SO REBELLIOUS -
Forside Magiske meg Add meg Kontakt

Spiseforstyrrelser - viljestyrke?

  • 15.12.2012kl.22:19
  • (2)


Da jeg kom over denne artikkelen tidligere i dag, tenkte jeg først at det ikke fantes håp for menneskeheten, og hadde tenkt å skrive om det. Så ombestemte jeg meg, for det er vanskelig å skrive seriøse kommentarer til utsagn jeg ikke med hele meg klarer å fatte og begripe at noen kan mene.

 

Utdrag fra artikkelen, sitat av Christer Falck:

 

  • Det jeg vil si til Eirin er at de første ti kiloene er de vanskeligste å bli kvitt. Det er nå det virkelig gjelder...å jobbe seg under 40-kilosstreken, det er da man virkelig kan skryte. Når du jobber som modell gjelder uttrykket «jo tynnere, jo bedre». Anoreksi synes jeg bare viser selvdisiplin. 

 

Kjære Christer Falck, jeg velger å tro at du med dette utsagnet forsøkte å være morsom. Jeg klarer rett og slett ikke å tro at et menneske kan ytre, og stå inne for, slike meninger. Dårlig forsøk på en spøk, men det er det jeg velger å tro. Jeg håper inderlig at det ikke bare er jeg som er naiv når jeg skriver dette.

 

Til tross for at jeg nekter å ta dette alvorlig, skal jeg skrive en liten kommentar likevel.

 

Å jobbe seg under 40-kilosstreken.. skal det være et mål? Noe å være stolt over? Jeg kan love deg at klarer du å «jobbe» deg under førtikilosmerket på vekta som et voksent menneske, så er det ikke mye igjen som kan jobbe med andre ting. Jeg har vært under det merket. Flere ganger. Hva følte jeg? Stolthet? Nei. Jeg følte ingenting. Jeg gikk rundt med et hode fylt av lite annet enn luft og tilbragte stort sett tida i senga og sofaen mens jeg ba til en Gud jeg ikke vet om finnes en gang om at jeg kom til å våkne opp neste morgen.

 

Er det noe jeg ikke skjønte her - burde jeg vært stolt og skrytt av det jeg hadde oppnådd? Burde jeg vært oppglødd over min egen viljestyrke som hadde greid noe så fantastisk som å få en BMI på litt over 13? I så fall har jeg misforstått noe, for å skryte var det siste jeg gjorde, og viljestyrke eksisterte ikke.

 

Spiseforstyrrelser handler nemlig om alt annet enn viljestyrke. Det er klart at det krever stahet for å klare å sulte seg selv over lengre tid, men poenget er at JEG hadde ikke viljestyrke - det var SPISEFORSTYRRELSENS forbanna stahet som kom til syne. Spiseforstyrrelsen er ikke meg, det er sykdommen jeg har slitt med i snart åtte år. Er det noe jeg skulle ønske, så er det at jeg hadde tatt i bruk MIN EGEN viljestyrke mye tidligere, og kjempet meg tilbake til livet.


For tiden kjemper jeg en helvetes kamp mot sykdommen, og jeg blir glad hver gang jeg oppdager hvor langt jeg er kommet, noe som også kommer frem når jeg leser slike utsagn og kan si at ikke så mye som 0.00001 prosent av meg blir trigget. Det vet jeg ikke ville vært tilfellet tidligere. Jeg blir derimot bekymret for hvordan utsagn som disse Christer Falck kommer med kan påvirke andre, noen som er i startgropa når det gjelder spiseforstyrrelser. Jeg har vært der også. Jeg har vært der at spiseforstyrrelser var et tegn på vellykkethet, et tegn på styrke, en glamorøs tilværelse preget av kontroll. Jeg har aldri tatt så feil av noe i hele mitt liv.

 

Om noen leser dette og tror at Christer sine utsagn inneholder et snev av sannhet: glem det. Ta det fra en med førstehåndserfaring. Spiseforstyrrelser er så lite glamorøst, vellykket og flott som man kan få det, og den siste følelsen man kommer til å kjenne på er stolthet. Skam og selvforakt får man derimot i store doser. Bruk heller viljestyrken som du selv har til å forme det livet du vil ha, og ikke la en sint liten stemme i hodet ta fra deg noe som helst.

 

Det er dette jeg jobber for. Det er dette jeg vil ha viljestyrke til å oppnå. Å tape kampen mot spiseforstyrrelsen forbaskede stahet er ikke lenger et alternativ. Har man først viklet seg inn i nettet, vil den enkleste løsningen bestandig være å gi opp og heller la spiseforstyrrelsen overta, gang på gang. Det er det slutt på for meg nå. Er man syk, trenger man ikke viljestyrke for å fortsette å være syk. For å bli frisk, derimot, trengs det mengder. Mengder av en viljestyrke som virkelig er noe å være stolt av. Styrken til å leve.

  • Kokosmakroner

    • 08.12.2012kl.23:11
    • (1)


    Sju slag 2012 status: 2 av 7. Dette går veien.

    

     

    4 eggehviter og 3 dl melis - pisk til marengs. Bland inn 1 ts vaniljesukker og en pose kokosmasse fra Bunnpris. Eventuelt 250 gram fra et annet merke.

     


     

    Inn i ovnen på 180 grader i tolv minutter.

    

     

    Bella var for kul til å bry seg.

    



    Jeg gir opp. Dette blir en bakeblogg. Jeg nominerer herved meg selv som husmoremne.

     

  • Ny ørepynt

    • 08.12.2012kl.20:43
    • (4)



    I dag fikk jeg pakken jeg bestilte fra Jobananas for noen dager siden! Rask leveringstid, me gusta osv . Er superfornøyd med de nye øresmykkene, dette er første gang på flere år jeg bruker.. plugger..? PLUGS, liksom. Jeg kan ikke norsk. Fikk også smykker til tunga mi, men jeg regner med de fleste har like liten interesse av å se bilder av tunga mi som jeg har lyst til å stikke den opp i kamera for å ta bilde.

     

    Dette var altså det jeg hadde å meddele i dag. Spennende liv.

  • Sju slag del 1: Sandnøtter

    • 06.12.2012kl.23:34
    • (0)


    I dag begynte jeg offisielt å bake til jul. Jeg er fast bestemt på å få til sju slag i år, selv om jeg egentlig ikke kan bake. Det er jo derfor det fins oppskrifter.

    



     

    Hungry dog is watching you baking.

    

     

    Frøken baker i full konsentrasjon. Jeg ser så bra ut når jeg... gjør ting.

    



    De ble ikke ødelagte! Nå kan vi få folk på besøk. KOM HIT OG SPIS KAKENE MINE.


     

    Et stykk fornøyd hund som greide å stjele en kake mens jeg snudde meg unna i to sekunder. Hvem trenger unger når det fins bikkjer.

  • Got 99 problems and they're all wearable.

    • 06.12.2012kl.18:21
    • (4)


    I dag fikk jeg plutselig «nå skal jeg rydde ut av klesskapet mitt og fjerne 2/3»-tanker. Hver gang jeg får slike anfall, ender det med at jeg legger vekk omtrent to plagg, før resten legges i system som holder i maks en og en halv uke. Jeg skjønner egentlig ikke at jeg gidder.

    

    

     

    Throw out ALL the clothes!!!!

     

     Etter å ha forbannet meg selv ti ganger fordi jeg ALDRI klarer å rydde vekk klær, prøvde jeg å legge alt sammen i hauger for å få en viss oversikt. Topper her, bukser der, kjoler der borte, sokker overalt, skjørt så langt bort at jeg ikke når de, satan og, hettejakker i fanget..

     

     

    Jeg holdt på å gi opp før jeg begynte, men når jeg først setter i gang, kan til og med jeg få ting gjort. Fikk noen hyggelige gjensyn med gensere jeg sist brukte i 2009 og skjørt jeg alltid tenker at jeg jo garantert får bruk for. Skjørtet det er snakk om er et knæsjrosa miniskjørt som faller ned hvis jeg prøver å ta det på. Mhm. Det får jeg sikkert bruk for.

     

     Halvveis i sorteringen kom jeg på at jeg har en hel plasteske med t-skjorter i tillegg. Helvete og. NOK!!!

     

     

    Etter å ha kastet alle klærne rundt meg og gråtkvalt sagt farvel til plagg jeg ikke husker at jeg eide, men har et merkelig forhold til likevel, ble det faktisk en respektabel haug som nå kan fjerne «Emilies skap» som adresse. Jeg fortjener hyllest.

     

     ..så bestemte jeg meg for å rydde i sokke/undertøy/pysj-skuffene også.

     


     

    Hvorfor.

     

     

     

    Jeg endte i alle fall opp med to tomme hyller, som garantert kommer til å fylles opp igjen i løpet av uka fordi jeg har en del klær til vask også. First world problems, I got them.

     

    

     

     

     

     

    Fant forresten solbrillene mine som mistet glassene sine i USA i sommer. Da måtte jeg camwhore. ER JEG HIPSTER NÅ?

     

     

     

     

     

     

  • Bønneburgere

    • 04.12.2012kl.21:05
    • (2)


    Nå står ikke verden til påske! ENDA et matinnlegg! Det var virkelig ikke meningen at dette skulle bli en slags wannabe matblogg, men det eneste fornuftige jeg har gjort i dag er å lage middag, så hvorfor ikke. I do what I want, etc etc.

    

    

    Det er flere år siden jeg lagde bønneburgere, alt jeg husker fra sist gang er at de ikke ville holde seg sammen og det derfor ble mer som bønnemos. Kjempedelikat, så derfor måtte jeg selvfølgelig prøve en gang til! Logikk!

     

    For å lage disse bønneburgerne trenger du 1 boks kidneybønner, 1 løk, 1/2 paprika, 2 fedd hvitløk, 1 rød chili, 40 g brødsmuler (evt. griljermel), 2 ts spisskummen og 1 lime. Jeg fant denne oppskriften i en av mine egne oppskriftsbøker, så jeg husker ikke hvor jeg har den fra, men den så enkel ut og jeg var lat i dag. Så da så.

