til å feste på bilen, så folk skulle skjønne at denne bilen styres av en uerfaren tulling, men de var utsolgt. Andre bensinstasjoner finnes ikke på Andenes. Flott, tenkte jeg. Hvis jeg driter meg ut nå kommer ingen til å vite at jeg har tatt i et ratt maks fire ganger.

     
    Bilen min. Ja, jeg har faktisk bil.


    «Da kan du starte bilen.»
    «Hvordan i h- starter jeg en bil?»

    «Du vrir om nøkkelen, og så-»

    blabla, storm av uforståelige ord. OK, bilen er i gang, next?

    «Da er det bare å kjøre i gang!»

    «Men jeg kan jo ikke det!»

    «Du trykker ned clutchen, og-»

    «CLUTCHEN? Hva er en clutch?»

    «Pedalen til venstre. Så slipper du den opp mens du gasser samtidig.»

    «Gasser? Det er pedalen til høyre, det altså. Hvorfor beveger vi oss ikke?!»
    «...det der er bremsa. Clutchen er et hakk lengre til høyre.»

    «..Å.»

    Å herregud, bilen beveger seg! Jeg kommer til å kjøre utfor veien. Bilen kommer til å eksplodere om to sekunder. Jeg kommer til å dø.

     

    Jeg døde ikke. Bilen beveget seg, og til min store forbauselse klarte jeg å holde meg på veien. Ikke bare det, jeg holdt meg på min side av veien. Selvtilliten min holdt akkurat på å nå level 2, da-

     

    «Der er det et stoppeskilt, så da må du stoppe.»

    «STOPPE? Hvordan stopper jeg denne greia? Herregud, jeg kan ingenting-»

    «Du trykker ned clutchen igjen, også bremser du.»

    «Akkurat. Clutchen ja. HVORFOR STOPP-»
    «Trykk ned bremsa!»

    «Faen.»

     

    Så stoppet vi.


    Frykten i øynene!
     

    Jeg er i den heldige situasjonen at jeg har et nokså stort område jeg kan bruke som bilbane der det omtrent ikke eksisterer trafikk om ettermiddagene, så om jeg bråstopper litt her og der er det ingen som kommer til skade bortsett fra mitt eget ego. Det priser jeg meg lykkelig for, for jeg er absolutt ikke klar for å kjøre i den ordentlige trafikken ennå. De få gangene det kom en bil bak oss, eller i mot oss, var jeg sikker på at mine dager som sjåfør var talte.

     

    «Å HERREGUD, det kommer en bil!»
    «Bare kjør videre.»
    «DET KOMMER EN BIL!»
    «Bare hold deg på din side av veien.»
    Senere, i en sving..

    «EN BIL! Jeg kan ikke svinge og ikke kræsje i bilen samtidig!»

    «Det går fint-

    «HERREGUD»

     

    To sekunder senere var bilen passert, men før jeg fikk pusten igjen skulle vi plutselig rygge.

     

    «Jeg kan da ikke rygge!»

    «Jo da. Du setter bilen i revers-»
    «REVERS? Hjelp?»
    «Du drar girspaken ned, mot deg og opp, clutchen inne, også begynner du å bevege deg.»

    «BILEN GÅR BAKOVER!»

    «Det er meningen. Så vrir du rattet-»
    «JEG FÅR IKKE TIL! VRI RATTET! VI KRÆSJER!»

    Stakkars pappa.

     

    Jeg endte opp med å kjøre i omtrent en time, og da var jeg så svett at vi byttet plass så pappa kunne navigere oss trygt hjem. Og dette skal jeg gjøre nokså ofte fremover.



    I morgen skal vi visstnok ha en «teknisk leksjon». Jeg kan såvidt gire, jeg aner ikke hvordan hjul egentlig funker og jeg har ikke peiling på hvordan en motor ser ut en gang.

     

    This will be fun.

  • Morgentur



    Jeg elsker stillheten tidlig på morgenen. Ingen fugler, ingen mennesker, ingenting.










    Andenes er så lite, husene ser ut som legoklosser.

    Bella i full fart fordi hun trodde jeg skulle gå hjem uten henne. Løsning for å hente inn bikkjer som ikke vil: snu og gå motsatt vei.



    Hjertehjerte

     

  • Kleine situasjoner.



    Jeg tipper at ethvert menneske har erfaring med å befinne seg i situasjoner der du helst ville vært et annet sted. Noen ganger hadde det holdt å gå to meter unna, andre ganger vil man rappe en spade og grave et hull helt til Kina. Jeg har følt det sånn drøssevis av ganger, og det er ofte i situasjoner som egentlig ikke er noe flaue i det hele tatt ? men så skjer det bare et eller annet inni meg som gjør at jeg oppfatter hele greia som pinlig. Her er et lite utvalg.

     

    Å si at man må på do når man er sammen med andre. Ikke hele tiden, men enkelte ganger. Har ikke peiling på hvorfor det er sånn, men sånn er det. En gang jeg kjørte bil sammen med en kompis og familien hans, endte jeg opp med å holde meg i tre timer til vi stoppet fordi jeg syns det var kleint å be om en pause så jeg kunne gå og tisse.

     

     bli spurt om leg for varer med 18-årsgrense. Jeg har fått med meg at jeg ser yngre ut enn alderen min, men ærlig talt, 18? I tillegg kommer gjerne personen som spør om leg med en kommentar som «åja, ja du er jo mer enn gammel nok. Det vises ikke, HEHE!» Hehe, ja.


    Å spørre etter jobb. Verste jeg vet. Det er jo et kjent faktum at det er bedre å dukke opp personlig enn å bare sende inn en søknad, men herregud så grusomt det er å gå inn i butikker, stå i ti minutter og glane dumt på sjokoladehyllene før man må ta motet til seg og spørre «hei, eh, altså.. dere trenger ikke folk her?»

     

    Å passere mennesker som går sakte. Gjerne de som tar hele veien. For det første må man jo planlegge en hel strategi for å kunne komme seg forbi, for det andre har de det med å sette opp tempoet akkurat i det man passerer dem, så man ender opp med å gå ved siden av hverandre.

     

    Å si «hadet» til noen, også ender man opp med å gå i samme retning. Dette er særlig kleint hvis personen bare er en bekjent og man kun har hatt litt tvungen småprat.

     

    Å gå tom for samtaleemner. Jeg elsker å være sammen med folk jeg kjenner såpass godt at vi kan holde kjeft i to minutter uten at noen føler seg tvunget til å si noe, men dessverre er ikke alle i den kategorien (les: nevnte bekjente). «Ja, joda.. fint vær i dag?»

     

    Å kjøpe en vare så ofte at betjeningen i butikken er nødt til å legge merke til det, og gjerne kommentere det også. «Du er jaggu glad i Pepsi Max, du?» *glis*

     

    Å speile seg i ruter, for så å oppdage at det befinner seg noen på den andre siden av ruta. En gang tok forfengeligheten min overhånd på en parkeringsplass, og jeg begynte å fikse på sveisen mens jeg så i en bilrute. Rett etterpå oppdager jeg at det sitter en gammel mann i passasjersetet og humrer...

     

    Når andre begynner å grine. Ikke hvi det har skjedd noe fælt, men for eksempel når man ser film. Hva skal man gjøre, liksom? «Hei, det går bra, det er bare på film..»

     

    Når bankkortet streiker når man skal betale. Verste jeg vet, og det skjer som regel alltid de gangene jeg ikke har kontanter på meg, så jeg er nødt til å si fra meg varene og gå slukøret ut av butikken. Denne situasjonen oppstår helst i rushtida med 5+ personer i kø bak meg.

     

    Å være eneste person inne i en butikk. Liten eller stor, det spiller ingen rolle. Paranoiaen tar litt overhånd, og jeg føler at den/de ansatte stirrer på meg hele tiden.

     

    Å plutselig begynne å tenke på noe morsomt, og få latterkrampe offentlig. Folk må jo tro jeg er lettere tilbakestående, de gangene jeg plutselig har begynt å glise og fnise på bussen.

     

    Å komme for sent til timer, møter eller forelesninger. Denne sier vel seg selv? Du går inn og mumler «beklager» mens alle hodene i rommet snur seg og ser hvem det er som forstyrrer.

     

    Å tryne midt på gata. Gjerne blant en masse mennesker, så klart, som jeg presterte å gjøre midt i Yonge Street i Toronto. Det ble ikke bedre av at fire-fem personer stoppet opp og bare «OH MY GOD, ARE YOU ALRIGHT???» kan tenke meg hvordan den tryninga så ut..

     

    Å se et plagg du har lyst på i en butikk som henger litt høyt oppe. Er du som meg, så prøver du gjerne å få tak i plagget selv, og står der og småhopper som en idiot helt til en ansatt kommer bort og spør om du trenger hjelp.

     

    At magen bestemmer seg for å rumle akkurat når det er helt stille. Dette tror jeg alle har opplevd, og alle andre som måtte befinne seg i samme rom får klart og tydelig med seg at hun der, hun er visst klar for lunsj.


    Jakten på kjærligheten, Ungkaren og Paradise hotel. Denne trenger ingen forklaring. Håper jeg.

     

    Når stand-up komikere drar vitser og ingen ler. Og om det faktisk er noen som ler, så kan hele rommet høre at de like gjerne kunne deltatt i VM i anstrengte lattere.

     

    Å stå ute og rope på dyrene sine. Nå heter dyrene mine Findus og Bella, så det er ikke SÅ kleint, men den forrige hunden min het Gunnersen. Han stakk av på hytta en gang, og hele familien sto ute og bæljet navnet hans helt til naboene kom bort og lurte på om vi hadde mistet en gammel mann ute i skauen. Neida, bare bikkja..

     

    Jeg ser nå at det er ganske mange rare situasjoner jeg oppfatter som kleine. Jeg skulle ønske det ikke var det, men sånt ligger dessverre utenfor min følelsesmessige kontroll, eller noe sånt. Stay klein!

  • Monterey



    Var i Monterey i går. Veldig fint, men dessverre også kaldt. Det er så ironisk at jeg har klagd på varme i flere uker nå, og når jeg kommer til et sted med 15 grader holder jeg på å dø av kulde. Meg i et nøtteskall, aldri fornøyd med tempen! Men havtåke er ganske ufyselig, altså..









    Var inne i et voksmuseum om Monterey's historie. Museet var delt inn i små stasjoner og alt var mørklagt frem til man trykket på en knapp foran hver stasjon, da begynte dukkene å bevege seg og fortelle. Veldig fin ide, men dessverre ikke helt vellykket i praksis. Funket fint først, men da det kom inn flere etter oss og vi endte opp på forskjellige stasjoner ble det litt irriterende da disse "snakket" i munnen på hverandre. Uansett greit å ha fått med seg!

    Ikke heeelt fornøyd med været, haha. Men shorts, det SKULLE jeg gå i, gitt. Nekter å innse at sommeren er over før jeg må.





    I dag har tiden vært brukt på et kjøpesenter, og jeg kjøpte faktisk noe! Har blitt veldig lite shopping på meg, men det går bra. Mer penger jeg kan spare til senere. Fikk gjort unna gavehandlingen også, og kofferten min veide 17 og et halvt kilo minus nyinnkjøpene. Det burde gå bra, har ikke lyst til å betale overvekt når jeg reiser hjem i morgen natt. Jepp, må stå opp klokka tre.. I morgen skal jeg kun chille ved bassenget og siden døgne. Gruer meg som F til den lange reisen hjem, hallo jetlag!

  • Universal Studios



    I dag har jeg vært i Universal Studios! Det var egentlig ikke planen, men spontanitet = (L). Veldig glad for at det ble slik, for det var veldig gøy!

    ARTI FØR ONGAN

    Universal Citywalk, før selve parken. 23521321 souvenirbutikker, klesbutikker og kafeer, samt musikk fra svære høytalere.

    Muligheter for å kjøle seg ned litt også.



    Studio Tour var det første vi ville gjøre, og etter å ha stått i kø i nøyaktig førtisju minutter fikk vi plass i en slags trikk som kjørte rundt i studioet.

    Filmsett! 

    "By". Inne i vognene var det TV-skjermer som viste klipp fra forskjellige filmer der de forskjellige settene var blitt brukt, og det ser virkelig ekte ut på film!



    Kjørte inn i "Subwaystasjon i San Francisco" og fikk oppleve jordskjelv!

    Mini-bilshow, Fast & the Furious. Kule pyroeffekter! Og bilene bevegde seg rundt og "danset" til Gasolina, LOL

    Vanneffekter. Begynte som en liten dam, før det plutselig fosset vann nedover mot oss!

    Westernby, brukt i flere westernfilmer.

    JAWS! Den ser ikke fullt så skremmende ut her, nei..

    Kjent nabolag? WISTERIA LANE!!1!1

    Gaby's house!

    Whoville fra The Grinch!

    Bates Motel fra filmen Psycho. Jævlig creepy. "Norman" sto og kikket ut fra vinduet lengst til venstre.