     

    Alright!

     

     

    Først skjærer du grønnsakene i små biter..

     

     

    ..og freser de i en stekepanne. (er det ikke helt genialt med disse steg-for-steg-bildene? Tipper at ingen hadde klart å finne ut av det der på egen hånd.)

     

     

    Bønnene moses i en bolle. Jeg prøvde med gaffel, men siden armene mine har omtrent like mye muskler som fiskepudding, brukte jeg to minutter på å mose to bønner. Derfor var håndmikseren mer praktisk. Og ja, det ser disgusting ut.

     

     

    Bland så i grønnsakene, brødsmulene/griljermelet, krydderet og saften av limen (heter det «limen»? Jeg har ikke peiling på noe). Deretter tar du på deg plasthansker hvis du ikke vil bli grisete på hendene, og former burgere.


     

     

    Burgerne vendes i mel, og settes i kjøleskapet i omtrent et kvarter. I mellomtiden kan du jo lage tilbehøret.

     

     

     

    De stekes et par minutter på hver side. Forresten så vet jeg at formen ble litt hemma, de kunne med fordel vært flatere, men.. jeg blir nok aldri noen Hellstrøm.

     

     

     

    Ferdig! Kanskje ikke verdens mest fristende mat for øyet, men smaken var ganske prima. Dessuten holdt de seg sammen!! Hundre kjøkken-poeng til meg!

     

    Følg med for flere sinnsykt spennende retter fra det Emilianske kjøkken. Og andre ting. Når jeg gidder.

    

  • Havrevafler

    • 02.12.2012kl.22:15
    • (2)


    Siden jeg er på en havregrynsdille for tiden, bestemte jeg meg for å prøve noe nytt i dag. Havregryn med melk? For kjedelig. Havreflarn? Næ, følte for noe «ordentlig» mat. Havrevafler? Tja..

    



    For å lage 11-12 havrevafler trengs 1 ts bakepulver, 8 dl melk, 2 egg, 2 ss smeltet smør, 3 ss potetmel, 3 ss sukker og.. 8 dl havregryn, obviously.

    

     

    Begynn med å piske eggene lett og hell oppi melken.

     

     

    Bland så inn sukker, potetmel, smør og bakepulver og pisk til du får en jevn blanding. Til slutt rører du inn havregrynene. La røren stå i omtrent 20 minutter.

     

     

    Røra ser nå ganske uappetittelig ut, omtrent som en mislykket havregrøt. Fram med vaffeljernet!

     

     

    (gammeldags vaffeljern er kult). Smør litt ekstra smør i jernet før du steker vaflene, og vær obs på at de kan være litt kranglete når det gjelder å feste seg. Eventuelt er det bare jeg som suger i å steke havrevafler.

     

     

    Det ferdige resultatet! Ti og en halv godkjente plater, samt en halv plate som bikkja fikk gomle i seg. Bortskjemt hund? Nei, nei.

    

    Spis vaflene med syltetøy og rømme, brunost, hvitost, kjøttpålegg eller hva du enn liker å ha på. KOS DYKK!

  • Berg- og dalbanen

    • 02.12.2012kl.15:04
    • (4)


    Jeg tror i dag bare er en sånn dag.

     

    Jeg vet ikke om jeg har gitt inntrykk av at alt er rosenrødt og at jeg er hundre prosent kurert for matmonsteret som har bodd oppi hodet mitt i såpass mange år, for det er naturligvis ikke tilfelle. Jeg jobber intenst hver eneste dag med å motstå den lille «du klarer det ikke uansett, bare gå tilbake til slik det var før»-stemmen som jeg dessverre fortsatt hører. Jeg er forbanna stolt over å kunne si at jeg stort sett vinner, men selvfølgelig betyr ikke det at jeg ikke går på en smell i blant! Det har jeg nevnt før også, it's gonna be a bumpy ride - og sånn MÅ det nesten være, for hadde det vært lett hadde jeg vært frisk for flere år siden.

     

    Siste gang jeg hadde et stort tilbakefall var i vår, og da hadde jeg ikke prøvd på langt nær så hardt før, som jeg har gjort siden i sommer. Jeg flyttet til Bergen med en spiseforstyrrelse så god som noen, men jeg klarte meg i hverdagen til tross for at tankene mine plaget meg mesteparten av tiden. Det var i sommer jeg skjønte at jeg ikke kunne fortsette slik jeg gjorde, jeg husker ennå datoen alt snudde - 8 jævla Juli 2012. Jeg satt på et hotellrom i Memphis og forsto, for første gang, at jeg antakelig kom til å stryke med før eller senere hvis jeg ikke tok meg sammen. Så hva gjorde jeg? Prøvde i to dager, før jeg nok en gang tenkte «jeg gidder ikke prøve, dette blir aldri bedre»? Nei. Jeg fortsatte å prøve. Jeg kan fremdeles telle på hendene mine de gangene jeg har kastet opp siden den datoen. 8 Juli. Det er fem måneder siden.

     

    Dette er min kamp, det er mine egne demoner jeg kjemper mot - og ja, jeg innrømmer gjerne at jeg har den typiske «gjøre selv»-holdningen. Jeg MÅ klare dette selv. I dag har jeg spist knekkebrød og ellers sovet, og det viktige for meg er at jeg faktisk HAR spist - og beholdt - disse måltidene. Hvert eneste måltid jeg beholder er en seier. Hver eneste dag jeg går uten å kaste opp kan sammenlignes med å forfremmes på jobb. Jeg vet selv hva jeg har klart, og selv om jeg ikke melder i fra om absolutt alt betyr ikke det at jeg har gitt opp igjen!

     

    Den store forskjellen nå er at JEG STÅR I DET. Som den nordlendingen jeg er, har jeg lært meg å takle dårlig vær. Jeg har fremdeles stunder der jeg føler meg som verdens ekleste person, stunder jeg står foran speilet og lurer på når jeg skal slutte å ta så jævlig stor plass. Jeg har fremdeles tanker som surrer oppi hodet mitt om hva jeg skal spise, når jeg skal spise, om jeg skal spy - men JEG STÅR I DET. Selvfølgelig gjør jeg feil nå og da, og som jeg har nevnt, så har jeg ikke vært hundre prosent oppkastfri siden jeg bestemte meg for å slutte. Det har jeg aldri påstått heller.

     

    Det jeg derimot påstår, som ikke bare er en påståelse, men sannheten - er at jeg FORTSETTER å prøve selv etter å ha mislyktes. Hadde dette vært i Mai, hadde et måltid som endte i do betydd det samme som å gi opp. Jeg hadde gått tilbake til gamle tanker, klamret meg til spiseforstyrrelsen og erklært meg selv som et håpløst tilfelle. Gjør jeg fremdeles det? Nei. Det gjør jeg ikke. Går jeg på trynet, reiser jeg meg opp igjen og starter på ny frisk. Et mislykket forsøk har ingenting å si så lenge de tyve neste lykkes. Stryk på en prøve er ikke så viktig så lenge jeg kan gi meg selv toppkarakter på neste.

     

    Jeg skjønner ikke helt hva jeg prøver å få fram her en gang, for den eneste personen jeg egentlig trenger å bevise noe som helst for, er meg selv. Jeg har bevist sinnssykt mye siden i sommer. Jeg merker at jeg er en annen person, og gir meg selv en klapp på skuldra hver gang jeg gjør noe riktig i forhold til tankene mine - de FRISKE tankene mine, vel og merke. Jeg mater ikke spiseforstyrrelsen lenger. Det at den fremdeles sitter i, betyr ikke at jeg lar den bestemme lenger. Det er JEG som bestemmer nå. Jeg sa ja til livet den kvelden i Memphis. Jeg bestemte meg for å gå til krig mot meg selv og den delen av meg som var syk. Jeg mener ikke at krigen på noen måte er over, men hittil har jeg vunnet langt flere slag enn jeg har tapt. De gangene jeg har måttet overgi meg og erklære tap, har jeg samlet soldatene mine og lagt en ny strategi.

     

    Til slutt kommer den dagen da jeg vinner det siste slaget.

  • It's beginning to look a lot like christmas

    • 01.12.2012kl.21:05
    • (2)



    Ja, jeg er 22 år og har julekalender.



    Stuebordet kryr med juleting og presanger. Sånn skal det se ut i Desember.




    Bonus:

    Bella godtar julepynten!

    Jeg elsker huset i Desember, julepynt er så koselig. Nå mangler det bare at det begynner å snø ute. Jeg nekter å ha nok en julaften uten snø!

  • Pakke? Til meg?

    • 01.12.2012kl.18:35
    • (3)


    I går fikk jeg endelig en liten klespakke i posten, noe som er første gang siden i fjor høst! I tillegg har jeg ikke shoppet i butikker siden i sommer, så jeg klarte faktisk å unne meg noen få nye plagg samt et par nye støvletter. Den følelsen når man åpner en pakke.. jeg er og blir en typisk jente, til tross for at jeg har fått Onkel Skrue som idol hva pengebruk angår.

     

    

     

    Ekspress fra JAPANLOL

     

     

    Jeg bestilte fra Dreamv/Rakuten, og det tok ca 5 dager fra jeg bestilte til pakken kom frem. Jeg har bestilt derfra før, så jeg vet det går raskt, men det er alltid like positivt når pakker kommer fort frem så jeg kan få kloa i de deilige tingene mine.

     

    

    

     

    Kjole herfra. Den er utrolig søt på, og blir nok en av julekjolene mine i år! Lurte på om jeg skulle bestille den i svart, men den var utsolgt, og jeg trenger strengt tatt ikke flere svarte kjoler på en stund.

     

    

     

    Genser herfra. JEG ELSKER DEN. WHAT ON EARTH???? Japanernes evne til å printe helt meningsløse engelske setninger på klesplagg er fantastisk.

     

    

     

    Baksiden.

     

    

     

    Maxikjole herfra. Jeg er så glad i maxikjoler, og denne var «righth up my alley».

     

     

    Nærmere kikk på fronten.

     

     

     

    Så, til slutt, en eske inni esken.

     

     

    Mine nye elsklinger herfra. Bildet gjør dem egentlig ikke rettferdighet, de er sinnsykt fine. Jeg prøvde å ta bilde av dem på, men det funka dårlig.. og jeg er ikke typen som ber andre ta bilde av meg for å hore de nye skoene mine. Jeg syns det er kleint, haha. Uansett, jeg er superfornøyd! De er kjempegode å ha på også.

     

    

    Deilig å få litt nytt i skapet igjen, selv om jeg mer enn noen sinne innser at det er på tide å få ryddet opp der inne. Tror jeg fint kunne kvittet meg med 1/3, det flyter over! Sukk.

     

  • Moussaka a la Emilie

    • 30.11.2012kl.21:44
    • (2)


    Dette blir jo rene matbloggen. Bortsett fra at egentlig ikke.

    Uansett, i dag kokkelerte jeg nok en gang og kveldens rett ble vegetarisk moussaka! LAG DET. Det er kjempegodt.

    Det du trenger er 500 gram hakkede tomater, 1 rødløk, 2 fedd hvitløk, 6 sjampinjonger, 1 aubergine, 6 små poteter (eller 3 store, om du finner poteter i normal størrelse), persille, basilikum, kanel og revet ost. I tillegg trenger du smør, mel, melk og et egg til hvitsausen.

    Beklager for den åpenbare mobilkvaliteten på bildene, men jeg tør aldri å dra frem speilrefleksen når jeg lager mat.. jeg søler alltid.


    Skyll og skrell potetene og la de koke i saltet vann til de blir møre.


    Skjær auberginen i passelig tykke skiver (omtrent 0.5 cm) og stek de i litt olje til de er brune på begge sider. Legg de til side på et kjøkkenpapir.


    Hakk løk, hvitløk og sopp. La løken surre til den er blank og tilsett så soppen. Når soppen har fått en gyllenbrun farge, tilsettes de hakkede tomatene samt kanel, persille og basilikum. Krydderet tar du etter øyemål.

    La alt sammen småkoke i 10 - 15 minutter. Nå er det også på tide å sette på ovnen (225 grader) og lage hvitsausen.


    Sausen lager du ved å smelte 2 ss smør, som du så tilsetter 3 ss mel litt etter litt. Spe så på med melk mens du rører grundig, og ikke hell oppi all melka med en gang. Da får ikke saus, men melk med klumper. Det lærte jeg på den harde måten. TIl slutt blander du i egget.


    Smør en ildfast form og legg potetene i bunnen.

    Deretter legges resten i lag i denne rekkefølgen: tomatsaus, hvitsaus, ost og aubergine. Sett formen i midten av ovnen og la den stå i omtrent 30 minutter. I mellomtiden kan du se på tv, lage salat eller vaske opp. Eventuelt alt sammen.

    Her er det ferdige resultatet! Avhengig av hvor mye du spiser burde dette holde til i alle fall 4-5 personer. Her er vi 3, og vi spiste halvparten.

    Bon appetit, hilsen amatørkokken!

  • HJEMME. Og pizza.

    • 24.11.2012kl.20:05
    • (2)


     Nå er jeg trygt hjemme fra Bodø! Det var egentlig ganske trist å reise derfra, har blitt kjent med mange flotte mennesker som jeg håper jeg får se igjen en gang! Jeg er veldig glad for at jeg ikke dro med en gang når jeg hadde det kjipest, da hadde jeg gått glipp av flere "aha"-opplevelser og fine stunder. Samtidig følte jeg meg absolutt klar for å reise hjem! Ble møtt av pappa og overfalt av Bella på flyplassen, det skjer hver gang jeg kommer hjem og er alltid like moro. Føler du deg ensom, skaff deg ei bikkje. Makan til velkomst.

    Hjemme prøvde jeg meg som kokk igjen, og slo til med hjemmelaget pizza. Nesten hjemmelaget, i hvertfall. Nå skal dere få "oppskriften".

     

     Pizza med mozzarella, oliven, cherrytomater og parmesan

    



    
    Ingrediensene er som følger: tomatsaus, oliven, mozzarellaost, parmesanost, cherrytomater, rødløk og krydder som du føler for. Er du lat, som meg, bruker du ferdigkjøpt pizzabunn, er du en ekte kokk lager du selv. Jeg aner ikke hvordan man lager pizzabunner. Kjøp eller lag gjerne en salat som tilbehør.



    Først smører du utover tomatsausen, i passelig mengde. (Ja. Ja, jeg har skrevet "heia" i sausen.)



    Deretter legger du på mozzarellaost, rødløk, cherrytomater og oliven slik du føler for det. Bruker du krydder, sleng på det også. Selv brukte jeg pizzakrydder. Pizzaen skal i ovnen på 250 grader i ca 10 minutter, eller til du ser pizzaen er ferdig, om du er en av dem som greier å se sånt. Jeg ender alltid opp med å svi den, så jeg passer på klokka.

     

    Mens pizzaen godgjør seg i varmen, riv eller lag til salaten.

     

    Ta ut pizzaen, og dryss parmesanosten over.



    Legg pizza og salat på en tallerken, pimp pizzaen med salt hvis du er like saltgæren som det jeg er, og benk deg foran Tv'en. Spis og nyt.


    Det er tross alt Lørdag.

  • 23.11.2012

    • 23.11.2012kl.10:34
    • (0)


    Nå har jeg vært hos ernæringsfysiologen og pratet kosthold! Det virker greit, og jeg trenger ikke gjøre drastiske forskjeller fra det litt latterlige forsøket mitt på å spise nok hjemme. Det viktigste for meg blir å huske på å spise lunsj, samt øke middagen litt. Det er vel der jeg bomma mest, og derfor gikk ned i vekt. Nøtter blir også viktige å få i seg siden jeg ikke liker smør på skiva, og som vi alle vet så trenger mennesker fettstoffer. Nemlig.

    Fikk med meg et fint lite hefte med info om vegetarisk kosthold (selv om jeg kan det meste allerede, så er det greit å ha det skriftlig) og har skrevet ned litt forslag til måltider og diverse. I tillegg skal jeg prøve å følge den vegetariske næringsmodellen:




    LOL. Fant ikke noe ordentlig bilde, så jeg laget et eksempel. Nederst er altså brød, melkeprodukter, korn og belgvekster. Så kommer poteter, rotvekster, grønnsaker og frukt, og til slutt nøtter, mandler, oljer og urter. Det er rom for å «jukse» av og til, men i bunn og grunn er det dette jeg skal ha i meg. 

    Kostplan er skrevet, og jeg er klar for å prøve hjemme. Jeg har nevnt før at jeg skal bli flinkere til å lage middag, og det står jeg fast ved. I tillegg skal jeg prøve å ha ansvar for øvrige måltider selv. Det er lett å bli lat når man har foreldrene sine rett over hodet på seg, selv om jeg bor i egen leilighet med kjøkken. Hovedutfordringen blir nok lunsjen, da jeg glatt har hoppet over den tidligere, men kom igjen, hvor jævla vanskelig er det å smør seg ei skive eller ta en skål med frokostblanding, liksom..

     

    Jeg er spent, nysgjerrig og klar for å prøve. Har skrevet handleliste og skal på handletur i morgen når jeg kommer hjem, samt lage middag, tenkte jeg. Muligens pizza. Det er jo Lørdag.

     

    Ønsk meg lykke til, for jeg kommer garantert til å bli både sur og lei, men jeg vet at det ikke er noe jeg ikke kan takle. Skal jeg komme meg noen steder her i verden, så MÅ jeg kunne ta vare på meg selv. Jeg er ikke interessert i å gå rundt med ujevn hjerterytme og konstante brystsmerter slik jeg gjorde i sommer. Jeg vil kunne prøve ny, spennende mat når jeg reiser et sted. Jeg vil ha energi.

    Operasjon kosthold, ON.

  • Smittefare

    • 22.11.2012kl.17:10
    • (2)


     

    Forrige innlegg var et sinnainnlegg, men sinnainnlegg må til i blandt. Nå er jeg glad igjen. I hvertfall nesten. Noe å klage over er det jo alltid. Som for eksempel at jeg fremdeles er på isolat.

     

    Jepp, reglene på sykehus er visst sånn at man må holde seg på rommet sitt i førtiåtte timer etter siste oppkast, noe som betyr at jeg ikke slipper ut herfra før i morgen etter frokost. FANTASTISK. Jeg kan gå på do liksom, og det er det. Er forresten hengt opp et stort, fint «SMITTE»-skilt på døra til det ene badet. Jeg er smittefarlig, pass på!!!

     

    Dør av kjedsomhet. Heldigvis eksisterer youtube.

     

    Det andre som irriterer meg nå, er at v-tasten på tastaturet mitt har streika helt. Den har vært dårlig en stund, men nå er det rett og slett umulig å skrive bokstaven v. Så hvordan skriver jeg dette? Jeg trykket «kopier» på en jævla v-bokstav og sitter her og limer inn for harde livet. Det suger. Jeg burde vel kjøpt meg ny PC, men siden jeg sparer til kulere ting (reiser) så får jeg heller holde ut å ha en hemma tast. Jeg bruker jo ikke PC'en til skolearbeid for tiden, så jeg overlever. Føler meg bare en smule dust.

     

    Det er kun to dager til jeg reiser hjem, og jeg må begynne å pakke snart. Har vært særdeles flink til å rote på rommet mitt her, men til mitt forsvar er det så lite at jeg omtrent sitter inni klesskapet når jeg sitter ved pulten. Hater å pakke, men det er i alle fall noe å gjøre.

     

    Så. Hvordan blir det å dra hjem? Jeg tror helt ærlig det kommer til å gå helt fint. Jeg får i meg maten jeg skal, jeg er motivert, jeg vil oppleve ting og jeg har taklet å legge på meg (greit, jeg har ikke lagt på meg mye, men tro meg.. bare 200 gram hadde betydd giga-freakout så sent som i vår. Jeg har gått opp mer enn det). Jeg har skrevet liste over ting jeg skal jobbe med og bli flinkere til. En av dem er å lage mer mat. Middag, altså. Jeg er ikke helt ille på kjøkkenet, så her blir det fram med oppskriftene!