    Sett fra "War of the worlds".

    Innsjø og green screen! Scener til bl.a Pirates of the Caribbean er spilt inn her.

    I tillegg til å få se en masse kule filmsett og spesialeffekter, og lære litt filmhistorie, fikk vi også oppleve King Kong på nært hold. Fikk utdelt 3D-briller og ble transportert inn i et mørkt rom som forvandlet seg til en jungel foran øynene våre, med dinosaurer som så ut som om de var rett utenfor vogna. Sammen med vanneffekter, risting og King Kong i kamp med T-Rex ble det hele veldig in-your-face og akkurat som å befinne seg i en filmscene. 3D <3

    Præhæ

    Et lite show der vi fikk lære om hvordan de trener dyr til filmroller, samt se en del triks. Her var det snakk om alt fra høner til vaskebjørner! 



    Utrolig morsomt å se hva dyr kan trenes til å gjøre. En fugl var trent opp til å gjenkjenne dollarsedler, så en tilfeldig dame i publikum fikk beskjed om å holde ut hånda med en dollarseddel i. På den måten visste fuglen nøyaktig hvor den skulle. Hunder ble trent med target stick og klikkertrening, og lært til å gjenkjenne håndsignal i tillegg til verbale kommandoer - mye av det samme jeg prøver å få til med Bella hjemme. Kjente jeg fikk lyst til å dra hjem og trene, haha.

    Fet bil

    HAHA. Her sto jeg og holdt på med noe i veska, da jeg plutselig skjønner at noen står bak meg, snur meg og ser et monster. Derfor gliser jeg sånn.

    Showet "Waterworld". Jeg har ikke sett filmen, men showet var underholdende, det!

    Jeg. Elsker. Pyro. Ironisk nok er jeg livredd brann, men syns pyroeffekter er kjempekult...

    Så også et Special Effects-show, men fikk ikke til å ta noen ordentlige bilder. Uansett var det gøy å se hvor mye en green screen og teknologi kan gjøre for at ting skal se ekte ut. 

    I dag har vi bare kjørt, omtrent.

    Og været var kjipt. Kjører langs kysten, og havtåke er ikke akkurat et ukjent fenomen for meg.. KALDT. Kanskje like greit at jeg begynner å venne meg til det, siden jeg kommer til Andenes på Torsdag.. FML. Hadde nesten glemt at surt vær eksisterte.

    Frossen langs the pacific coast



    Søt cafe, med et ekkelt do. Noen hadde greid å tisse langs kanten av toalettet (inne på en jentedo?) og det var ikke vann i vasken, så jeg måtte dynke hendene mine i antibac. Æsj, æsj.

    Har kun noen få dager igjen her nå, men heldigvis ingen lange kjøredager, så satser på at det skjer noe bra i morgen. Befinner meg i Salinas, så får vel google litt om nærområdet!

  • City of Angels



    Las Vegas, NV - Los Angeles, CA: 435 km, ca 4 og en halv times kjøring

    HOLLYWOOD, BB. Kom fram til LA ca kvart over fire, fikk sjekket inn på hotellet og gikk mot Walk of fame rundt klokka fem. Tok bare et par minutter å gå.



    Jeg klarer nok en gang kunststykket å se sur ut på et bilde, for 565. gang denne turen.

    Rakk bare å gå et par meter nedover gata før vi ble stanset av kjendishjem/hollywood/beverly hills/all that jazz-guider. Jaja, hvorfor ikke, tenkte vi, og slengte oss med på turen.








    Klarer dessverre ikke å huske hvilke kjendiser som bodde/har bodd i hvilke hus, alle husene vi så var store og fine, liksom, så det gikk litt i surr. Men så blandt annet huset til Christina Aguilera,  Tom Cruise og Katie Holmes' gamle hjem, huset Marilyn Monroe bodde i, Michael Jacksons gamle hjem og mange flere. JEG VIL OGSÅ VÆRE RIK.




    Her tror jeg Aguilera har adresse!






    Men dette husker jeg. Inngangen til Playboy Mansion. Haha.


    Hotellet fra "Pretty Woman"


    Den superfete turbilen!


    Rodeo Drive, the fashion district


    Ble kjørt opp i høyden og fikk se en imponerende utsikt over Los Angeles. Er kanskje ikke hele LA som er like pent når man går rundt på bakkenivå, men å se utover byen sånn som dette.. breathtaking!









    Bra tur, fikk sett mye av området og tatt 24234234 bilder. Vel tilbake fortsatte vi nedover Walk of fame.










    Siste Hard Rock Cafe for denne gang. Nummer ni denne turen.


    Kveldstur rundt i Hollywood, LML.

  • VEGAS dag 2



    Dag to i Vegas startet med å GÅ til Hard Rock Cafe. Trenger jeg nevne at det var ubehagelig varmt? Avstanden så mye kortere ut i bil. Aldri hatt en så plagsom gåtur før.

    SVETT OG HERLIG

    Tok taxi inn til Aria på The Strip, nektet å gå. Nøt atmosfæren så godt det lot seg gjøre i heten, tok frem kameraet og kom i turistmodus. Igjen.









    Dette er Stratosphere! Svært tårn som selvsagt måtte besøkes. Nesten ingen kø, superdigg. Oppe i tårnet kunne man ta flere "thrill rides", blant annet X-scream, der man sitter i en slags kapsul og vippes over kanten av tårnet. Skulle gjerne vært kul og tatt den, men aldri i verden, sier jeg bare. Jeg har kanskje blitt mindre redd for høyder, men så uredd blir jeg neppe noensinne dessverre. Koste meg heller med utsikten over byen.







    Merkelig egentlig, med en gigasvær by midt i ørkenen.

    Her nyter jeg utsikten, OK.

    Om kvelden var det klart for Circue du Soleil - Viva Elvis!! 



    Jeg er så fotogen  anyway, showet var utrolig bra. Jeg har drømt om å få se Circue du Soleil lenge, og de innfridde absolutt forventningene! Ble sittende å måpe flere ganger, helt fantastisk at mennesker kan gjøre slike ting. Det blir ikke siste gang jeg ser et show med dem!

    I mellomtiden var Vegas blitt mørkt, og det var veldig gøy å gå rundt på The Strip med alle lysene. Dessuten var temperaturen herlig!








    Them pretty lights.

  • 17 Juli: Route 66, Hoover Dam og Las Vegas



    Williams, AZ - Las Vegas, NV: 348 km, ca 3 og en halv times kjøring

    Hotellet i Las Vegas hadde tidenes mest latterlige nett, så derfor må jeg skrive på etterskudd. Nettopp sett igjennom 2432343 bilder og har mye mer lyst til å nerde.. hvorfor gjør jeg dette igjen?

    Åja, minner, ja. NUVEL.

    Nå kan jeg også skryte av at jeg har kjørt på route 66.




    Snublet tilfeldigvis over et Route 66-museum, som var halvveis utstilling og halvveis souvenirbutikk. Det var dritkult, og jeg kjøpte meg en gigantisk Route 66-genser. (Hvorfor er 90% av klærne jeg har kjøpt meg denne turen daffeklær?)


    Langs veien lå det flere nedlagte motell, Route 66 er jo som kjent ikke lenger the Main Street of America, og det har kommet nye veier.


    Så kom vi til Arizona/Nevada-grensen, og Hoover Dam. 




    THE BRIDGE OVER HOOVER DAM. Den var diger.






    Også havnet jeg plutselig i Nevada igjen. Long time, no see! 


    Kom vel frem til LAS VEGAS! Durururru fanfare osv. Kom ganske sent frem, og tiden gikk fort med på å surre rundt og lete etter Albertsons (dagligvare). Rakk allikevel å få et inntrykk av Las Vegas, og spesielt The Strip. STORT, konstruert og ganske imponerende. 






    Haha. Bra navn.



    Caesar's Palace!

  • Grand Canyon



    Tror egentlig jeg bare lar bildene tale for seg selv, jeg!

















    Grand Canyon var nydelig, og helt latterlig stort. Vi ble fortalt at det vi kunne se med det blotte øye tilsvarte omtrent 8% av hele kløfta. Fikk følelsen av at noen bare hadde hengt opp en gigantisk plakat med fjellmotiv på himmelen, det så ikke ekte ut først! Helt fantastisk fint. Jeg er glad jeg har fått se dette!

  • Casa Grande og Sedona



    Casa Grande, AZ - Sedona, AZ: 264 km, ca 3 timer kjøring

    I dag har vært en bra dag! Herrrlich, skal jeg si dere. Den startet med et besøk til Casa Grande Ruins. 


    ..der fant jeg en gigantisk kaktus.

    Selve ruinene er et nasjonalmonument konstruert av mennesker i Hohokam-perioden, tidlig på 1300-tallet. Casa Grande betyr altså stort hus, og refererer til den største bygningen. Den er laget av kaliche og har derfor fint tålt ekstremværet her borte!



    Imponerende å se, og vel verd et stopp.

    Mindre bygning.

    Fra ruiner til skyskrapere.. inn i Phoenix.





    Fin by, men 39 grader og byvandring blir bare irriterende etterhvert. 

    Fikk kjøpt turens sjuende HRC-skjorte. 

    Forlot Phoenix til fordel for mer idylisske omgivelser, og kjørte til Sedona! Først til et utkikkspunkt oppe ved flyplassen, for å kunne se over de imponerende fjellene i området. Jeg ble stående og stirre i flere minutter, det var helt nydelig og utrolig stilig!




    Etterpå ble det en tur ned til hovedgata. Merkes at det er et turiststed, men skitt au, det var utrolig fint og koselig å vandre rundt der. Jeg elsker søte, små byer som dette.







    CHILL

    Jeg prøvde forgjeves å finne meg en kjole, men det gikk dårlig. Prøvde omtrent 234231 stykker, men fant noe feil med alle. Jeg hater at jeg har blitt så sinnsykt kresen. Det var flere jeg syns var fine, men jeg har lagt til meg vanen å stille meg selv spørsmålet "kommer jeg til å bruke denne noe særlig?" og ikke bare "var dette plagget fint?" Haha. Jeg er blitt voksen. Kjedelig.



    Fin dag med flotte opplevelser. JEG ELSKER LIVET NÅ.

    Solen på tur ned over Red Rocks.

    I morgen blir det Flagstaff, tror jeg. Flagstaff og Grand Canyon! Jeg er blitt helt naturfrelst i det siste, så jeg klager ikke. MER NATUR!

  • NM - AZ



    El Paso, TX - Casa Grande, AZ: 618 km, ca 6 timers kjøring

    I dag fant vi frem til Scenic Drive og utkikkspunktet over New Mexico. Fantastisk utsikt, så laaangt!





    Der borte ligger Juarez, Mexico. Teknisk sett kunne vi kjørt til grensa, parkert bilen og gått over til et annet land! Men ikke akkurat så voldsomt mye å skryte av at "hei, jeg har vært et par timer i Mexico, liss" så Mexico får vente til en annen gang. Dessuten hadde det nok tatt sin tid å komme seg inn i USA igjen!

    Etterpå dro vi på en slags selvorganisert sightseeing, og jeg fortsatte å ta bilder av hus. Haha, håper ingen av menneskene som bor der så meg..



    El Paso er en veldig annerledes by! Ikke akkurat det man tenker når man hører USA. Flere steder sto skiltene på spansk. Jeg likte det. ME GUSTA



    Så var det tid for kjøring igjen, og en svipptur innom New Mexico!



    Kule fjell i Arizona

    ..og oversvømmelse!

    Er i Casa Grande nå, fint her. Gikk tur sammen med pappa tidigere, så utrolig deilig å bevege beina etter å ha sittet i bil en hel dag! Får jo sittesår, haha.



    Tydelig at det ikke er meningen at folk skal gå her når svære plakater settes opp midt i "fortauet". 



    KAKTUS <3

    Etterpå bestilte vi billetter til Cirque de soleil - Viva ELVIS i Las Vegas!!! JEG GLEDER MEG! Har hatt lyst til å se et Cirque-show i flere år, og når Elvis er temaet i tillegg? Gennialt, Egon.

    Nå skal jeg finne meg en programoversikt over amerikansk TV, og.. se på TV.

  • Nasjonalparker



    Hobbs, NM - El Paso, TX: 377 km, ca 4 timers kjøring

    Sitter i El Paso og chiller. Folk snakker spansk her, og grensa Mexico er "rett nedi gata". 

    I dag har jeg vært i to nasjonalparker! Den første var Carlsbad Caverns i sørøstre New Mexico. Som navnet tilsier, er det huler det er snakk om.



    Går an å ta seg inn i hulene på egen hånd, men for frosne latinger uten ordentlig fottøy (meg) går det heis også. Trykk i ørene, sier jeg bare. Selve hulen vi var i , "the Big Room", ligger omtrent 230 meter under bakkeen og var helt fantastisk.



    Nok en gang failer jeg i å smile. Ellers taler vel følgende bilder for seg selv!