     

    Selvsagt sier jeg ikke at alt kommer til å gå på skinner herfra og at jeg kommer til å være 100% symptomfri om noen måneder, men jeg har kommet enormt langt siden i sommer, lengre enn jeg noen gang før har klart. Og jeg har klart det meste på egen hånd. Det er jeg faktisk forbanna stolt over. Det kommer garantert til å komme kjipe dager, men jeg er forberedt og vet at jeg kan takle det på andre måter enn å la spiseforstyrrelsen ta overtaket igjen nå. Det er en lang vei å gå, og jeg kommer til å måtte ta pauser og fylle på bensin av og til, jeg kommer sikkert til og med til å kræsje et par ganger, men alt det kan fikses så jeg kan kjøre på videre.

     

    Var jeg dyp nå? Nei. Whatever.

     

    Noe jeg kommer til å savne mest herfra er faktisk havregrøten! Tuller ikke. I går lå jeg slapp og halvt i søvne i senga før frokost, da jeg fikk beskjed om at jeg kunne få knekkebrød fordi melkemat ikke er det beste å spise når man har omgangssjuka. Det ville vært fornuftig av meg å si ja takk, men ikke snakk om at fornuften skulle hindre meg fra å spise havregrøten min! Så det gjorde jeg. Det endte riktignok i mer oppkast, men det var verdt det. Jeg har fått oppskriften, så jeg håper jeg klarer å gjenskapet den hjemme. Jeg, som før syns havregrøt var sært, er nå blitt frelst. HAvREGRØT 4 LYFE.

     

  • Get an eating disorder, they said. It will be fun, they said.

    • 22.11.2012kl.12:56
    • (2)


    «Jeg skulle ønske jeg greide å spy opp maten».

     

    Herregud så sinna og provosert jeg blir når jeg leser utsagn som det der. Kom senest over det på en nettside i går, og hadde det ikke vært for at jeg ikke gadd å komme med en moralpreken rettet mot en enkeltperson jeg ikke kjenner en gang, ville jeg skrevet et langt kjefteinnlegg og bedt personen tenkte igjennom hva i huleste heiteste det er h*n egentlig sitter og har lyst på.

     

    Du ønsker du greide å kaste opp maten, er det så?

     

    Ønsker du deg også at alle dagene, alle timene og alle minuttene i løpet av en dag fylles opp av tanker om kropp, vekt, kalorier og mat? At du ikke kan gå ut døra uten å skifte antrekk minst ti ganger fordi du ser «enorm» ut i alt sammen? Å kvie deg for gå å framfor andre mennesker, fordi du er sikker på at de stirrer på deg og gjør seg sine tanker om kroppen din? At det eneste som gir mening i livet er tall, tall og flere forbanna tall? Antall kalorier. Antall timer siden sist måltid. Tallet på vekta. BMI.

     

    Jeg tipper du også ønsker å trekke deg helt tilbake sosialt, fordi du ikke orker tanken på å være sammen med andre når du føler deg så jævla ekkel og mislykket? Du vil vel kanskje synes det er bedre å si nei til venner gang på gang på gang, fordi du foretrekker å sitte isolert på rommet og lese kokebøker, veie deg, skrive planer på hvordan du skal gå ned neste kilo og spise og spy, framfor å være sammen med andre mennesker og ha det MORO?

     

    Du ville vel også sett frem til den dagen der kroppen ikke orker mer, der all fastingen og alt oppkastet resulterer i at du kaster i deg all maten du kommer over, for så å drikke en liter vann og krype bort til doen på grunn av smertene? Å brekke deg til det svartner for øynene dine, gå på vekta, spy mer, gå på vekta, spy mer og ikke gi deg før vekta viser eksakt samme tall som før du begynte å spise?

     

    Eller at å spy går fra å være en «lettvint løsning» til å bli måten du takler alle problemer på? Møter du motgang, overspiser du og kaster opp. Havner du i en vanskelig situasjon, overspiser du og kaster opp. Føler du at du mister kontrollen - OVERSPIS OG KAST OPP, for da har du i alle fall kontrollen over noe. Sett bort i fra det faktaet at du egentlig ikke har kontroll over noe som helst. Ønsker du det fremdeles?

     

    Vil du at hele livet ditt skal gå i rute fra butikken-sofaen-toalettet-senga? At du må finne på latterlige unnskyldninger for å dra tidligere hjem fra fest, de gangene du faktisk orker å ta deg en fest, fordi suget etter å spise og kaste opp blir uutholdelig? Å skyve vennene dine fra deg, fordi du ikke klarer å fortelle hvordan du har det fordi du skammer deg sånn? Å bruke minst to av døgnets timer på å stå foran speilet, måle kroppen med målebånd, notere forskjeller og prøve alle klærne dine for å kjenne etter om de strammer mer enn de gjorde i går?

     

    Du ønsker å bli tynn, sier du. Ønsker du deg også benskjørhet i en alder av 22 år? Vil du ha tenner fulle av syreskader etter all magesyra som skyller over dem daglig, gusten og uren hud, tørt hår og ekstra behåring på kroppen? Skjøre negler, mørke ringer under øynene, et hjerte som slår ujevnt og lav puls? Tror du at andre vil beundre dette? Synes det er vakkert? Ønske at de også, som deg, klarte å SPY OPP MATEN SIN?

     

    Og hvem kunne vel DRØMME om noe bedre å bruke pengene på enn en haug med mat som ender i dass? Jeg kunne sikkert reist jorda rundt tre ganger for alle pengene jeg har brukt på bulimien i løpet av disse årene - høres det ut som en god investering? Noe å vurdere? Valuta for pengene? SELVFØLGELIG - for du greier jo å kaste opp maten. Du har kontroll! Du er vellykket!

     

    Feil. Du blir ALDRI vellykket. For spiseforstyrrelsen er verdens strengeste sjef, og det du gjør, blir aldri godt nok. Du føler deg ikke noe bedre med en BMI på 14 enn du gjorde med en BMI på 22. Speilet viser akkurat det samme, men før du rekker å innse hvor mye tid du har kastet bort, er det for sent. For min del tok det to-tre uker med oppkast hver dag, til jeg kom til et sted jeg ikke klarte å snu. Er det DET du ønsker deg?

     

    Om du fremdeles tenker at du gjør det, så vær så god. Stikk fingeren i halsen, kast opp ditt neste måltid og se om du føler deg lykkeligere. Kanskje gjør du det først. Men før du vet ordet av det, befinner du deg i et helvete.

     

     

  • Sjukling

    • 20.11.2012kl.18:14
    • (0)


    LONG TIME NO SEE.

    Eller noe.

    Jeg ble syk i natt, og i dag har det hengt en fin lapp på døra til rommet mitt som beskriver regler for hvordan en må kle seg om en skal inn til meg. Haha. Jeg er i karantene. FUN. Bortsett fra at det er ekstremt kjedelig. Å få omgangssyke på et sykehus er forresten seriøse greier, her har jeg hatt alt fra "vakt" inne på rommet mitt til tilbud om intravenøs væske og stikkpiller. De to siste takket jeg pent nei til. Dagen har gått mye i slumring og soving, og jeg har spist og beholdt tre små knekkebrød. Forhåpentligvis blir jeg frisk like fort som jeg ble syk, for det å tilbringe hele dagen i senga er slett ikke noe morsomt når man ikke har noe valg.

    I går hadde jeg målsettingssamtale for den siste uka mi her, og kom fram til to ting jeg skal prøve å jobbe med den siste tida. Det ene jeg sliter med, er at jeg er fryktelig paranoid når det gjelder middagen. Jeg vet jeg får større porsjoner siden jeg ikke spiser kjøtt and all that jazz, men på søndag gjorde jeg et raskt kalorioverslag over mine snitzler og de andres laksefilet, og kom fram til at min porsjon hadde flere kalorier. Da ble jeg sur. Tåpelig, siden det er meget mulig at jeg tar feil, men jeg er nok ikke helt der at jeg bare kan gi f. Viktig at min dagsmeny ender på det samme som alle andre sin!!!11! Eh, jada. Heldigvis klarte jeg meg bedre i går. Det andre målet er å fullføre måltidene innen tiden, altså på en halvtime. Det er ikke så ofte jeg bruker mye lengre tid enn en halvtime, men det er ikke ofte jeg er ferdig innen en halvtime heller. Jeg spiser sakte, ok. Samtidig skjønner jeg jo hvorfor det er satt en tidsgrense, men jeg er heldigvis ikke den eneste som er ei treiglus. I dag har jeg ikke fått sjansen til å "øve" på dette, da jeg knapt har stukket nesa utenfor romdøra, men om jeg blir bedre til i morgen får jeg en ny sjanse da. Lurer enda på hvordan jeg skal greie frokosten på 30 minutter..

    Oppholdet mitt her nærmer seg slutten, og jeg har en masse tanker i bakhodet jeg skal ta med hjem. Disse tankene er alt fra "du blir ikke kvalm av en normal porsjon havregrøt" til "du flyr faktisk ikke opp i vekt av denne menyen". Det siste har vært en enorm lettelse, det skal jeg innrømme. Jeg har vært veldig heldig, kroppen min har ikke samlet noe væske og derfor viste vekta i går kun 400 g opp fra sist mandag. Det er lite, med tanke på all maten jeg faktisk har spist! Det viktigste for meg nå er å fortsette å spise det jeg skal, og det tror jeg jeg skal klare. Scratch that last. Jeg veit jeg skal klare det. 

    Resten av kvelden skal jeg kjede meg, men heldigvis er en del fra avdelinga dratt på bytur og de skulle kjøpe Cosmopolitan til meg!

  • Jeg har vært UTE.