    Jeg elsker huler. Det kryr av flaggermus der nede, men de så vi ikke noe til. Var omtrent 13 grader, og det ble kjølig etter en stund i shorts. Allikevel ikke særlig ille! Som pappa så fint sa det: "We're from Northern Norway, this cave is warm!" LOL.

    Så kjørte vi inn i Texas igjen, til Guadalupe Mountains National Park!




     
    KAKTUS

    Her var vi bare en kort stund, kikket på utstoppede dyr (eh..), så en film om parken og tok litt bilder. Veldig fint der!

    Så kom vi til El Paso. Skulle finne Scenic Drive og utkikkspunkt over Mexico og El Paso, men siden GPSen elsker å kødde med oss gikk jo ikke det. Fikk veibeskrivelse på hotellet, så håper vi finner det i morgen! 



    Typisk hus. Jeg kan lage meg en egen bildemappe kalt "random husbilder tatt fra bil". 

    Ellers er hotellområdet chill.



    Nå er det kveld igjen, og jeg skal dusje og se film! Håper vi finner utsikten i morgen, før det bærer avgårde inn i Arizona. 

    NATTA!

  • Hola



    Dallas, TX - Hobbs, NM: 650 km, ca 6 og en halv times kjøring

    Krøp ut i bilen i dag morges, sovnet ganske fort og havnet visst i New Mexico. Her ser alt sånn ut.



    Sånn ca.

    Fantastisk bilde, jeg hadde nettopp våknet. Greia i bakgrunnen er en maskin som pumper etter olje. Så omtrent 23424524 sånne i dag.

    Kom frem til Hobbs rundt halv fem (klokka stiltes en time tilbake.. tidsforskjeller, ass) og skulle kjøre en tur. Den bilturen fikk snart et bestemt mål da jeg fant ut at PC-ledningen min var kaputt. HVORFOR, GUD, HVORFOR. GPSen ledet oss inn i boligfelt etter boligfelt og jeg fikk lyst til å stikke den i stykker med en gaffel.

    Fant heldigvis en Staples, og ny ledning ble fikset! JEG KAN FREMDELES HA ET LIV!!!!!11

    Ok.

    Resten av Hobbs så egentlig akkurat ut som jeg hadde sett for meg en liten by i New Mexico. Bilradioen spilte i tillegg kun country.

    Vårt neste eventyr besto av å finne en dagligvarebutikk, Walmart eksisterte visst ikke i nærheten (FML). De fleste butikkene så ut som den under, så jeg begynte å tro at alt håp var ute.

    Til slutt fant vi en Albertsons, eller noe sånt, noe som var omtrent som en Walmart. New Mexico-versjonen av Walmart? Anyway, dagen var reddet og jeg kunne med godt mot gå tilbake til å chille på hotellrommet. Med andre ord, fryktelig begivenhetsrik dag.

    I morgen skal vi til El Paso, og det tror jeg blir gøy! Nettet her har vært teit i hele kveld, så nå som det ser ut til å ha kommet tilbake, må jeg oppdatere meg på Facebook. Viktig. Later!

  • Texas it is!



    Hope, AR- Dallas, TX: 338 km, ca 3 og en halv times kjøring

    Nå er jeg i Texas! Somlet i dag morges også, forresten. Jadda. Skulle se Bill Clinton's barndomshjem i Hope først, men tror jeg tok bilde av feil hus.. LOL. story of my life. Selve byen Hope var ganske kul, da. 

    Så gled Arkansas over i Texas.



    Har vært i Dallas Zoo i dag! Jeg har ikke vært i en dyrepark siden.. lenge siden.



    Nilkrokodiller. Utrolig fascinerende dyr.

    SE, DER GÅR EN ZEBRA! (10 poeng til deg om du tok den)

    Flamingoer

    Dette er en klipspringer! De var helt utrolig søte.

    Albinoalligator! 

    Brukte ikke så lang tid i parken, rundt to timer. SVÆRT område! Nok en gang litt for varmt til å vandre rundt, men det gikk bra. Bortsett fra at bilen omtrent hadde kokt bort i mellomtiden, og jeg selvfølgelig hadde lagt igjen ei flaske vann der..

    Kjørte så inn i selve Dallas. STOR by.





    Knøttlille meg og svæære skyskrapere

    OG SEFF BLE DET HARD ROCK CAFE.

    Hotellet ligger utenfor byen, med et svært kjøpesenter rett ved siden av. Går jo ikke an å ignorere det, så ble en liten runde der jeg totalt kjøpte en topp, en hårklipe og en bok.. og jeg kaller meg jente.

    Tilbake på hotellet oppdaget vi en liten kattunge som satt under en bil og mjauet. Den var ikke helt tam, og altfor liten til å være alene, så regner med den satt og skrek etter moren sin. Fikk vondt i hjertet av å høre på, og satte ut litt vann og mat, som den kom fram for å spise. Vet man egentlig ikke skal legge ut mat sånn, men den var så liten! Og tydeligvis veldig, veldig sulten. Mer var det ikke å gjøre.. nå er den forsvunnet, og jeg håper virkelig det går bra med den, selv om sjansene kanskje ikke er så store.. får vondt i meg, og en veldig stor trang til å klemme og kose med min egen pus.



  • Arkansas



    Memphis, TN - Hope, AR: 396 km, ca 4 timers kjøring

    Dro fra Memphis rundt 1045 i dag, jeg somlet noe voldsomt i morges. Litt digg, da. Kjørte inn i Arkansas igjen og mot Little Rock, statens hovedstad og største by. Fant et random parkeringshus og parkerte, og gikk ned mot River Market. 



    Skeptisk til noe?



    Fant til slutt markedet, og vandret litt rundt. Ikke så altfor mye å se på, men det var veldig koselig der! Prøvde 23423 forskjellige solbriller, men alle så rare ut. De som så fine ut, var fake D&G.. eh. Så jeg forbannet solen der og da og gikk rundt og myste med øynene istedet.

    GRIS



    Ble bare et kort besøk i Little Rock, før vi kjørte videre til Hot Springs! Bill Clinton er herfra. Hot Springs er også en nasjonalpark, som var hovedmålet! Dro opp i et digert utkikkstårn langt oppe i skauen og fikk en flott utsikt over landskapet.



    Jeg tror jeg er kvitt høydeskrekken min, for det gjorde meg ikke noe å stå så langt oppe og se ned. Egentlig har det vært sånn en stund, og jeg tåler fint høye avstander, men freaker ut hvis jeg står på en stol. LOL.

    Etterpå begynte det å regne, et kort og kraftig regnfall som gjorde meg ganske våt på løpeturen fra senteret til bilen. Digg å komme inn til aircondition da... nei.



    Selve Hot Springs var en veldig søt by. Løp som en idiot rundt og lette etter Arkansas-stickers (jeg har begynt å dekorere kofferten min), og i souvenirbutikkene fant jeg alt fra magneter  til solbriller til honning til tie dye-skjorter, men ingen sticker. NEDTUR. Håper jeg finner det på en eller annen jalla-bensinstasjon før vi kjører ut av Arkansas. Drar nemlig til Dallas, Texas i morgen! HOWDY.

  • GRACELAND



    Nå har jeg endelig fått se Graceland!

    Våknet av meg selv klokka ni i morges, men fortsatte å sove i en time til. Deilig å få sove ut, og jeg er fremdeles forundret over at jeg kaller klokka ti å sove ut. Dette er ikke likt meg, men det får vel sies å være positivt! Gikk til Graceland, som ligger rett over gata fra hotellet her, litt over halv elleve. Grei mengde med folk, men ingen sinnsyke mengder! Dagens første stopp var en guidet tur rundt selve huset til Elvis. Herrefred, Elvis har faktisk bodd her. Gikk shuttlebuss fra billettlokalet/souvenirsjappene og opp til selve huset, sikkert fordi folk ikke skal drive å loke rundt på egen hånd der oppe.




    Framfor inngangen til huset!

    Fikk utdelt headset og guide-spiller her og, og fikk se det meste av Graceland. Tok 342343523 bilder, men orker ikke legge ut så mye her.

    Dagligstue, det første vi så da vi kom inn.

    Spisestue!

    Huset var ikke så forferdelig stort, men veldig fint og godt ivaretatt.

    Parkeringsplass for bilene til Elvis

    Gullplate på gullplate på gullplate. Helt utrolig

    Det var en veldig interessant tur, jeg gikk rundt og bare" :DDDDD JEG ER I GRACELAND" hele tiden, haha.

    Fikk også ta en tur inn i Elvis' privatfly! Morsom historie: da Elvis kom på at datteren hans, Lisa Marie, aldri hadde sett snø, så fløy de til Colorado. Lisa Marie fikk leke i snøen en liten stund, før de dro tilbake til Memphis. Jeg vil også ha privatfly.

    Var også utstilling av kjøretøyene hans! Dette er THE PINK CADILLAC. Nok en ting på ønskelista mi som jeg aldri kommer til å få, men SE PÅ DEN DA. Hjertehjertehjerte

    Og jeg suger i å smile på bilder.

    Gravstedet i hagen, der foreldrene, tvillingbroren og bestemoren til Elvis ligger begravd, samt Elvis selv. Var faktisk folk som sto og gråt her! Det gjorde ikke jeg, men det var faktisk en ganske merkelig følelse å stå foran graven.

    Som sagt tok jeg 23445234234 bilder, men internettet her er sinnsykt tregt nå, så jeg orker ikke prøve å laste opp flere for så å få beskjed om at nettet er falt ut eller noe. Brukte omtrent 6 timer i Graceland, og jeg er et lykkelig menneske! Har hatt lyst til å reise hit i flere år, og nå har jeg vært her. Et minne og flere souvenirer rikere, lol. Har kjøpt rosa Elvis-sokker, joggedress/pysj med "I <3 Elvis" på, "I've been to Graceland"-klistremerke, notebok for piano (når jeg kommer hjem skal jeg sette meg ned og lære meg Burnin' love sekundet jeg kommer inn døra) og boka "Elvis and me" av Priscilla Presley. Veldig, veldig bra dag!

    I morgen forlater vi Memphis og kjører vestover igjen. Skal innom Little Rock i Arkansas, før vi kjører litt videre og finner hotell. Er fortsatt 15 dager igjen av turen, og jeg ser frem til å oppleve enda mer!

    Og sånn helt til sist:


    ELVIS LEVER!

  • Gateway Arch og Beale Street



    St.Louis, MO - Memphis, TN: 457 km, ca 4 og en halv times kjøring

    I dag har jeg vært i Gateway Arch! Det er det høyeste menneskeskapte monumentet i USA og raver 192 meter over bakken. Hadde ganske god tid før vår tur opp til toppen startet, så endte opp med å se en dokumentarfilm om oppdagelsen av vest-USA. Ganske interessant, men det er altfor tidlig for meg å se film klokka halv ti om morgenen. TRØTT. Klarte heldigvis å unngå å sovne, og vips var klokka 10.20 og det var på tide å klatre inn i heis/vogn/whatever-greia som bringer folk til toppen.

    Slik så vognene ut. Ikke noe for folk med klaustrofobi.

    LOL. Exiteeed

    Selve toppen av buen var kun et lite rom med små vinduer der man kunne se ut. Trengte altså ikke så lang tid der oppe, men det var imponerende utsikt!







    Etter Gateway Arch vendtes snuten raskt mot Memphis. Skulle finne et sted å ta ut penger, og fant følgende..


    Drive-thru minibank. America, I love you.

    Nærmer oss Memphis! ELVIS-REKLAME!!!

    Her i Memphis er jeg på Heartbreak Hotel som ligger rett ved siden av Graceland! Bilder av Elvis overalt, Elvis-musikk på høyttalere og Elvis-filmer på TV-skjermer i lobbyen. Me gusta.

    Litt av rommet mitt, som er kjempestort. Har til og med sofa og kjøkkenkrok. Elvis her og, så klart!

    Chiller i lobbyen.

    Dro inn til Beale Street en tur, hotellet hadde egne shuttle-busser. Veldig greit! Jeg hadde gledet meg veldig til å se Beale Street, og det var egentlig ganske sært å plutselig stå midt oppi ei gate jeg har googlet sikkert 234234 ganger. Og veldig kult!









    NO FARTING: Hahahhahaa

    Måtte seff innom nok en Hard Rock Cafe!



    Herlig stemning i Beale Street, live musikk overalt og masse folk. I følge shuttlebuss-sjåføren vår var det vanlig å ikke kunne se gata for bare folk på Lørdager, så jeg er glad vi dro hit på en Søndag! Fin temperatur ute også. ALT VAR SÅ PERFFEKT



    Det var et marked der også, men selgerne var den typiske innpåslitne typen. "MAM, I HAVE VERY SPECIAL PRICE FOR YOU" No.

    En fin dag, og i morgen venter selveste Graceland!! Jeg forbereder meg med å spille Elvis på full guffe. Gleder megggggggg.