    • 17.11.2012kl.19:48
    • (2)


    I dag kom endelig dagen for ordentlig utgang, det vil si en time på egen hånd og ikke lenger bare en snartur inn på butikken, som er det lengste jeg har oppholdt meg ute siden forrige tirsdag. UTROLIG deilig å bruke føttene igjen, og en time inne på City Nord gikk veldig fort. Jeg rakk ikke å se så nøye i butikkene, men så var da også hovedmålet mitt å bare gå rundt. Fint å få bekreftet at beina funker ennå, selv etter 11 dager uten andre anstrengelser enn inn og ut på Kiwi.


    Julepynten har begynt å komme på plass.

    Jeg lurte på om jeg skulle kjøpe meg noen klesplagg, da alt jeg har her er pysjbukser. Digg å gå med, men man føler seg kanskje litt vel slask etter en viss tid uten å ha hatt annet på kroppen. Fant ikke noe særlig interressant, og uansett merket jeg et blaff av dårlig samvittighet hver gang jeg tok opp et klesplagg. LOL. Du vet du begynner å bli gjerrig når du ikke kan unne deg selv en genser til 99 kr etter fire måneder uten shopping. OH WELL. Sparing er bra, antar jeg. Fant en ting, da, til 79 kr, noe jeg hadde i småmynt og derfor var det også lettere å bruke.

    Det eneste pannebandet jeg har er gusjegrønt, så jeg fant ut at det var på tide med et nytt et.

    Ellers brukte jeg 20 minutter inne på Norges svar på Walmart, Coop Obs!. Ble først sur da det så ut som de kun hadde byggesaker, før jeg fant ut at jeg gikk og surret inne på Coop Obs! Bygg. Det forklarer jo saken.

    Dagen i dag har vært fin ellers også, måltidene har gått så bra som de har kunnet og det er god stemning når vi spiser. Middagen i dag var lasagne, og porsjonen så ut til å være nok til to voksne menn fra mitt synspunkt, men jeg fikk den ned. Ikke ble jeg overmett heller. Jeg har virkelig pushet grensene her angående mengden i et måltid. Lært meg at selv om alt ser umulig ut å få ned i begynnelsen, så går det som regel bedre enn man tror. Det mest irriterende er når personalet kommer med kommentarer som ta litt mer på gaffelen, Emilie, men jeg skjønner jo at de ikke akkurat bare kan overse pasientene heller. Da hadde jeg antakelig brukt betraktelig mer tid enn 40 minutter på middagen.

    Jeg lekte kreativ i dag, også. En haug ukeblader + saks og teip + lamineringsmaskin = personlig spisebrikke!


    Jeg tipper det er ganske lett å gjette mine hovedinteresser og motivasjonsfaktorer.

    Regner med en sånn spisebrikke blir fin å ha når jeg trenger å minne meg selv på hvorfor jeg gidder å kjempe meg igjennom dette. Holdt på i nesten tre timer, med radioen i bakgrunnen og fint selskap. Det er en uke til jeg reiser hjem i dag. I kveld får vi Pepsi max, og jeg får gå ut i morgen også. Samt neste uke. Livet er'ke så gæli.




     

     

  • Jeg nekter å tape

    • 15.11.2012kl.21:50
    • (0)


    Jeg hater å kjenne på ambivalensen i forhold til hele denne røra som kalles en spiseforstyrrelse. Jeg er dritt lei av å være syk, og ALLIKEVEL har jeg stunder der jeg tenker at jeg «bare skal bli litt sykere først». Før hva da? Før jeg tør å leve livet? Mhm, for det er jo kjempesannsynlig at jeg får leve livet slik jeg vil om jeg havner tilbake der jeg var i vår, eller kanskje enda lengre.

     

    Det skal ikke, kan ikke og må ikke skje.

     

    Jeg har nevnt før her inne at jeg føler jeg har kommet litt for langt til å være innlagt her jeg er nå, og den meningen holder jeg fast på fortsatt. Det føles ikke så mye annet enn destruktivt for meg å være her nå, og jeg er så uendelig glad for at jeg bare har åtte dager igjen før jeg pakker sakene mine og legger alle mine krefter i å bygge opp livet mitt hjemme igjen.

     

    DET er jeg motivert for. Ikke det å sitte her og trigges av alle mulige tåpelige ting, som for eksempel at jeg blir først ferdig med et måltid. Det går ikke på personer, slettes ikke, men jeg tror at trigging er ganske vanlig på steder som dette, og akkurat nå er jeg superegoistisk og tenker først og fremst på meg selv og hva JEG må gjøre. Jeg har vært syk i syv jævla år, jeg VET at det ikke finnes noe som heter «skal bare..» først. Enten faller man tilbake og ender opp med å surre seg enda mer inn i dårlige vaner før man må bruke all sin energi på å kjempe seg fram igjen, eller man fortsetter å kjempe seg fram, aksepterer at det kan skje tilbakesteg, men - et jævla stort MEN - man lar ikke disse tilbakestegene ødelegge mer. Det der var en altfor lang setning.

     

    Det hjelper ikke på humøret at jeg fremdeles ikke har vært ute annet enn et par snarturer på butikken for å kjøpe snus og sminkefjerner. Det er VELDIG strenge regler her, og jeg må til og med ta HEISEN ned i første etasje for å gå ut ytterdøra, i stedet for å ta trappene. Det gjør meg surere enn en sitron, for jeg er virkelig ikke vant til å være SÅ passiv. Det er ingenting ved helsa mi som tilsier at jeg ikke skulle tåle de trappetrinnene, eller tåle å gå en tur for den saks skyld, blodprøvene har vært greie, det samme har puls og blodtrykk og EKG'en har også sett bra ut. Likevel gjelder reglene. Jeg blir tullete. Når jeg endelig får dra til City Nord på Lørdag kommer jeg neppe til å få med meg noen ting, bare gå rundt og nyte å faktisk bruke BEINA. Herrefred.

     

    Jeg er litt muggen nå, det nekter jeg ikke for, men jeg er glad for at jeg faktisk klarer å se dette selv og derfor kan bruke energi på å være SUR og ikke bare lene meg tilbake og la de spiseforstyrrede tankene ta over igjen. Det er den lette utveien, men den lette er ikke alltid den riktige å ta. Gudene skal vite at jeg har lært såpass.

     

    I dag fikk jeg låne en bok om Brasil fra en som jobber her inne. Jeg har såvidt sniklest litt i den, og gleder meg til å drømme meg litt bort i det som har vært drømmelandet mitt å reise til siden jeg var åtte år. Jeg kan ikke snu om nå, jeg vil leve på ordentlig, og jeg trenger ikke bevise for alle at jeg kan være «ordentlig spiseforstyrret», slik jeg av og til ennå innbiller meg at jeg må i mine mørkeste stunder. Jeg tror jeg har bevist nok for de som kjenner meg best, og uansett, hvilken person ville DU sett på med størst glede?

     

    En som lever, studerer, opplever ting og er glad i livet?

     

    Eller en som surrer rundt i ring og ikke klarer å komme seg noe sted i livet fordi personen lar spiseforstyrrelsen ta overtaket gang på gang på gang?

     

    Jeg skal komme meg til Brasil.

  • Små gleder

    • 14.11.2012kl.13:26
    • (2)


     

    I dag har jeg vært i behandlingsmøte, og fikk diskutert hvordan resten av oppholdet mitt her skal være. Først og fremst får jeg stryke senkveldsen av lista inntil videre, noe som hjelper veldig fordi det ikke har vært noen positiv opplevelse å skulle spise enda en kveldsmat en time etter den ordentlige kveldsmaten. Det trigger følelser i meg jeg ikke ønsker å ha, og når jeg kommer hjem vil jeg fortsette å holde fokuset på A-menyen, altså fire måltider pluss et mellommåltid daglig. Skal veies på mandag, og hvis vekta da går rett vei (noe jeg tipper den gjør), så strykes senkveldsen av lista for resten av tida mi her.

     

     

    Når det gjelder resten av måltidene, så har jeg jo hatt en del problemer med volumet på maten. I dag klarte jeg faktisk 100% frokost, noe som vil si en bolle med havregrøt, en liten skål frukt og et glass melk. Fanfare! Det andre måltidet jeg har slitt med er middagen, og de skulle snakke med kokken og be om at jeg heller får mer næringstett mat, mot at størrelsen på porsjonen blir mindre. Jeg skal altså få i meg en vanlig 100% porsjon, men størrelsen vil mer tilsvare 75%. Det er 75% jeg strever med å trykke i meg nå, så jeg tror det er positivt at porsjonen ikke vil vokse enda mer.

     

     

    OG! Jeg har vært på biblioteket her i dag! Sykehuset her har eget bibliotek, og siden jeg ikke har lest noe annet enn ukeblader siden jeg kom hit var det en kjærkommen avveksling å få tatt i noen bøker. En uke uten å lese noe i en bok er faktisk ganske unormalt for meg, kall meg gjerne nerdete. Liker'e.

     

     

    I tillegg diskuterte vi utgang, og jeg får være en time på City Nord på Lørdag! Gleder meg sinnsykt, merker at jeg trenger å lufte hodet litt og være helt for meg selv en liten stund. Får se om jeg får gått i gang med julegavehandlingen, og kanskje handlet noe ørlite til meg selv.. kremt. Jeg som ikke skal shoppe. Jeg trenger en belønning. Sier vi.

     

     

     

     

  • 13.11.2012

    • 13.11.2012kl.13:53
    • (1)


    De siste dagene har det skjedd mye. Jeg har vært fortvilt, sur og grinete og flere ganger hatt lyst til å hoppe ut av vinduet og legge på sprang hjemover. Flaks at jeg bor i tredje etasje så det ikke lot seg gjøre.

     

    Da jeg fikk beskjeden om at jeg måtte reise til Bodø for å få lov til å fortsette i behandling, raste tusen tanker gjennom hodet mitt. Hvorfor måtte jeg dra nå, etter å ha jobbet så hardt på egen hånd med å endre tankegangen? Hvorfor ble ikke JEG hørt, hvorfor ble ikke mine ønsker og synspunkter tatt hensyn til? Det er sjeldent jeg raser så mye i løpet av en time som jeg gjorde den dagen, men jeg overga meg til slutt og lovte at jeg skulle dra. Jeg brukte en uke på å forberede meg, tenke haugevis med motiverende tanker og fokusere på at dette skulle gå bra.