  • 40 grader og tidenes hotellsurring



    Junction City, KS - St. Louis, MO: 604 km, 6 timers kjøring

    Den sinnsyke varmen fortsetter her i midtvesten, 40 grader i dag og. Glemmer det jo når man sitter inne i en bil med aircon, så hver gang vi stoppet for pause ble jeg slått av den syke varmen. Seriøst, solbrillene nektet å holde seg oppe fordi jeg svettet på nesa.

    Tommelen opp for sol og varme.. jadda.

    I dag kjørte vi til St.Louis! Var fremme i halv fem-tiden, og dro rett til sentrum for å finne Gateway Arch.



    Jeg tror dette er bruen over til Ilinois. Eh. Hvis ikke er det bare en random bru. Jeg kan ingenting om St.Louis, ok.

    Her er Gateway Arch! Den er sinnsykt svær. Uheldigvis for oss var alle turene opp til toppen utsolgt for dagen, men vi fikk billetter til i morgen klokka 10.20! Everything went better than expected. Kjøpte souvenirer for å bli ferdig med det, og vandret litt rundt i området. 



    Dro naturligvis til Hard Rock Cafe. Fjerde t-skjorta mi denne turen!

    Etter nok en time på Walmart kjørte vi for å finne hotellet, og det ble litt av en kjøretur. Først tok det 24234234 år å finne Best Western, og da vi endelig fant det, var det feil Best Western. Pappa løp inn og spurte om veien til det riktige Best Western, siden vi trodde vi kanskje hadde skrevet feil adresse. Det hadde vi ikke, adressen var riktig, den, men vi hadde skrevet feil sted. Altså hotellet ligger ikke i St.Louis, men i en forstad, og det fikk jo GPS'en til å kødde seg. LOL. Da hadde jeg sykt dårlig samvittighet for at jeg hadde brukt så lang tid på Walmart, for det begynte å bli sent. Kjørte med godt mot mot riktig hotell, og fant det, men oida.. hvor i svarte var innkjørselen? Jeg skal ikke legge ut hele historien her, men GPS'en klikka helt og vi kjørte rundt og rundt i over en time før vi endelig fikk møtt en snill dame som viste oss riktig vei. Herrefred. Sinnsykt knotete innkjørsel til det hotellet! Om ikke annet, fikk vi iallefall en real rundtur rundt i St Louis. Fant ut at nabolagene gikk fra veldig fint til veldig shady ganske raskt.

    Skal snart køye, i morgen blir det wake up-call klokka sju. Har forresten tordnet og lynt her i hele kveld. Etter Gateway Arch drar vi mot Memphis!! GRACELAND, folkens!

  • I don't think we're in Kansas anymore, Toto



    .. men det er jeg. 

    Denver, CO - Junction City, KS: 764 km, ca 7 timers kjøring

    Turens minst interessante dag, og jeg har egentlig ingenting spesielt å meddele. Kjørte fra Denver rundt klokka ti, jeg sovna, og plutselig var vi i Kansas.

    Her er det helt latterlig varmt, førti grader var det når vi kom. Jeg har aldri opplevd så varmt vær før, og selv om jeg digger varme, så ble dette i overkant selv for meg. Jeg skjønner ikke hvordan folk overlevde før uten aircondition.

    Kansas er virkelig bondeland, og alt jeg har sett i dag har sett ut omtrent som på bildet ovenfor. 

    Stoppet et sted på veien, og ble nok en gang slått av varmen da jeg gikk ut av bilen! Fikk også handlet en magnet og en sticker på en jalla-bensinstasjon, bare for å ha bevis på at jeg har satt min fot i staten Kansas også. Viktig, viktig.

    Ellers har det ikke skjedd noe som helst i dag, men heldigvis ligger det en diger Walmart rett over veien fra hotellet, så brukte over en time der inne og endte opp med litt småtteri, blandt annet denne:



    Jeg er Muppets-fan på min hals, og skal fyre opp denne filmen etterpå! 

    I morgen kjører vi til St.Louis, Missouri! Der er det meldt 39 grader............ jeg dævver. Gleder meg til å se byen, og ikke minst dra opp i Gateway Arch. Jeg med min høydeskrekk. Det blir kult.

  • Colorado!



    Rock Springs, WY - Denver, CO: 565 km, 5 timers kjøring

    Hei fra Colorado! Forlot hotellet i Rock Springs rundt halv ti i dag tidlig, og nok en lang kjøretur ventet. Jeg tror jeg har lest ut hvert eneste sladreblad de har her borte, og hørt på alle sangene jeg har på Spotify 254524 ganger hver, så det er ikke alltid like morsomt å sitte i bilen. Heldigvis fikk jeg sove i to timer, og vips så var vi i Colorado.

    Kjørte inn i Rocky Mountains National Park, og som navnet tilsier var det mye.. natur.

    Veldig fint, da! Stoppet et par steder, blant annet et senter for besøkende og en butikk som solgte håndlagde ting fra indianere.

    Ble seff et par souvenirer, og etterpå kjørte vi videre mot Denver. MEN ikke før jeg rakk å se et rådyr! Haha, jeg skrev jo i forrige innlegg at jeg håpet på å få se et vilt dyr i dag, så jeg bare "OH EM GEE RÅDYR!!!!!" og tok hundre bilder.



    SØT

    På vei mot Colorado havnet vi midt i et sinnsykt regnvær! Det vises ikke så godt på bildet, men det regnet helt latterlig tett og det var umulig å se veien. 



    Jeg hater å kjøre i regnvær, men overlevde dette også. 

    I Denver ble det obligatorisk Hard Rock Cafe-besøk, og jeg kjøpte turens tredje t-skjorte.

    Foran Capitol





    JA, jeg er altfor flink til å ta random bybilder. Skjønner ikke greia med meg og byer, går rundt og tar bilder av alt. Særlig når det er blitt mørkt. Var perfekt kveldstemperatur, godt og varmt i t-skjorte og shorts, men uten sola som stekte. Fikk forresten samme taxisjåfør til og fra byen. Han var kul. Dro på Walmart (<3<3<3) og handlet nødvendigheter, og nå sitter jeg nok en gang på hotellet og chiller! Prøvde å slå av aircondition i sted, men vifta bråker enda noe SINNSYKT og ååååh jeg klarer ikke konsentrere meg.

    I morgen er destinasjonen Junction City, Kansas. Nok et lite sted jeg ikke har hørt om. Det liker jeg.

  • Gjennom Utah



    Elko, NV - Rock Springs, WY: 666 (høhø) km, 6 timers kjøring

    I dag klarte jeg å krype ut av senga kvart på ni, og kvart på ti bar det ut på veien igjen mot Utah! Det var forresten latterlig varmt ute allerede da. Hvorfor bor jeg ikke her?

    I Utah stoppet vi ved Bonneville Salt Flats, et svært område med saltsletter. Flere filmer er spilt inn her (bl.a deler av Independence Day) og området brukes også til fartskjøring! Til og med jeg, som blir pissredd i bil med høy fart, fikk lyst til å sette på en eller annen fet låt og suse avgårde. 



    Det lå forresten folk der og solte seg på taket av bilene sine. Det så rimelig digg ut.

    Etter enda et stykke med tørr natur, var neste stopp Salt Lake! Ikke byen altså, men selve sjøen. 

    Sjøen var sykt varm. Dessverre krydde det også av knott, så det ble bare et kort stopp. Dro videre mot selve Salt Lake City en svipptur, og downtown var alt øde!

    Så omtrent ti mennesker, inkludert en middelaldrende gubbe som vandret rundt med handlevogn. Han syns tatoveringene mine var kule. Fet fyr.

    Etter å ha kjørt forbi forlatte hus, innom et sossestrøk og helt opp til University of Utah-campusen, fortsatte turen mot Wyoming! Kort besøk i Utah, men skal tross alt rekke helt fram til Memphis og tilbake til San Francisco de neste tre ukene. Vi leker ikke road trip.

    DRO PÅ WALMART!!!111! Endelig. Jeg elsker Walmart.  No, seriously. Walmart er konge.

    Dette er hotellet her i Rock Springs, Wyoming! Altså, Drive in liquor store? HAHA. Elsker det.

    Forresten er det innendørs basseng her, rett utenfor døra til hotellrommene.

    Veldig "flatterende" bilde av meg, men whatever. Her har folk skjønt at bassengvann skal være varmt, så det var herlig med en liten kveldsdukkert. Etterpå gikk jeg i dusjen, og glemte å lukke døra til badet. Siden jeg alltid dusjer i nokså varmt vann, blir det masse damp, og dermed klarte jeg å utløse brannalarmen. Løp ut av dusjen og sto og hoppet som en idiot framfor alarmen mens jeg viftet med håndkleet. Takk gud for at jeg husket å trekke for gardinene på rommet først, sier jeg bare. lololololol

    I morgen kjører vi til Denver via Rocky Moutains national park! Blir mye natur på denne turen, men det er koselig, det. Håper jeg får øye på noen levende ville dyr, hittil har jeg kun sett en hjort som var blitt til roadkill..

    Snakkes!

  • Virginia City, NV



    Lake Tahoe, CA - Elko, NV: 541 km, ca 5t 30min kjøring

    I dag klarte jeg det kunstykket å forsove meg, våknet omtrent ti over ni. Hadde aldri trodd at jeg ville kalle ti over ni å forsove seg på ferie, men livet på veien krever at man kommer seg opp og avgårde skal man rekke å oppleve annet enn innsiden på leiebilen. Kjørte fra Lake Tahoe rundt klokka elleve og inn i Nevada bar det!



    Mesteparten av dagen har bestått av å stirre ut på dette landskapet, mil etter mil etter mil.

    Tok turen til Virginia City, da! Dette er en liten by i Nevada som har klart å beholde mye av "ville vesten"-stemningen fra gamle dager. Byen så sin storhetstid for lenge siden, med rundt 15000 innbyggeere på et tidspunkt. Nå er tallet nede på omtrent 1000. Og forresten, mens vi kjørte mot byen midt ute i ødemarken hørte jeg på Spotify på mobilen, og plutselig kom Cotton Eye Joe på. LOL. 

    "On this site in 1897, nothing happened". HAHA.

    Snublet over et show mens vi var der, og bestemte oss for å se på.

    Det var morsomt, men utrooolig varmt. å sitte og se på. At ikke skuespillerne kreperte i de kostymene er nesten mer enn jeg fatter. Forresten så spurte de om vi var fra Frankrike. Jøssda.


    Her er jeg utenfor Delta Salon med det berømte "Suicide Table". Det er snakk om gambling her, og flere mennesker har visst tatt livet av seg ved det bordet etter å ha spilt bort alt de hadde. Det første jeg tenkte var "hvorfor gikk de ikke utenfor?" Litt slemt, for det er jo ikke morsomt, men liksom.. ser det for meg. Nei faen, gutter, da har jeg spilt bort alle pengene mine, hatten min, bestemor og eselet til naboen. Adios! 




    Etter å ha sugd inn vesten-stemningen en stund gikk turen videre ut i Nevada. Tørt, tørt, tørt landskap og en og annen fast food-restaurant. I fem timer. Kom tilslutt frem til sivilisasjonen igjen, om enn en sparsom en.

    Nå sitter jeg på hotellet i Elko, og i morgen går turen gjennom Utah og videre inn i Wyoming!

    Forresten testet jeg en sånn Uncle Sam tells you your true personality-maskin i Virginia City, og i følge den blir jeg skattesnylter. Så da vet vi det. 

  • Sacramento - Lake Tahoe



    Sacramento - Lake Tahoe: 169 km, 2 timers kjøring

    I dag startet dagen med en kjøretur bort til.. random sted utenfor Sacramento. Her har nemlig min kjære farsan bodd en gang. Ikke i akkurat dette bygget, tror jeg, men jeg suger i å ta bilde fra bilen. Morsomt å se!



    Etterpå gikk turen inn til selve byen, fordi JEG ville være superkulturell og turist og se California State Capitol. Veldig fin bygning!



    Gikk inn i bygningen, der det var full sikkerhetskontroll. Var veldig fint inni også, med flere vakter og viktige menn i dress. På veggene hang det portretter av tidligere guvenører, men herr Schwarzenegger var ikke kommet opp ennå. Bummer.



    Sacramento så ut til å være en fin by, det lille jeg rakk å se før vi suste videre mot Lake Tahoe. Stoppet på veien for å glane på naturen også.

     

    Her ser jeg ut som jeg har det forferdelig kjipt, men jeg koste meg. Lover. 

    Tok omtrent to timer fra Sacramento til Lake Tahoe, og stedet er skikkelig idyllisk! 

    Limousinen skulle egentlig ikke være med på bildet, men den kjørte forbi akkurat i det jeg knipset. Når jeg for en gangs skyld IKKE vil ha med en limo på et bilde, da kommer den med, seff.

    Dro på et obligatorisk Hard Rock Cafe-besøk, denne lå inne på en casino og fra inngangen med et digert HARD ROCK CAFE-skilt og fram til selve restauranten tok det omtrent to minutter å gå. 

    Jeg fikk litt trang til å spille et slag poker, men tenker jeg venter med pengesløsingen til Las Vegas. 



    Lake Tahoe er på grensa mellom California og Nevada, og dette bildet er altså tatt fra Nevada-siden. 

    Nå har jeg tatt verdens varmeste dusj, og i morgen venter en femtimers kjøretur til byen Elko i Nevada. Aldri hørt om stedet før, men det er det som er så morsomt med road trips! Forresten er det over 30 grader her, og hjemme på Andenes er det omtrent.. åtte-ti tipper jeg? Stakkars meg når jeg kommer hjem.

  • Chilledag i Sacramento



    I dag skulle egentlig turen gått til Lake Tahoe, men matforgiftning (ikke hos meg) satte en stopper for de planene. Salaten hos McDonalds får ta skylden for det. SUE THE BASTARDS! Neida. Joda. Uansett har dagen i dag kun bestått av chilling, i og med at hotellet ligger i et ganske kjedelig område. 

    Kjempespennende.

    Heldigvis har det vært sol og kjempevarmt i hele dag, så til og med en frossenpinne som meg har gått rundt i shorts og singlet.

    Tok med meg et par sladreblader og gikk og satte meg ved bassenget en stund. Halvparten av innholdet i sladrebladene handler om amerikanske realitykjendiser, forresten.

    Fikk sitte i fred og ro en stund, men så kom det en barnefamilie med to gutter som hoppet i bassenget og sang refrenget på "Sexy and I know it" minst 10 ganger. Da gikk jeg inn.

    Dro en "svipptur" på Safeway også, det tok over en time. 

    Og på hjemturen begynte sola å gå ned. Nå er det kjøligere ute, og resten av kvelden blir vel tilbragt her på rommet med Diet Coke og en eller annen random TV-serie. Det funker, det også.

  • Alcatraz og delfiner



    San Francisco - Vallejo: 50 km, flere timers kjøring pga trafikkork.

    Vallejo - Sacramento: 93 km, 1 og en halv times kjøring

    I går prøvde jeg å koble med til internett minst nitti ganger uten hell. Nå sitter jeg utenfor Sacramento på hotell og klarte først ikke å koble meg til her heller, så jeg trodde PC'en hadde streika helt, men vips så lyste det "tilkoblet" fra skjermen. Løftet seriøst hendene opp i været og ropte "PRAISE THE LORD!!!" Eller, ok, jeg løftet ikke hendene.

    Uansett blir dette innlegget en todagers update, først fra gårdagen og Alcatraz! Det store fengselet i San Francisco Bay som ingen har klart å rømme fra. Dro ut med ferge litt over halv elleve, godt polstret med genser og jakke på grunn av vinden. Jeg er veldig pinglete når det kommer til kulde.



    Det var rart å tenke på at det faktisk er et gammelt fengsel som har hatt ekte fanger. Føltes i grunnen ut som om jeg gikk rundt og glante på et stort, konstruert bygg.



    Inne i hovedbygningen, celledelen! Koselig sted..

    Slik så en typisk celle ut. Her tilbragte fangene mesteparten av tiden. Jeg tror jeg hadde gått på veggen (og det var det visst en del som gjorde og).

    Isolasjonscelle, der fangene med dårlig oppførstel ble sendt for å "tenke igjennom ting". De var enda mindre koselige enn de vanlige cellene!

    True story. De fangene som kom til Alcatraz, hadde først vært innom fengsler på fastlandet, men ble sendt videre på grunn av dårlig oppførsel.

    Nydelig utsikt inn til San Francisco, men det var nok noe ganske annet å være innsatt her inne og ha byen så nær, men likevel så utrolig langt unna! Ikke rart noen ble brød i hodet og prøvde å svømme over, egentlig.

    Øya generelt var veldig fin, med mye blomster og dyreliv. Her prøvde jeg å ta bilde av et par måsunger, men det er jo bare mamma måse som vises. Fail.

    Etter Alcatraz havnet vi i tidenes verste trafikkork, og planene om kjøpesenter ble ganske spolert. Fikk løpt inn på Hollister og kjøpt meg en gusjegrønn joggebukse (stay classy!), og etter det måtte det bare bli strake veien til hotellet i Vallejo. Jeg hater trafikk.

    I dag har jeg svømt med delfiner! Dro til Six Flags Discovery Kingdom litt over ti, og rakk såvidt starten på progammet fordi det tok latterlig lang tid å få parkert. Tror halve California hadde tenkt seg til Six Flags i dag. Uansett, rakk det akkurat, og etter en liten klasseromstime om delfiner fikk vi utdelt våtdrakt og gikk ut for å møte delfinene!



    DELFINEEEEEEEEEER

    Og sånn sier delfiner hallo! Splæsj. Jeg, som har hjerne på størrelse med en eikenøtt noen ganger, hadde sminket meg som vanlig om morgenen uten å tenke over at jeg skulle tilbringe tid i et basseng, så jeg så jo lekker ut etterpå. Der og da brydde jeg meg riktignok ikke, det var herlig!



    SMELT!!!

    Nuss!

    Etter å ha danset med, kysset på og klappet delfinen (Miss Maddie, het hun) kom selve høydepunktet, en liten svømmetur!

    Det var utrolig morsomt å være med på, og delfiner er virkelig fantastiske dyr. Hadde verdens største glis under hele timen.

    Etter litt vandring rundt i Six Flags gikk turen videre mot Sacramento, dro innom et kjøpesenter og fikk brukt noen dollar. Ellers var det vei, veiskilt, vei, trær og vei en stund.



    Digg.

    Kjørte forresten inn i ghettoen i dag på desperat leting etter en matbutikk. Eller, ikke ghettoen kanskje, men.. et nivå over, kanskje? I dunno. Små, slitte hus og en del med gitter foran dør og vinduer. Ikke lengte etterpå kjørte vi forbi en trailer park også, så nå kan jeg krysse av "se en trailer park" på bucket lista mi. Jepp, det har stått der.

     

     

  • Surring rundt i San Francisco



    I dag gikk turen inn til San Francisco! Tok ca 30 minutter fra hotellet med BART (tog/subway. Elsker navnet, bart forever!) fint vær, OK temperatur, masse sulliker og fine bygninger. Først ble det en vandretur nede ved vannet langs pier.. pierne? The piers? Whatever. 



    En av mange forskjellige boder. Fingeren min er linselus.

    Kom etter hvert ned til Fisherman's warf, byens mest populære sted for besøkende. Her er man turist på sin hals! Ikke at det gjorde meg noe, syns det var koselig å tusle rundt der, jeg.  Var selvsagt innom Hard Rock Cafe og kjøpte obligatorisk T-skjorte. Et av mine mål her i verden er nemlig å ha en HRC-skjorte fra alle i hele verden.. Jepp.

    Suvenir-småstein! Eller?

    Nei, det var faktisk sjokolade. Chocolate Heaven solgte vilt mye forskjellig sjokolade.

    SEL!!!!!!!111!11

    Etterpå gikk turen rundt i byen på en slik:

    God, gammeldags streetcar. Jepp, sjåføren måtte dytte den rundt for å kunne kjøre andre vei.

    Dette er typen hus jeg alltid har tenkt på når jeg har hørt "San Franciso". 

    En annen ting som man selvfølgelig ikke kan skippe, er følgende:


    Chiller foran Golden Gate Bridge, kk.

    Mens jeg sto og lente meg utover og prøvde å få best mulig bilder, ble jeg husjet bort av en random spanjol som bare "SCUSE ME, SCUSE ME" og poserte foran brua som en annen tulling. "Ååh, utlendinger ass", tenkte jeg, før jeg kom på at her borte er jeg utlending selv. Fail. Men jeg lar i alle fall andre leke wannabemodell/fotograf/whatever samtidig med meg.

    Etter Golden Gate gikk turen inn til sentrum igjen for en kjøretur ned Lombard Street!

    Det vises ikke noe godt på bildet, men gaten går i svinger hele veien nedover og man er nødt til å kjøre i snegletempo. 

    Jeg aner ikke om dette er en del av China Town, jeg spurte ikke akkurat, men alle skiltene sto i alle fall på kinesisk.

    Og random cafe, bare ford den så så kul ut.

    San Francisco har en helt annen atmosfære enn New York City, og er mer min type by. Jeg likte meg veldig godt her! I morgen går turen ut til Alcatraz, og i kveldingen ruller bilen avgårde til Vallejo. Road trip offisielt startet!

  • New York - San Francisco!



    Nå har jeg trygt overlevd en fem og en halv times flytur og er installert på hotellet i San Francisco! Godt å komme seg vekk fra Manhattan, egentlig. Ikke misforstå, jeg liker New York, men jeg har aldri blitt forelsket i byen i motsetning til 95% av de som reiser dit. Dessuten er jeg gira på å få se andre deler av USA! Dagen i dag har kun bestått av reising, så jeg har lite interessant å meddele. Bortsett fra å beskrive mine med-flypassasjerer, kanskje. På flyet til SF satt det en jente foran meg, og da vi gikk inn for landing begynte hun å vogge fra side til side. Jeg trodde først hun fikk et anfall av noe slag, men ingen så ut til å reagere, så jeg ble sittende og tenke da fuq? Hun holdt ikke opp før vi landet, og da spratt hun opp og løp mot flytoalettene, så hun måtte vel bare noe veldig. Interessant, eller hva? 

    .... Ok, skal slutte å disse folk. Jeg kjeder meg og er jetlagged, da, så jeg kan vel like gjerne poste noen bilder til fra NYC. 

    ELMO hjertehjertehjerte

    Manhattan skyline, tatt fra fergen ut til Ellis Island. Jeg elsker skyskrapere.

    Hotellrommet mitt her er forresten kjempestort.

    TO SENGER. I kveld skal jeg ligge i den høyre, og i morgen den venstre. Bare fordi jeg kan.



    Walgreens og diverse andre butikker rett over gata. 

    I morgen går turen inn til San Francisco, og jeg gleder meg veldig til å se en ny by! I hodet mitt er klokka nå 00.30 (jeg er fortsatt på New York-tid), så jeg får vel hoppe i dusjen og krype til sengs etterhvert. Tidsforskjeller er litt pain in the ass.

  • New York dag 2



    I dag våknet jeg litt før ni etter fem timers søvn pga bråk, veiarbeidet her i området stopper aldri, tydeligvis. Syte, syte.

    Etter å ha halvveis våknet gikk turen til Ellis Island og immigrantmuseet der ute. Jeg har aldri vært noen fan av museum, men her gikk man rundt med headset og fikk en guidet tur rundt i lokalet, noe som er veldig greit og en fin måte å faktisk få med seg noe info på, istedet for å halvhjertet prøve å lese alle skiltene som står plassert.

    På subwayen støtte jeg forresten på dette:

    PRAISE THE LORD! 

    Halvt sovende utenfor museet. Jeg er jammen glad jeg ikke har noen moteblogg. Joggebukse forever altså.

    Prøvde å få tatt noen bilder inne på museet, men de ble ganske mislykket. Var uansett ikke så mye å ta bilde av - men som sagt, en interessant opplevelse og et av få museer jeg ikke har kjedet meg på! Så også en 30 minutters dokumentar som fortalte om immgreringen fra Europa. Mennesker som forlot alt de kjente for å satse på et bedre liv i et ukjent land, med et ukjent språk. Nå for tiden er vi jo opplyste, det er enklere å reise og ikke minst har vi mye mere penger, så det er vanskelig å forestille seg situasjonen utvandrerne fra for eksempel Norge var i! 

    Obligatorisk "HEI DER ER STATUE OF LIBERTY"-bilde. Ble ikke noe bilde av meg med turistglis foran henne denne gangen!

    Med tanke på at jeg er i New York så burde jeg vel egentlig gått amok på shopping for å leve opp til kjønnet mitt, men niks, nada, nope. Dette har jeg kjøpt i dag:

    Ekstremt digg pysjbukse som jeg har på meg i skrivende stund.




    Solbriller, bok til flyturen i morgen, Hello Kitty matboks (LOL, den er søt da) og maske! Jeg elsker sånne. Har en oransje som er kjøpt i Italia også, så det er på tide å arrangere maskeradeball eller noe snart. HEHE. Maskeradeball på Andenes, ja..

     I morgen går turen videre til San Francisco, noe jeg gleder meg enormt til! Bortsett fra at det neppe hjelper på eksisterende jetlag med tre timers tidsforskjell til (totalt ni timer bak Norge), men det regner jeg med går seg til ganske kjapt. I San Francisco står blandt annet Alcatraz og shopping (virkelig shopping, altså) for tur! THIS WILL BE FUN.

     

  • Oslo - New York



    Tenk at jeg faktisk skriver for andre dag på rad!!! Like før jeg tegner kryss i taket med eyeliner, men da hadde sikkert ikke vaskedamene her på hotellet blitt så glade.