     

    Joda, noe av oppholdet har gått bra. Jeg har lært at jeg tåler to brødskiver uten å sprekke av metthet. Jeg har lært at jeg kan spise mye forskjellig mat. Sånne ting. Dessverre har det seg også sånn at det jeg var livredd for skulle skje, har skjedd. Jeg trigges her inne. Jeg trenger ikke gå så nøye inn på hva, men i løpet av helgen la jeg merke til at tankene mine begynte å dra i feil retning. Må jeg spise alt dette? Hvor mange situps kan jeg ta etterpå? Hvordan kan jeg få lurt meg unna så jeg kan få kaste opp snarest mulig?

     

    Det er ikke en tankegang jeg orker å ha lenger. Kort sagt, jeg ville hjem. Med en eneste gang. Jeg har jobbet alt for hardt siden i sommer til å la meg selv falle helt tilbake i spiseforstyrrelsen, så jeg oppførte meg som et fornuftig menneske og sa ifra. «Nå må jeg hjem, jeg kan ikke være her mer.»

     

    Jeg fikk prate om det både i går og i dag, og vi har kommet frem til et kompromiss. Jeg tror jeg har hatt rett hele tiden når jeg har insistert på at innleggelse IKKE nødvendigvis er den rette behandlingsformen for meg, men diverse komplikasjoner angående videre behandling og oppfølging hjemme gjør at jeg ikke bare kunne pakke kofferten og reise. Jeg KUNNE jo gjort det, men da hadde jeg stått nokså alene, og det er ikke en bekymring jeg vil påføre de rundt meg. Så jeg la alle følelsene til side, og foreslo at jeg kunne bli her ut neste uke. Alternativet var å reise hjem på perm en ukes tid for så å komme tilbake hit, men jeg ser det som mer praktisk å ta alt i ett. Det gir i tillegg teamet mitt her muligheten til å hjelpe meg å tilrettelegge et tilbud hjemme.

     

    Jeg har altså 11 dager igjen her inne.



    Dette blir utrolig tøft, det kjenner jeg, men samtidig vil jeg ikke rote til noe så jeg ender opp med å måtte være her lengre uansett. Her skal rutinene følges og jeg skal være bestemt. Ikke tro at jeg reiser hjem tidligere fordi jeg gir opp, for tilfellet er faktisk akkurat det motsatte. Det hadde vært så utrolig enkelt for meg å si ja og ha ut oppholdet for så å reise hjem sykere i hodet og gå tilbake til gamle uvaner, men jeg ORKER ikke å sette livet på vent et år til. Det er forresten heldig at jeg er her såpass tett på julemåneden, for etter å ha hørt introen til Driving home for Christmas er det helt umulig for meg å være sur. Jeg tror jeg skal sette den på hver gang jeg føler meg som en dass heretter.

     

    Dette ordner seg. Bare jeg får i gjennom utgangen nå, så jeg får kommet meg på City Nord og startet julegavehandlingen, så har jeg jo fått mye ut av dette oppholdet. Også når det gjelder andre ting enn mine kjære to brødskiver.

  • Jeg er faktisk ikke bunnløs

    • 11.11.2012kl.21:15
    • (1)


    Nok en kveld der jeg sitter stappmett på rommet og venter på siste måltid. For å være ærlig begynner all denne maten å gå meg til hodet, og da snakker jeg ikke om kaloriene, men mengden. Jeg er fremdeles på halv porsjon middag, og hvis dagens porsjon regnes som en halv porsjon så lurer jeg på hvordan jeg noen sinne skal få plass til 100%, eller 75% for den saks skyld. Til kvelds har jeg spist to skiver, og det er faktisk NOK, jeg trenger virkelig ikke den siste skiva kvart på ti. Alt jeg ender med er vondt i magen. Jeg hater livet mitt.

    Neida, det gjør jeg ikke. Men jeg liker ikke å spise meg ubehagelig mett, og jeg merker at mengden mat også påvirker tankene mine på negative måter, uheldigvis. Jeg vet at alt liksom er nøye målt opp og at jeg får gigantiske porsjoner fordi jeg er veggis, men det er faktisk nesten så jeg vurderer å spise kjøtt mens jeg er her bare for å kunne klare over matporsjonene. Det sier litt! Jeg skal få snakke med ernæringsfysiologen her på huset, så jeg får spurt ut om den siste skiva og også om hvordan middagene faktisk måles opp. Jeg føler at jeg mister kontrollen, og det er ingen god følelse. Jeg tror jeg bare må ha litt bekreftelse.

    Jeg har jo sagt at jeg vil ut snarest mulig, men begynner å lure på om det ikke heller er lurt å være her litt lenger mot at jeg kan få ta maten litt mer i mitt eget tempo. Vi får se. Uansett er det veiing i morgen tidlig, og da får vi jo fort se om dette går rette veien eller ikke. Jeg nekter å være her helt til jul, jeg vil kose meg med juleforberedelsene hjemme, så om det går for tregt så får jeg vel bare presse meg litt ekstra. Problemet er bare at jeg har en grense før jeg omtrent kan føle magesyra i halsen helt av seg selv. Ekkelt.

    Apropos veiing, jeg gruer meg. Jeg er vel en del av en majoritet når jeg sier at jeg ikke liker å se at den peker oppover, og selv om jeg fremdeles er innstilt på å nå målet mitt, så vet jeg at akkurat det øyeblikket jeg går på vekta og ser tallet føles som verdens undergang dobbelt opp. Jeg er også livredd for at jeg skal ha samlet væske i kroppen, da dette selvsagt gir utslag på vekta selv om det ikke er reelle kilo. Heldigvis har jeg ikke følt meg oppsvulmet noen steder på kroppen (bortsett fra i magen etter hvert måltid. Ha, ha.) så jeg satser på at dette går fint. Redsel for væskeansamlinger gjør også at jeg rett og slett ikke tør å kaste opp, da oppkast under reernæring gjerne får væske til å klamre seg til kroppen. Ti poeng til meg. Supert. Jeg klarer dette. YES WE I CAN.

    Jeg får iallefall se på Farmen mens jeg spiser dagens siste måltid. Det hjelper jo litt.

    Ellers er jeg mye trøtt for tiden, og i natt sovnet jeg ikke før klokka fire til tross for at jeg var kjempetrøtt. Det er en slags lampe nede ved døra på rommet mitt som alltid står på fordi nattevaktene skal kunne se oss når de kikker inn, men for en som er vant med å ha det helt mørkt for å sovne er en sånn lampe sinnsykt irriterende. Nå har jeg fått meg sovemaske, da, så da satser jeg på at jeg slukner litt tidligere i kveld. Det suger å ligge våken.

    Føler at jeg klager mye her nå, men det er gjerne da jeg føler for å skrive litt. Er liksom ikke så mye poeng i å skrive "hei, nå har jeg spist frokost, det gikk bra, hadet". Noen ganger er det deilig å syte litt. Men jeg skal si jeg ser fram til den dagen jeg aldri mer føler for å syte etter et måltid. Egentlig føler jeg meg helt dust, det finnes mennesker som sulter der ute, og her sitter jeg og klager over at jeg må spise for mye? Tåpelig. Absolutt tåpelig, og jeg tror jeg må jobbe hardere med å finne tilbake til den optimismen jeg ellers alltid lever etter. Ja, dette er vanskelig, men det er faktisk ikke umulig. Forsøk å gi litt F, Emilie. Noen ting er faktisk best å bare vise fingeren til.

     

    Image and video hosting by TinyPic

  • Ni grunner til at jeg gleder meg til jul

    • 11.11.2012kl.15:55
    • (1)


    Bør ikke leses av mennesker med aversjon mot julen. Overdose av barnlig juleglede.

     

    Julepynten

    Når det kommer til julepynt, elsker jeg alt som er harry og glitrete og dekorerer vinduene med rød teip, snø på boks og glitrende klistremerkeengler hvert eneste år. Utenfor huset SKAL det være lys i treet, nisser med lykter foran døra og gjerne «GOD JUL» skrevet i snøen, de årene vi er så heldige at vi faktisk har snø og ikke bare slaps eller storm. I tillegg settes julekrybba opp hver jul, noen vil kanskje kalle det hyklersk da ingen i huset er noe særlig kristne av seg (i alle fall ikke bikkja, som jeg tok på fersken mens hun prøvde å spise Jesusbarnet). Det knyttes ikke opp mot religion for min del, det har med tradisjon å gjøre. Noe som bringer meg over til grunn nummer to.

     

    Nissegården vår som står nede på kommoden i yttergangen. Her skal det være julete i ALLE rommene!


    Tradisjoner

    Jeg er absolutt et tradisjonsmenneske, og har feiret jul på stort sett samme måte så lenge jeg kan huske. På lillejulaften skal det serveres grøt med mandel i, og vinneren får alltid den samme marsipangrisen fra Nidar. Pynting av pepperkakehuset skal skje en gang i de to siste ukene før jul, og i fjor bestemte Lisa, Kathrine og meg oss for å gjøre det til vår årlige tradisjon. Den første desember får jeg offisielt lov til å drikke julebrus og høre på julesanger, og jeg har som regel på meg nisselue denne dagen for å markere hvilken måned vi har entret..

     


    Pepperkakehusbygging!

     

    Julesanger

    Julesanger er fine. Punktum. Selvfølgelig ikke alle, men det er sjeldent jeg hører en julesang jeg ikke liker. Når jeg setter på Chris Rea ? Driving home for christmas i bilen en hvilken som helst dag i desember holder jeg nesten på å krepere av julestemning, og tidligere i år kom den låta uventet på da jeg kjørte hjem fra Stokmarknes. Det sugde virkelig å kikke ut av vinduet og innse at vi bare var i September.