    Her i New York er klokka 22.20 på kvelden, men i jetlag-hodet mitt er den egentlig 04.20 og jeg er derfor dautrøtt. Sov særdeles dårlig i går natt, grunnet en gjeng tullinger som vekte meg midt på natta. Lå og hatet livet mitt i noen timer før jeg tror jeg døste av, bare for å våkne av alarmen klokka sju og med et ønske om å trekke dyna over hodet og porke videre. No can do, flyet til New York ventet! Kom til Gardermoen litt før halv ni, bare for å bli stående slik i nesten en time: 

    Jeg. Hater. Køer.

    Flyturen til Newark gikk finfint, og jeg klarte til og med å sove et par timer! Jeg sover aldri på fly! 1-0 til meg!

    Vel fremme på Newark tok det ytterligere en time å gå igjennom kontroll, godt hjulpet av at systemet tydeligvis kræsja nå det var min tur å ta fingeravtrykk og bilde. Så jeg fæl ut? Hoppet på en shuttlebuss inn til byen, noe som også tok en time, og klokka var blitt fem før turen gikk mot Times Square. Dagen i dag har bestått av en sightseeingtur rundt i byen, det er begrenset hva man orker å gjøre når man er jetlagged og går rundt med døgngammel sminke, selv om man befinner seg i en av verdens største byer.



    En av mange Maccern' på Manhattan. BLING BLING MCDONALDS


    Parsons! Project Runway! TIM GUNN!!!!!!!1

    Etter dette begynte mobilen min å klage over lite batteri..

    Brooklyn Bridge. Dro over til Brooklyn også, jeg har aldri vært i Brooklyn før, så det var kult.

    Og til slutt, et obligatorisk "Times Square by night":

    Har ikke peiling på hvorfor bildene ble så små og kjipe, men det driter jeg i akkurat nååå. Ser lengelsfullt bort på senga og skal straks hoppe i pysjen og legge meg. I morgen står blant annet Statue of Liberty/Ellis Island for tur! Og jeg har det flott altså, selv om jeg høres grinete ut i dette innlegget. Jeg er bare så zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzztrøtt.

  • I Ozzzzzzzzlo



    Da får jeg vel komme i gang med feriebloggingen, jo før, jo bedre. Stygt redd for at dette blir det eneste innlegget fra hele turen, men skal prøve å unngå akkurat det. Jeg tenkte først at jeg skulle kjøpe meg en dagbok å skrive i, men det hadde jeg i alle fall ikke gidda, så satser på at jeg klarer å slenge inn en del innlegg her.

    Dro til Oslo i ettermiddag med Norwegian sitt første direktefly fra Andenes! Tror aldri jeg har sett så mange mennesker på flyplassen hjemme før, men så er jeg vant til ca 5 stk uansett. I tillegg har vi fått separat sikkerhetskontroll og innsjekking av bagasje! VI ER EN ORDENTLIG FLYPLASS NÅ! På grunn av "premiereflyvningeen" spilte skolekorpset før vi boardet, haha. Du vet du bor på et lite sted i Nord-Norge når sånt skjer.


    WEE HURRA YAY


    Reisen gikk strålende, bortsett fra at det satt en unge bak meg som grein store deler av turen. Det skjer omtrent 90% av gangene jeg er ute og flyr, så jeg reagerer nesten ikke på det lengre. Betyr det at jeg holder på å bli voksen? I tillegg var kofferten min ganske treg på bagasjebåndet, men det skjer også 90% av gangene jeg er ute og flyr, så jeg er blitt ekspert på å troppe opp i stående hvilestilling mens jeg venter. Tok shuttlebuss til hotellet, eller motellet, for å være nøyaktig. Trodde først det var en militærleir jeg var kommet til, og det viste seg at dette faktisk er en gammel militærleir. Det forklarer jo ganske mye:


    Bor i en sånn grønn bygning. Resepsjonen lå i et annet  bygg. LUKSUSHOTELL DERE.

    Forventet halvveis at dusjen kun skulle ha iskaldt vann, men der tok jeg feil og endte opp med å brenne meg først. Er i alle fall nydusjet og har fått sengetrekk på senga (det må legges på selv her) og klar for i morgen! Flyet går i ellevetiden, og lander på Newark rundt klokka sju norsk tid, to New York-tid. Siden jeg garantert ikke får sove på flyet satser jeg på å bli høy på koffeinet i et par Diet Pepsier. Planen er å kjøre sightseeing-buss rundt i byen (er man turist, så er man turist) og surre rundt på Times Square. Må kjøpe meg ny New York-genser siden den forrige krympa i vask fordi jeg suger i å vaske klær, og ellers er dagen åpen! Gleder meg.


    SOON

    Nå skal jeg se en film og prøve å gå på do (jeg klarte å søle vann over hele badegulvet siden dusjhodet var skjevt og dermed spylte vann over alt, noe jeg ikke merket før jeg var ferdig). I morgen braker det løs, og jeg manner meg opp til å løpe rundt i bokbutikken på Gardermoen på jakt etter brukbart lesestoff!

  • Eh



    Nok en gang skal jeg prøve meg på blogging. Herrefred, noen ting er umulige å legge bort. Hvorfor sletter jeg bare ikke denne greia?? Livet mitt er tross alt like uinterressant som før, og jeg nekter å bli en person som bare blogger om dagens "outfit" (for tiden er det som regel pysjbukser og store t-skjorter) eller hvordan været irriterer vettet av meg (det blir aldri sommer her!!!!) Likevel, her er jeg igjen. Jeg forsvinner visst aldri helt fra denne liksom-bloggingen. Whatever. Dette blir sikkert.. gøy.

    Siden sist har jeg sagt farvel til Bergen, og er hjemme på Andenes. Bergen sugde, så jeg skal ikke tilbake.

    Neida, Bergen har vært herlig, faktisk. Men det stemmer at jeg ikke skal tilbake. Som den vaskeekte taperen jeg er, har jeg valgt å ikke fortsette på studiet mitt, da det viste seg å være noe ganske annet enn det jeg trodde, og ikke noe jeg kunne se for meg noen fremtid med. Avansert gramatikk er ikke noe for meg, for å si det sånn. Hadde sikkert endt opp som lærer, og det kan jeg jo ikke la skje.

    Så hva skjer nå? Vel, jeg har ingen planer om å jobbe helet livet på en dagligvarebutikk, men jeg skal ha et år fri der jeg tenker nøye på hva jeg egentlig vil studere. Jeg har innsett at selv om det er viktig å trives med studiet sitt, så er det faktisk ganske ønskelig om det også gir jobbmuligheter etterpå. Et tegn på at jeg begynner å bli voksen?

    Naturligvis skal jeg ikke kun sitte på ræva i et år, jeg har både jobb- og reiseplaner. Reise får jeg forresten gjøre om ikke lenge, da går turen til Oslo og videre til New York. En måned i USA. Det må da regnes som morsomt å blogge om? Jeg skal i alle fall prøve, ikke minst fordi det er greit å ha noe å se tilbake på.

    ELLERS SÅ SA JEG JO AT DETTE KOM TIL Å BLI KJEDELIG. Caps lock, sorry. Nå skal jeg se resten av Stardust og etterhvert komme meg ut med bikkja. NEI, det havner ikke noe bilde her av DVD-coveret til Stardust. Google it, eller noe.

  • Ja hei, jeg lever jeg



    Over to måneder siden sist jeg logget meg inn på blogg.no. Obviously har jeg egentlig sluttet å blogge, men så uforutsigbar som jeg er, måtte det jo dukke opp et nytt innlegg ut av ingenting. Livet mitt er fremdeles ikke særlig spennende, så jeg tviler på at jeg kommer til å blogge altfor mye om hverdagen, med mindre jeg føler for å klage over eksamenene jeg har i Mai. Noe jeg sikkert kommer til å føle for, når jeg tenker meg om..

    Så.

    Jeg bor fortsatt i Bergen, men kun fram til Juni måned. Jeg har vært med i HF-reyven og hatt noen herlige måneder med øvinger og mye latter. Jeg gruer meg voldsomt til eksamen. Jeg skal gjøre noe ganske annet enn å studere på universitetet neste år. Jeg lurer på hva jeg skal skrive om. Jeg har tusen ting jeg gjerne skulle fått ned på papiret, så gjenstår det å se om jeg greier å fortsette med bloggingen uten to måneders pause eller om jeg "slutter" for sikkert tiende gang.

    Koz.

  • Min nye baby



    I går tilbragte jeg 7 timer hos Leading Light her i Bergen! Bare hangt rundt. Neida, jeg ble selvfølgelig tatovert. About bloody time, sist gang var i August, så det var fint å sette seg i stolen igjen! Rart man glemmer av hvor vondt det er fra gang til gang. 

    Jeg har lagt ut bilde av ideen min, og denne ble modifisert til å passe inn av Beto på Leading Light til å passe inn i tatoveringen på overarmen min. Er utrolig fornøyd med Beto forresten, tatoveringen ble bedre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde ikke planlagt at den skulle være så stor først, men når jeg så det ferdige designet, tenkte jeg bare "det er jo akkurat sånn den skal se ut!" Go big or go home.

    Her er linjene på tatoveringen ferdig! Fortsatt ved godt mot og den typiske "'æsj-dette-var-jo-ingenting"-attituden.

    Her er svalen halvveis farget, og huden blør. Ennå ingen krise. 



    Etterhvert begynte det imidlertid å kjennes ganske greit, og jeg måtte distrahere meg selv med snus og pensum. Jeg orker ikke å leke helt lenger, det var vondt, okei. Ikke "Å HERREGUD JEG DØR"-vondt, altså, mer irriterende vondt. Uansett, absolutt verdt det når resultatet er dette:

    (Jeg måtte stille meg opp og vri armen foran webkamera. Funker ikke å ta bilde av armen med mobilen, fant jeg ut.)

    Jeg er sinnsykt fornøyd med resultatet, og fem timer under nåla ble glemt sekundet jeg så resultatet i speilet! Armen min vokste naturlig nok til omtrent dobbelt størrelse, og der er den ennå, men sånn skal det jo være. Gruer meg mest til det begynner å klø.

    Vet at flere sikkert tenker "å herregud, hun kommer til å angre", men det tror jeg faktisk ikke. Jeg har sagt det hundre ganger før; om tatoveringene er det eneste jeg sitter og angrer på når jeg er åtti, så skal jeg være glad til! I alle tifeller kommer jeg garantert ikke til å være den eneste åttiåringen med tatoveringer. Om jeg plutselig forandrer mening og begynner å hate tatoveringer når jeg bikker tretti, så kommer de uansett til å være en påminnelse om den personen jeg var. Skulle alt håp være ute, får jeg bare rette meg inn i stereotypen "superharry bestemor" og skaffe meg MC.

  • Ugly Betty



    Jeg er ekspert i å distrahere meg selv fra studier (selv om jeg har pløyd meg gjennom ukens pensum, go me) og min siste distraksjon er Ugly Betty! Jeg er helt utrolig langt bak når det gjelder å se TV-serier på nettet, men nå har jeg funnet en side som funker og er godt inn i andre sesong. Så mye klær, så mye drama! Synd det bare er fire sesonger, er jo snart ferdig hvis jeg fortsetter i dette tempoet. Nå høres det ikke ut som jeg har noe liv, men det er Søndag kveld, jeg har aldri noe liv på søndagskvelder. Jeg vil også jobbe i Mode. Der hadde jeg ikke trengt å kunne alt om subclauses, transitive verbs og sentence stress. Pun intended.

     




  • Hei, Onkel Skrue



    Akkurat i dag liker jeg ikke at Excel ikke fungerer. Jeg prøver nemlig å sette opp budsjett! Du hørte riktig, jenta som er i ferd med å bruke tusenlappER på tatovering om noen dager, skal prøve å spare penger. Jeg har en indre Onkel Skrue, han kommer bare ikke til syne bestandig. Januar er allerede langt over grensen, med tanke på pensumbøker spesielt, derfor prøver jeg å sette opp et budsjett for Februar.

    Jeg har Lånekassen som eneste inntekt, velger du å tro at det er fordi jeg er lat, kan du få lov til det, men det er flere grunner til at jeg ikke jobber for tiden. Jeg kommer garantert ikke til å gå et helt studieløp uten jobb, så den kommer etter hvert, bare ikke akkurat nå. Sånt til side, det betyr at jeg har 6800 kr å leve på i måneden. I tillegg har jeg penger fra jeg jobbet i fjor, OG en sparekonto, så det er ikke synd på meg, men Onkel Skrue skal få komme frem og jeg skal prøve å klare meg med lånet.. I allefall ikke bruke mye mer. Visse utgifter kommer jo uansett, som husleie og busskort, så jeg prøver å gruble ut smarte måter å spare penger på.

    1. Holde meg til en boks snus i uka

    Jepp, jeg er en av de uhyrlig ekle jentene som snuser. Da jeg begynte, holdt en snusboks helt utmerket i en uke, men det gikk dårligere og dårligere med det etterhvert. Jeg har aldri blitt en ekstremsnuser som snuser en hel boks om dagen, men poenget mitt er at jeg vil tilbake til gamle vaner. På Fredag kjøpte jeg en boks snus, og følte meg rimelig dum da jeg satt og posjonerte dem ut mens jeg tenkte "mandag, tirsdag, onsdag, da har jeg x antall til overs.." men det er mange penger å spare her.

    3 bokser snus per uke = 210 kr. 210 x 4 = 840 kr.

    1 boks snus per uke = 70 kr. 70 x 4 = 280 kr. 560 kroner spart!

    2. Roe ned på tyggis og Pepsi Max

    Jeg har IKKE tenkt å begynne å regne på hvor mye penger jeg har brukt på Stimorol og Pepsi Max i løpet av årene, kunne antakeligvis kjøpt en flybillett til Indre Mongolia og tilbake. Jeg kommer aldri i verden til å greie å slutte, men jeg skal i allefall forsøke å roe ned. Det er så utrolig lett å tenke "æsj, en flaske ekstra gjør vel ingenting fra eller til.." men en flaske Pepsi Max koster tross alt 15-16 kroner, og det blir over 100 kroner ekstra i uka. Sukk. Den som vil må gjerne kjøpe meg hundre Stimorol-pakker og sende de i posten (Pepsi Max blir vel litt vanskelig å sende..)

    3. Slutte å kjøpe ting fordi jeg "har lyst på det"

    Å, for et herlig liv jeg skal leve. Jeg skal nemlig prøve å la være å shoppe fram til sommerferien. Jeg har for all del mer enn nok klær, men jeg er tross alt jente, og det å gå i butikker og se på klær er også en av mine favorittsysler. Samt nettshopping. Nå er det slutt på det, og jeg skal kun kjøpe plagg hvis jeg virkelig må. Eventuelt hvis jeg finner noe jeg har hatt lyst på helt sinnsykt lenge. For eksempel, av en eller annen grunn har jeg vært besatt av å finne en lang, hvit singlet de siste månedene, men alle singletene jeg har sett har enten vært svarte, gusjegrønne eller overlesset med kyssemunner og "LOVE". I går fant jeg endelig det jeg ville ha på H&M, så de 69,50 kronene får bare ha det så bra. 

    4. Pante flasker, alltid!

    Med tanke på nevnte Pepsi-avhengighet er det ikke til å legge skjul på at flaskene hoper seg opp. Uansett hvor dust jeg føler meg når jeg trasker opp gata til Joker med en rosa Victorias Secret-bag stappet full av KUN Pepsi Max-flasker, skal jeg gjøre det! Gjerne de dagene jeg har ekstrautgifter  snus. 

    5. Spare alle mynter 

    Det er lett å tenke "æsj, hva skal jeg med ni enkroninger? Jeg kan kjøpe meg en tyggis, eller noe.." men nå skal jeg istedet samle opp alle småmynter og gjemme dem vekk. Jeg har gjort det før, og plutselig hadde sparegrisen min over 600 kr, uten at jeg merket at jeg hadde spart engang. 

    6. Kjøpe billigste versjon av det meste

    Kom igjen, ingen merker forskjell på om dopapiret er fra First Price eller Lambi. Billigmerker funker til det meste, og til og med sminken min skal jeg herved handle fra H&M-merket. De tester ikke på dyr, og det meste de har fungerer prima for meg, med unntakk av foundation og mascara. Dette er jo ikke noe jeg trenger nytt av hver måned uansett, så det skulle gå greit. 

    7. Ta vare på kvitteringer

    Før samlet jeg på kvitteringer, den vanen la jeg av meg, men nå skal jeg begynne igjen. Rett og slett for å ha oversikt.


    En kvittering hittil. Dette er jo lovende.

    Det høres kanskje dumt ut at jeg er blitt så besatt på å spare penger når jeg ikke akkurat er i minus på bankkontoen, men det at jeg har en sikkerhet betyr ikke at jeg trenger å bruke den. Jeg er ikke rik, jeg har store planer og jeg skal tross alt på langferie i sommer, så får vi se om jeg klarer å spare penger de neste månedene.

    Challenge accepted.

  • Tidlig oppe



    God morgen! I dag kan alle som vil sette kryss i taket, for jeg har faktisk vært våken siden klokka ni. Å stå opp klokka ni på en Lørdag er som å stå opp midt på natta i mitt hode, og det er ikke akkurat det tidspunktet jeg ble vant til i juleferien for å si det sånn. Det føles ut som jeg har startet et nytt og bedre liv, tviler på at det varer lengre enn to uker (eller egentlig, lengre enn akkurat i dag), men får jo nytte muligheten når jeg faktisk er våken. Morgenen min startet med dette:

     

    En stor kopp te, guletusjen og kompendium 1 i interkulturell kommunikasjon. Og jada, det er en boks snus som kan skimtes baki der. Guilty Pleasure, okei. Jeg har lest og gulet ut og har nå lest hele ukens pensum i faget, må bare ta notater etterpå. Egentlig er jeg mest imponert over at jeg ikke har gulet ut halve boka. 

    I tillegg har jeg funnet fram noen tatoveringsdesign jeg skal sende i posten til ei venninne, og apropos tatovering - på Tirsdag havner jeg i stolen selv! Jeg ble sist tatovert i August, og siden da har jeg hatt abstinenser. Med mine gjerrigknarktendenser og studentbudsjett har jeg tatt noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å bestille time, men nå orker jeg ikke vente lenger. Skal fortsette på armen min!

    JADA, crappy bilde. Det er ikke den letteste tingen i verden å ta bilde av overarmen sin med mobilkamera. Har skissert et design:



    Vennligst ikke kommenter tegneferdighetene jeg innehar klokka tre på natta. Er fornøyd, og den kommer jo uansett til å renskisseres/forbedres av tatovøren! Klokka ett på tirsdag, altså.  For min del kan helga gjerne gå kjempefort.

    Nå må jeg tilbake til notatene, og etterpå skal jeg ta meg en tur ned i byen. Ikke at jeg skal kjøpe noe, og det regner slaps ute, men noe må man jo gjøre når man står opp KLOKKA NI. På en Lørdag. 

  • 3 filmer som har påvirket meg



    Vi har vel alle opplevd å ha sett filmer som gjør at man sitter igjen med en uggen følelse og "hva i alle dager var det nettopp jeg så?"-tanker i hodet. Her er tre filmer som har gjort noe med meg.

     

    Requiem for a dream

    Så denne i går for første gang på lenge, og hadde nesten glemt akkurat hvor jævlig den er. Dette er virkelig en sinnsykt depressiv film, karakterenes liv går bent nedover og den slutter så langt unna en «happy ending» som det går an å komme. Jeg har lyst til å se vekk flere ganger i løpet av filmen, men jeg klarer ikke ? man får følelsen av å være der, å faktisk være vitne til det som skjer. Fantastiske skuespillerprestasjoner og gode effekter. Jeg ble sittende rett opp og ned og bare stirre ut i luften i 3-4 minutter etter filmen var ferdig, det er UMULIG å ikke bli påvirket. En av de viktigste og beste filmene laget om rusmisbruk. Er du fristet til å prøve narkotika etter å ha sett denne, er du mest sannsynlig en druggie allerede.

     



    Lilja 4-Ever

    Denne filmen så jeg med en gang den var kommet ut, da var jeg 12 år. Har bare sett den en gang siden. En av svært få filmer jeg har begynt å gråte av. Historien om 16 år gamle Lilja som sviktes av familien sin og havner i helvete i jakten på et bedre liv er utrolig vond å følge, og jeg får nesten lyst til å kaste opp ved tanken på at menneskehandel på denne måten foregår i virkeligheten. Det er ikke noe man har lyst til å tenke på, men denne filmen tvinger en til det, noe som selvsagt ikke er negativt, da det er viktig å ha åpne øyne. Likevel, historien er fæl å følge, og i likhet med ovennevnte film er det scener jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal snu meg vekk fra eller ikke.

     




    An American Crime

    Jeg gjorde det sjakktrekket at jeg så denne filmen en natt jeg ikke fikk sove og hadde skole dagen etter. Big mistake, for jeg sov ikke et sekund etterpå. Filmen er basert på en sann historie, og handler om søstrene Sylvia og Jennie Likens som skal bo hos Gertrude Baniszewski mens foreldrene deres er borte. Tralala, alt er vel, helt til Gertrude begynner å mishandle Sylvia. Resten av filmen er helt jævlig, og den stakkars jenta gjennomgår alt fra å bli brent med sigaretter, til en spesiell scene som er noe av de fæleste jeg har sett.. Stikkord: glødende varm nål. I tillegg får Gertrude med seg både egne barn og nabobarn på grusomhetene. Jeg ble sittende å google historien en stund etter å ha sett filmen, og det at dette faktisk har skjedd.. jeg har ikke ord. Se den, men vær forberedt på å bli fysisk og psykisk dårlig.

    Det finnes en annen film basert på denne historien, «The girl next door», men etter min mening er An American Crime sterkere.

     




    Denne lista kunne nok blitt mye lengre, men disse tre filmene var de første jeg kom på da jeg tenkte på "sterke filmer". De har alle gjort at jeg har fått vondt i meg, samtidig som jeg er veldig glad for å ha sett de - for gode filmer, det er det. Det er bare ikke den type filmer man setter på når man skal kose seg en fredagskveld. De krever mye mer.

     

    Bilder funnet på Tumblr

  • Engelskpensum og ekstra sighsteeing



    Er det bare jeg som er helt latterlig dårlig til å finne på overskrifter? Livet mitt er liksom ikke så sykt interessant at jeg kan velge og vrake i kreative overskrifter.

    Uansett, studiene er ordentlig i gang, og siden sist har jeg også hatt min første forelesning i engelsk. Vet ikke helt hva jeg skal synes om akkurat det - fagmessig er det akkurat det samme som jeg slet med i høst, bare på *trommevirvel* engelsk. Kjenner jeg nesten får eksamensnerver allerede, og jeg ble ikke akkurat beroliget etter å ha brukt 1200 kr på pensum.

    Jeg har aldri hatt problemer i verken norsk eller engelsk grammatikk, men jeg har heller aldri lært meg det ordentlig - det har bare falt meg naturlig. Når det kommer til å gå mer grundig inn i språket og lære seg oppbyggingen, fonetikk og den røkla der, feiler jeg ganske greit. Jeg har i allefall lest ukens pensum og gjort oppgavene til vi har gruppesamling neste uke, og det er mer enn jeg kan si at jeg gjorde i fjorårets språk og kommunikasjon i allefall. MÅ IKKE STRYKE PÅ EKSAMEN.

    Ellers har jeg hatt min andre forelesning i interkulturell kommunikasjon, og det er fremdeles kjempeinteressant, så et fag har jeg iallefall lykkes med i år! Synd at fagene utover i studiet ikke frister så mye, men det orker jeg ikke gruble på akkurat nå. 

    Etter forelesning dro jeg for å kjøpe meg ny sjampo. Jeg har bestemt meg for å konsekvent slutte å kjøpe fra firmaer som ikke tester på dyr, så jeg har laget meg en fin, lang liste over dyrevennlige merker. Jeg har alltid vært i mot dyretesting, men innrømmer glatt at jeg ikke har vært supernøye alltid. Noen ganger har det vært "jeg har dårlig råd, og Wella sin butikksjampo koster 30 kr", andre ganger "huden min er fæl, og Maybelline sin foundation er den eneste som funker for meg". Det siste der er forsåvidt sant, men nå får Maybelline ha det så bra og jeg ha fæl hud istedet. Så det så. 

    Jeg klarte som vanlig ikke å gå forbi LUSH uten å gå inn for å sniffe, og endte med å kjøpe en sjampo/balsam-bar der inne. LUSH er et helt trygt merke når det kommer til dyretesting, og sjampobaren skal være veldig drøy i bruk, så de 106 kronene den kostet tipper jeg er verd det. Dessuten lukter den bedre enn alle sjampoene jeg har noensinne har prøvelukta på i hylla på Rema 1000.



    Foundation derimot, viste seg å være litt verre å finne. Jeg vet at H&M's eget sminkemerke ikke tester, så jeg tenkte at jeg kunne gi den flytende foundationen deres en sjansje igjen, men de hadde den ikke på H&M inne i byen. Sta som jeg er, SKULLE jeg ha en sånn foundation, så jeg hoppet på en buss ut til Oasen-senteret og så der. Heller ikke der hadde de den. Har den gått ut av produksjon, eller noe? Just my luck! Jeg kikket på et par dyrere merker inne på et parfymeri, men de koster jo omtrent en million kroner (iallefall når man regner fra et studentbudsjett), så pudderet jeg kjøpte til 6 dollar i Toronto får holde så lenge, så får jeg ta meg en tur rundt på internett og se om jeg finner noe. 

    Hjemturen fra Oasen ble et kapittel for seg selv, jeg burde lære meg at jeg ikke skal ta buss fra ukjente steder alene. Jeg finner nemlig aldri frem, og hoppet så klart på feil buss. Fikk iallefall en gratis sightseeingtur rundt i Bergensområdet, og la merke til en knæsjgul kebabsjappe midt uti gokk, før jeg kom meg på bussen tilbake til byen igjen. Små gleder.