     

    Julemat

    Er det en ting som virkelig beviser akkurat hvor julete jeg er, så er det forholdet mitt til julemat. Til tross for at jeg har hatt det vanskelig rundt mat i mange år nå, så setter jeg stor pris på å bake julekaker, finne nye oppskrifter på vegetarisk julemat og delta på kjøkkenet i juletiden. Det er så koselig! Jeg fråtser kanskje ikke uhemmet i julegodt, men på lillejulaften setter jeg meg ned ved bordet og spiser min porsjon med julegrøt samme hva. Jeg har som regel også stått for kakebakingen de siste årene. Jula kommer uansett, og jeg nekter å la lille frøken SF ødelegge de gode minnene og forholdet jeg har til julen. JUL 4 LIFE.

    


    Erre jul så erre jul.

     

    Julegaver

    Innrøm det. Du synes også det er spennende.

     

    Snø og mørketid

    Jeg er egentlig ikke noen fan av mørketida, og tidlig November samt Januar-Februar syns jeg det er deprimerende at det er så mørkt ute at man ikke vet om det er tidlig eller sent når man står opp. Akkurat i Desember, derimot, er det ikke noe jeg syns er finere enn snø og mørk himmel. Man kan se alle de 7-armede lysestakene i vinduet til folk, og snøen lyser opp. Merk at snø er et nøkkelord her. Er det ikke snø ute de siste dagene før jul, unngår jeg helst å se ut av vinduet i det hele tatt.

     

    Reunions

    Det flotte med jula er at de aller fleste vender tilbake til hjemstedet sitt. Det finnes ingenting morsommere enn en skikkelig fest er man treffer igjen alle de man sjeldent ser, kanskje så sjeldent som nettopp hver eneste jul.

    


    Jentene mine og meg på julebingo i 2010.

    Juleprogrammer på TV og julefilmer

    Home Alone. Grevinnen og hovmesteren, Tre nøtter til Askepott, Disneys Julekavalkade.. jeg elsker det. Julekalendrene til TV2 og NRK har hatt varierende kvalitet (jeg vil helst glemme det året Barnas Superjul gikk), men de gamle klassikerne som The Julekalender og Jul i Skomakergata går det ikke an å mislike.

     

    Julaften i seg selv

    Jeg håper jeg aldri mister den følelsen jeg får når jeg våkner på julaften. Jeg blir som en fem år gammel unge hvert eneste år.




    It's the most wonderful time of the year..

     

    Nå innser jeg at det kanskje er en smule tidlig å lage et sånt innlegg, men samme kan det være. Det er tross alt kun tjue dager til første desember. CHRISTMAS IS ON, GUYS.

  • Også spiser vi enda en gang

    • 10.11.2012kl.21:24
    • (2)


    Å være full av mat og fremdeles måtte presse i seg litt ekstra. Den følelsen.

    Ble ferdig med kveldsmaten halv ni, og har senkvelds halv ti. Det er bare en brødskive, men akkurat nå føles den brødskiva like uoverkommelig som "Årsregnskapet, en grunnleggende innføring". Jeg er allerede mett, nemlig. Ikke noe gøy å måtte gå til angrep på nok et stykke brød, men skal jeg komme meg ut herfra til ønsket tid så får jeg vel bare gjøre som personalet sier. Ikke at jeg har lyst eller orker å lage noe drama uansett, det er ikke helt min greie å grine ved matbordet lengre.

    Nå hørtes jeg negativ ut, og det er egentlig ikke meningen, men iblandt faller dessverre motivasjonen og man må ta seg selv kraftig i nakken for å finne tilbake til fornuften. Det er EN brødskive, liksom, en brødskive gjør ikke at man legger på seg! Fokus, fokus, fokus. Etter brødskiva må jeg spise litt grønnsaker og dip, det har alle på lørdagskveldene som erstatning for frukten klokka to. Hurra, enda mere mat. Og grønnsaker er jo nokså mettende. For å bruke fornuften her også: det er en ERSTATNING, altså noe jeg får ISTEDENFOR noe annet. Ikke noe ekstra, ikke flere kalorier, ingen slemme behandlere som gnir seg i hendene over at jeg kommer til å ese ut. Grønnsaker er SUNT. Basta.

    Gleden ved det hele er at jeg endelig får min elskede Pepsi Max etter måltidet.


    I dag har jeg gått rundt og vært trøtt hele tiden, sovnet nok en gang av i tretida og ble vekket av banking på døren og et hode som stakk inn og sa "nå er middagen klar!" Løftet hodet og bekreftet at jeg ville komme så snart jeg hadde vært på do, før jeg gikk inn på badet og oppdaget at jeg hadde verdens største sovetryne. Heldigvis hadde jeg ikke sminke på, så jeg hadde ikke noe svart under øynene annet enn en antydning til mørke ringer.

    For et spennende liv jeg lever.


    I dag saver jeg Bella veldig, så jeg drodlet denne tengingen og hengte den opp på tavla mi. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne tegne på ordentlig, så jeg kunne laget et ordentlig portrett av henne, men for tiden har jeg verken materialene eller orket til å prøve en gang. Derfor får det holde med tegneseriefigur-versjonen. Fargene avslører i alle fall at det er bikkja mi, for de som har sett henne. Litt over tre uker igjen, så kan jeg se på den virkelige versjonen!

    Nå ruller det en vogn forbi døra mi, noe som betyr at det snart er klart for mat. OG PEPSI MAX. Viktig å fokusere på gledene i livet!

  • My apps, let me show you them

    • 10.11.2012kl.18:17
    • (2)


    I April 2011 ble jeg endelig medlem i det moderne samfunn og kjøpte meg en android-telefon. Etter mange år med kun klapptelefoner tok det sin tid før jeg lærte meg å bruke telefonen slik den kunne brukes, men nå er jeg også endelig blitt stor fan av diverse apper. Jepp, henger bare et par år etter med alt. Til gjengjeld ble jeg superhekta, og lastet ned alt mulig som så en smule interessant ut.. Har klart å skaffe meg noen favoritter, og her er et lite utvalg av det jeg har lastet ned fra Android Market.

    Recovery Record



    
    Denne fungerer som en slags dagbok for spiseforstyrrede som prøver å bli bedre. Du kan logge alle dagens måltider og svare på hvordan du føler deg, om du føler trang til å kaste opp og om du eventuelt gjorde det. Etter hvert måltid du logger, popper det opp et søtt bilde (gjerne av ultrasøte dyr) og et fint ordtak eller skryt som motivasjon. Måltider kan kanskje suge, men det er umulig å være lei seg når man får en liten dyrebaby eller lignende opp på skjermen. Etter et visst antall måltider låses det opp premier, som for eksempel en sang.

    Som om ikke dette var nok, så minner den deg på når det er på tide å spise frokost, lunsj, middag også videre. Dette trenger jeg jo ikke akkurat nå for tiden, men det er veldig nyttig hjemme når det er lett å glemme når det er tid for å få i seg noe mat.

    My Boy! + ROM Leecher



    
    Game Boy-emulator for mobilen! Jeg har nå både Game Boy Color og Game Boy Advance på mobilen, og kan laste ned spill via ROM leacher som jeg betalte for via PayPal. Man trenger ikke å være koblet til nett for å kunne spille, så dette er utrolig kjekt å ha når man kjeder seg! Å vente på bussen ble plutselig ikke så ille. Jeg har tilgang til blant annet Croc 2, Rayman, Simba's Mighty Adventure og Pokemon Fire Red. POKEMON. Nostalgien dreper meg nesten.

    Instant Heart Rate



    
    HAHA. Jada. Jeg ble for ikke så lenge siden hekta på å måle pulsen min, da jeg liker å ha kontroll. Etter å ha lest noen anmeldelser fikk jeg inntrykk av at denne applikasjonen var ganske korrekt, og derfor ville jeg prøve. Det du gjør er å legge pekefingeren foran kameralinsa, så måles hjerterytmen din og resultatet kommer opp, samt om det er innenfor normalen eller ikke. De gangene jeg har dobbeltsjekket ved å måle pulsen på meg selv, har det vist seg at applikasjonen faktisk får riktig resultat. Kanskje ikke den nyttigste applikasjonen, da man kan måle puls på andre måter, men moro er det. Går i tillegg an å logge resultatene over tid.

    Moneywise



    
    Denne lastet jeg ned da jeg bestemte meg for å spare penger. Det finnes massevis av forskjellige budsjett-apps, og denne er lettvint og fin å bruke. Du skriver rett og slett inn hvor mye penger du har og hva du bruker/har tenkt å bruke og på hva. Gjør det enkelt å holde kontroll, og man kan forsikre seg om at pengene ikke forsvinner uten at man husker hvor de tok veien. Forutsatt at man huske å skrive ned alt man bruker, da. Jeg satte en ganske streng grense for hva jeg skulle ha igjen av penger før jeg forlot Bergen i sommer, og ved hjelp av denne nådde jeg målet mitt.

    Amazon Kindle



    
    Alle har sikkert hørt om Kindle-brettene der man kan laste ned bøker? Dette er mobilversjonen. Du får tilgang til Amazon og kan kjøpe bøker som du så kan lese på mobilen. Hittil har jeg kjøpt The Casual Vacancy av J.K Rowling, og det å lese på en så liten skjerm funker overraskende bra. Det går an å laste ned forhåndsvisninger av bøker, så man kan lese litt før man bestemmer seg for om man vil betale for hele boken. Funker altså som en vanlig Kindle.

    Sound Recorder

    Tar rett og slett opp lyder. Jeg spiller en del piano, og har tatt opp diverse melodier jeg har spilt på denne. Lydklippene kan lagres med titler og kan også brukes som ringetoner. Selvfølgelig er ikke lydkvaliteten akkurat super, men det funker greit for meg når jeg sitter ved tangentene og leker pianist.

    World Citizen

    

    Perfekt for geografi-geeks som meg selv. Dette er en quiz-applikasjon der man kan velge kategorier som "Capital & flag", "Flag & country" og "Capital & Country". I "Capital & Country", for eksempel, kommer hovedstaden i et land opp og man skal velge landet som byen ligger i. Jeg har alltid vært en racer på hovedsteder, og syns dette er kjempegøy! Dessuten bidrar det til å holde kunnskapen ved like (ikke at dt å kunne hovedstedene i en haug sære land er så mye å skryte av), og man lærer noe nytt når det kommer opp ukjente navn. Man kan velge mellom lett, medium og vanskelig nivå.