  • Universitetet er i gang igjen!



    Kom tilbake til Bergen på søndag, og siden da har semesteret begynt og jeg har hatt min første forelesning i Interkulturell kommunikasjon, som foregår på Handelshøyskolen! Jeg er ganske stolt av at jeg klarte å navigere meg dit helt selv, ikke gikk jeg på feil buss en gang, noe som er ganske utrolig med min elendige retningssans. Det første synet som møtte meg inne på skolen var mannfolk i dress, så jeg følte meg ikke akkurat superintelligent når jeg trasket inn i dette:

    Oh well, unnskyldningen min får være at jeg ikke går der til vanlig. 

    Selve forelesningen var flott, det første foreleseren gjorde var å sette oss sammen to og to, så skulle vi tegne et hus. Cluet var at vi skulle holde hånda på pennen begge to. Ikke så vanskelig, og det viste seg at alle i klassen hadde fått ganske like hus. "Og hvorfor tror dere dere har fått så like hus? Hvorfor har vi det i oss at når vi tegner hus, så skal de se ut akkurat sånn?" Funky måte å starte undervisningen på, for akkurat det spørsmålet var faktisk ganske vanskelig å svare på. Det bare ER sånn, liksom. Det ligger i nettopp kulturen vår. Og vi nordmenn må innse at vi har vår egen kultur, vi og, før vi kan lære noe særlig om andres. Selv har jeg innsett dette for lenge siden, men også jeg har gått igjennom perioder der jeg har tenkt "kultur, det er jo sånt franskmenn og japanere og mexicanere har. Vi i Norge er jo bare vanlige og kjedelige.." haha, so wrong.

    Jeg kjedet meg ikke en eneste gang under forelesningen, og tror at dette er et fag jeg kan komme til å trives med, selv om pensum er stort og tungt. Det er nemlig interessant som bare det! Etter forelesningen stakk jeg for å kjøpe pensum.

    2 stk fete kompendium, og en bok! Boka har jeg faktisk ønsket meg personlig i over et halvt år, så jeg bare "AAW YEAH" når jeg så at den faktisk var pensum. Har kikket litt i den, og gleder meg til å lese mer! Vi har fått utdelt leseplan, og denne uka ligger jeg a jour med pensum, har 47 sider igjen å lese. Håper bare at jeg klarer å holde meg til leseplanen resten av semesteret, og det burde jo ikke være noe problem når jeg faktisk liker det jeg leser.

    Det andre faget jeg har er Engelsk - lingvistikk og den røkla der. Ikke like positiv til det, nei, med tanke på hvor mye jeg slet med lingvistikken på NORSK i høst, og nå må jeg ha det samme på engelsk. Får bare prøve å henge med så godt det lar seg gjøre.

    Ellers har jeg vært på Platekompaniet og begynt å bruke av gavekortene jeg fikk til jul (fikk 800 kr til sammen), endte foreløpig opp med disse filmene:

    Dilemma har jeg ikke sett, men hadde lyst på en komedie, og Kevin James er med i den. Han er hysterisk. Fight Club har jeg heller ikke sett, men har hørt veldig mye bra om den, så det var vel på tide jeg fikk ut fingeren. Requiem for a dream er helt jævlig, men sinnsykt bra, og Scott Pilgrim vs. The World er dritkul. Dessuten er Michael Cera eyecandy.

    Nå må jeg betale regninger. Studentlivet hjertehjertehjerte.

  • Sommerferien er i boks



    De som kjenner meg, vet at jeg er latterlig besatt på å reise. Det finnes ingen bedre følelse enn den når man står på flyplassen, med passet og billetten i hånda, det kommer opp "boarding" på tavla og man vet at nå er man på vei til et nytt eventyr! 

    Som student er det jo ikke bare bare å slenge seg på neste fly, men i sommer skal jeg endelig ut av landet igjen! USA venter fra 24 juni til 26 juli, altså litt over en måneds tur! Gleder meg veldig, og det blir spennende å se mer av USA, da jeg bare har vært i fire stater (Florida, New York, New Jersey og Pennsylvania).

    Turen starter med to overnattinger i The Big Apple, altså New York City. Har vært der før, og det er faktisk så fantastisk som alle maser om. Gleder meg til å komme tilbake en tur, selv om det bare er kortvarig så er det utrolig hva man kan rekke å oppleve bare man bruker tiden godt! Sist jeg var der, bodde jeg i New Jersey, men denne gangen blir det hotell på Manhattan, noe jeg tror blir kjempebra. Midt i smørøyet!

    Times Square, November 2010

    Etter NY-besøket går flyet videre til den andre siden av landet, nærmere bestemt San Francisco. Her har jeg egentlig ingen andre planer bortsett fra å se Golden Gate Bridge ennå, haha.. og ta en trikketur i byen! Skal også besøke Six Flags Discovery Kingdom, der man har muligheten til å svømme med delfiner, noe jeg har bestemt meg for å gjøre. Det står faktisk på lista mi over "ting jeg må gjøre før jeg legger inn åra", og nå har jeg muligheten! Ellers skal vi besøke stedet pappa bodde på da han bodde i USA, det blir gøy å se. 

    Golden Gate Bridge



    Etter dette ligger egentlig veien åpen, da vi skal leie bil og derfor kan kjøre hvor vi vil. Jeg håper på at vi kommer oss helt bort til Tennessee og Memphis, jeg har så utrolig lyst til å se Graceland! Elvis er kongen. Vi skal også bl.a til Nevada (Las Vegas, seff!) og Arizona (Grand Canyon). Ellers er ikke mye planlagt, bortsett fra en tur innom Los Angeles, men det er det som er så spennende! Sitter og hører på Surfin' USA og leser på Wikitravel om forskjellige stater og steder. En måned er jo ikke nok til å oppleve 1/3 av USA engang, men jeg tror det kommer til å bli en utrolig kul tur stappet med opplevelser!

  • Bloglovin



  • Tilbake til hverdagen



    Andre dagen på blogg.no, og det første jeg ser når jeg prøver å logge inn er «beklager, teknisk feil blablabla PROBLEM?» dette virker jo lovende..

    Jeg nyter mine siste dager med ekstrem latskap før hverdagen nok en dag blir slengt i trynet mitt. Merkelig hvordan julen og januar kommer hvert eneste år, men allikevel får jeg alltid panikk og lurer på hvor all julepynten ble av? Det var jo 1. desember nettopp! Unntatt i fjor, da jeg hadde friår, da var Januar like chill som en hvilken som helst annen måned, fordi jeg jobbet og det var greit. Studier er annerledes. Ikke at jeg gruer meg, men jeg er redd for å falle av lasset like fort som jeg falt av ex.fac-lasset i fjor, og da vet jeg jo allerede hvilken uhyre morsom eksamensperiode som venter meg i April/Mai. Vet faktisk ennå ikke om jeg sto på ex.fac, må vente i 15 dager til på å få svaret som avgjør om jeg skal dra over meg noe gammelt eller gå ut på byen og spandere drinker på alle jeg ser av ren glede. Ex.fac-eksamen gikk med andre ord ikke strålende.

     

     

     

    Eksamenspugging, no kidding. Transkribering er faktisk dritkult. Forresten er denne feil, o-en i mordi skal være en u. Fordi u = o i transkriberingsverdenen. Det visste du ikke, det!


    Bortsett fra begynnende eksamensangst (jeg er ekspert i å grue meg tidlig), så har jeg hatt en kjempefin juleferie! Den har bestått av alt en juleferie skal bestå av: julefilmer, latskap, turer i snøen, fester, vennebesøk og i det hele tatt. Jeg fikk utrolig mye fint til jul, alt fra 800kr på Platekompaniet og reisegavekort (!!!) til nye UGGs, samt verdens kuleste t-skjorte som var til Meg fra Meg.

     



     Forever Muppets-fan!


     

    Og ja, jeg ser alltid sløv ut når jeg er ute på byen. Bestevenninna mi og meg, 29 desember.


     En ting som ikke var så hyggelig i jula, var at min kjære, gode bestefar døde. Utrolig trist og jeg skjønner egentlig ennå ikke at jeg aldri får se ham mer, han har liksom alltid vært der.. På den annen side var han gammel, og har hatt et rikt liv, så jeg tror det var fint for ham å få slappe av nå. Sånn er livets gang.. Hvil i fred.

     

    Ser ut som jeg har problemer med bildeopplasteren her forresten, alltid skal det være noe når jeg bestemmer meg for å begynne å blogge igjen. Håper det fikser seg, ellers blir vel denne bloggen like kortvarig som den forrige blogg.no-bloggen min, som jeg ikke husker hva het engang. Vifårsjåå. 

     

  • Ny start



    Jeg hadde aldri i livet trodd at jeg skulle befinne meg på blogg.no! Jeg har blogget av og på (mest av, kremt) siden jeg var 13 år gammel nå, og har vel brukt alt av bloggplattformer som finnes, unntatt akkurat blogg.no. "Æ gidd nu vel ikje å bli en del av det der smiske-etter-kommentara-styret" har vært mine tanker. Og nå er jeg her likevel. Nesten så jeg skulle saksøkt meg selv, men jeg bestemte meg for å prøve! Jeg kan iallefall love at jeg ikke kommer til å kommentere en masse random innlegg på andres blogger med "fin blogg - besøk min? :D :D :D ;) ;) ;) =) =) =)" Litt selvrespekt har jeg. Faktisk.

    Jeg er litt opptatt akkurat nå (gisp, jeg har et liv), men jeg tenkte jeg skulle skrive min første ordentlige bloggpost i morgen. Så får vi se hvor dette bærer hen. Stay tuned?

  • Kontakt



    Jeg kan nåes via mail: ethaugen@hotmail.com

    Eventuelt også Twitter: http://www.twitter.com/fnisu

     

  • Bloggen



    SO REBELLIOUS har vært mitt bloggnavn siden 2008.  Husker ikke hvor jeg fikk navnet fra, det bare plutselig dukket opp i hodet mitt. Da hadde jeg hatt et lengre avbrekk fra bloggen, så det passa fint med et nytt navn til en ny start, eller noe sånt. Eh. Jeg har hatt omtrent 10 blogger siden jeg først prøvde meg som 13-åring, og nå er altså turen kommet til blogg.no, plattformen som jeg sverget jeg aldri skulle sette mine ben på. Dette blir vel koz.

    Alle innlegg og alt jeg skriver er forfattet av meg selv, med mindre annet er nevnt. Jeg skriver ikke for å bli en kjendisblogger, tjene penger eller for å gjøre blogging til en livsstil, men jeg liker å ha det som tidsfordriv og ha et sted å rable ned ting. Er bare gøy hvis noen faktisk leser det jeg kroter ned. Når det skal sies, er det selvsagt kjekt med kommentarer og respons! Jeg kommer nok aldri til å bli en superblogger som skriver 8 innlegg om dagen, til tross for at livet mitt ikke akkurat er det mest actionfylte, har jeg ikke tid til det. 

    En ting som må sies, er at jeg er fryktelig elendig på layout. Jeg legger meg langflat og innrømmer det, som fjortenåring hadde jeg gode kunnskaper innen HTML, men 7 år senere er alt forduftet. Jeg skal derfor ikke ta noen som helst slags ære for hvoran bloggen ser ut!

    God lesning!

  • Om meg



    22 år gammel jente foreløpig bosatt på en liten øy i Nord-norge.
    Mer kommer!
  • Add meg



    Twitter: @fnisu

    Tumblr: fnisu

    Bloglovin: So Rebellious

  • Les mer i arkivet April 2015 Mars 2015 Januar 2015
    So Rebellious

    So Rebellious

    24 år gammel jente som i Oktober 2013 pakket kofferten og rømte fra øde Nord-Norge til verdens største by. Meningen var å pelle meg til Norge igjen i Juli 2014, men jeg sitter enda i en liten leilighet i Tokyo uten at jeg helt skjønner hva som skjedde. Her vil jeg prøve å gi et lite innblikk i hvordan livet kan være her borte, samt klage over ting som rush hour på toget. Fordi jeg kan. Cheers!

    Kategorier


    Blogg Hverdag Kroppskunst Random Reise Spiselige saker Studentlivet Underholdning Usammenhengende tankespinn Utdanning Veien mot lappen

    Arkiv


    April 2015 Mars 2015 Januar 2015 Oktober 2012 September 2012 Juli 2012 Juni 2012 April 2012 Januar 2012 November 2010

    Siste innlegg


    Hadet Tokyo, hei Kanagawa Fag og underlige universitetsregler Mine første uker som universitetsstudent Nara og Osaka Kyoto! Universitetsforberedelser: CHECK! Hvorfor vinter i Japan faktisk er verre enn vinter i Norge Kunsten å samtykke til ting man egentlig ikke vil samtykke til Ja.. heia. Finn meg

    Lenker


    blogg.no Få din egen blogg!

    Design


    Ina Anjuta

    Annonse



    hits