     

    I tillegg til disse applikasjonene, har jeg selvfølgelige også de "vanlige" som Spotify, Instagram, Youtube og Draw Something. Det tok sin tid før jeg skjønte hvor moro applikasjoner kan være, og nå skjønner jeg ikke hvordan jeg holdt ut med en klapptelefon anno 2005 i så mange år..

    Om noen leser dette, gjerne anbefal noen gode applikasjoner! Jeg blir surrete av å sitte inne hele tiden!

  • 09.11.2012

    • 09.11.2012kl.17:04
    • (3)


    Herregud så kjedelig det er å ikke ha utgang. Jeg er enda i oppstartsfasen, og det betyr minst mulig bevegelse fordi behandlerne vil se at kroppen tåler maten. I går gikk jeg en liten luftetur på en fem-seks minutter, og ellers har jeg holdt meg innendørs. Jeg er ikke akkurat en person som løper opp i fjellet to ganger om dagen, men jeg savner virkelig å ha muligheten til å gå en tur eller dra på butikken! Jeg er nesten fri for snus, så i morgen skal jeg i alle fall få skyss for å kjøpe meg det. Etter helga vil jeg gjerne på City Nord, men må kanskje dra med følge. Jeg som elsker å shoppe alene.

    Hardt liv!

    Ellers har jeg fått vondt i bena av en eller annen grunn, kanskje fordi jeg beveger meg så lite? Det føles ut som om det sitter en liten mann inni hver av bena mine og strekker på musklene. Sinnsykt ekkelt, og det gjør det vanskelig å slappe ordentlig av uansett om jeg ligger eller sitter. Har pratet med legen om det, så får se det an hvordan det går. Tror jeg skulle få time hos fysioterapeuten!

    Frokosten i dag var forresten det kjipeste måltidet hittil. 100%, full porsjon, havregrøt. Jeg antar de fleste som har spist havregrøt vet at det metter mye , og ikke minst at fire spiseskjeer havregrøt svulmer ganske godt opp når man koker det sammen med melk. Etter halve porsjonen holdt jeg på å sprekke, og måtte kaste inn håndkleet. Ikke fordi jeg nektet å spise opp, men jeg tror ikke kroppen min hadde klart mer akkurat da uten at det ville endt med at jeg hadde brekt meg. Da er det bedre å la være! Brødmat og kalde måltider syns jeg er lettere å spise, de tar ikke like voldsomt med plass som grøt gjør. Oh well. Ny sjanse på.. mandag, tror jeg?


    Nei, jeg har ikke noe annet enn meg selv å ta bilde av. Og ja, jeg ser lik ut hver dag. Trøtt og bustete på håret.

    Dette må være verdens kjedeligste blogg, men hva kan man gjøre? Er ikke stort som skjer for tiden siden jeg som sagt ikke kan gå ut. Rommet har jeg allerede lagt ut bilde av, og det ser likt ut, bare litt mer rotete. Jeg sover sånn halvveis bra for tiden, i natt sovnet jeg omtrent klokka to, våknet kvart over tre og sov igjen til klokken åtte. Helt OK, og jeg har ikke følt meg kjempetrøtt, men klarte å sovne av en time før middag likevel. Den er nettopp ferdig, og nå skal jeg se noen episoder av Modern Family. Jeg har fått lagt inn et ekstra måltid, senkvelds, noe som betyr at jeg har to måltider igjen før dagen er over. Sånn er livet.

    I morgen er det Lørdag, og da får vi Pepsi Max! Jeg har ikke drukket Pepsi Max siden mandag, og jeg pleier å pempe det i meg hver eneste dag. Dette oppholdet er jo nesten en avvenning, men når jeg kommer hjem er det nesten jul og derfor har jeg bestemt at jeg får drikke Pepsi Max hver dag da også. Så det så. Inntil da får jeg se fram til helgene.

  • Identitetskrisen

    • 08.11.2012kl.18:28
    • (0)


    Advarsel: langt syteinnlegg uten humor og særlig mening.

    

    I dag gikk jeg på en liten smell hva motivasjonen angår. Det skjedde etter middag, en porsjon som etter min mening var gigantisk. Gigantisk er muligens ikke det «friske» ordet å bruke, men jeg ble utrolig mett, og tanken på at det der var halv porsjon.. herrefred. Derfor ble jeg grinete.


    Det har seg sånn at når man har hatt spiseforstyrrelser en stund, så blir det gjerne en del av identiteten. Jeg vet jo utmerket godt at jeg har en identitet som meg selv også, men likevel gjør det noe med en når man i mange år har fått kommentarer som «du var tynn, ass!» og «du må legge på deg». Det å være synlig tynn blir en slags rus, en måte å uttrykke seg på.

     

    Jeg har nemlig aldri vært noe flink til å snakke om følelser. Jeg er ikke personen som babler i vei om personlige problemer og vil snakke om det. Jeg er mye mer en lytter for andre, enn jeg er en taler for meg selv. De periodene jeg har gått ned i vekt, har det vært mye enklere for folk å SE at jeg kanskje slet med noe ? jeg trengte ikke å nevne det med et ord. Det å være synlig tynn burde ikke være et mål, men det blir gjerne det. Det blir et mål å få omverdenen til å skjønne at «okei da, jeg har kanskje et ørlite problem.»

     

    I løpet av disse årene med spiseforstyrrelser har jeg gått en del opp og ned i vekt, og fått kommentarer deretter. Har jeg gått litt opp, har jeg fått høre at jeg ser bedre ut. Har jeg gått litt ned igjen, kommenterer folk det også, men da med bekymrelse i stemmen. For alle normale mennesker ville kommentaren «du ser bedre ut» bety noe positivt, men for meg står «bedre» som et synonym til «feit» i ordboka. Og hvis jeg ser feit ut, hva har jeg igjen da? Hvordan skal jeg da kunne fortelle mennesker at jeg fremdeles sliter, når jeg alltid har foretrukket å holde kjeft om slike ting?

     

    Løsningen blir såklart å gå ned i vekt igjen. I en periode der jeg var veldig bulimisk, lå ikke vekta mi mange kiloene under normalvekt, og jeg fikk en kommentar om at «nå ser jeg virkelig at det går bedre med deg, det er så godt å se!» rett etter at jeg hadde stappet feil ende i do og følte meg elendig. Ble jeg glad for kommentaren? Nei. Istedet følte jeg meg latterlig mislykket. Faen, jeg klarer jo ikke å ha en spiseforstyrrelse på ordentlig en gang. Når jeg får høre at jeg er tynn, derimot, går tankene andre veien. Hurra, folk syns jeg er tynn. Da har jeg kanskje ikke feilet helt som spiseforstyrret likevel. Er det sykt å tenke sånn? Ja. Er det tåpelig å ha som et mål å se synlig syk ut? Absolutt. Men det er en del av realiteten med å ha en spiseforstyrrelse, i alle fall for meg.

     

    Disse tankene måtte jeg ta et oppgjør med i dag. Jeg følte meg som en afrikansk elefant etter middagsporsjonen, og situasjonen ble ikke bedre av at all den jævla maten liksom tilsvarer halv porsjon. HALV. Noe som vil si at den skal bli dobbelt så stor. HAPPY HAPPY JOY JOY IN THE FRAGGLEBERG.

    

    

     



    Jeg vet målet mitt, og jeg er ennå motivert til å få det til så jeg kan dra hjem og jobbe derfra. Det er bare det at der er helvetes vanskelig å takle i blant. Vil folk slutte å like meg hvis jeg går opp i vekt? Kommer alle til å tro at jeg er helt frisk? Latterlige tanker, for det første fordi vektmålet mitt her fremdeles er et stykke unna normalvekt. For det andre vet jeg godt at vennene mine slettes ikke er vennene mine på grunn av sykdommen, de er vel heller vennene mine til tross for sykdommen. Gudene skal vite at jeg ikke har vært den letteste å være venn med i perioder.

     

    Det andre spørsmålet er litt mer komplisert. Hva om alle tror at jeg er frisk, også er jeg ikke det? Har det noe å si, da? Kanskje burde det ikke det, men dessverre så har det det. Det har mye å si. Jeg vet utmerket godt at vekt ikke har noe å si for hvor spiseforstyrret man er, man kan være kjempesyk og se ut som et normalt menneske. Dette VET jeg, og jeg tenker aldri slik om andre med spiseforstyrrelser. Greia er at disse reglene liksom ikke gjelder for meg. JEG må se syk ut, hvis ikke har jeg feilet. JEG må bekrefte for verden at jeg ennå ikke er frisk.

     

    Jeg sier «verden», men egentlig er det vel bare for meg selv jeg må bekrefte det. Ingen jeg kjenner, har stått jublende ved siden av meg når vekta har pekt nedover. Ingen klappet meg på skuldra og rost meg fordi jeg var så flink. Ingen jeg kjenner har vært det minste glad fordi jeg ble syk, og alle skulle helst sett at de fikk tilbake den ordentlige meg, den som virkelig er meg. Meg uten spiesforstyrrelsen.

     

    Men hvem i alle dager er jeg uten?

     

    Det er det jeg må finne ut av. «Du har mange andre ting enn å være tynn du kan bli sett for», sa noen til meg. Jeg vet at det er sant. Jeg må bare komme meg ut av denne tullete identitetskrisen og finne ut av hva det er.

  • Dag 2, eller noe.

    • 07.11.2012kl.15:00
    • (3)


    Da er jeg godt i gang med dag nummer to her inne, som startet klokka sju i morges etter seks timers søvn. Frokosten starter ikke før klokka åtte, men jeg skulle veies og måtte derfor opp tidlig. FUN. Å gå på vekta er jo alltid like festlig, men den lå omtrent på det samme som forrige gang, så jeg slapp i alle fall noen ubehagelige overraskelser. Dessuten hadde jeg jo ikke gått opp flere kilo siden i går, noe jeg seriøst begynte å tro at jeg hadde etter kveldsmaten. Spiseforstyrrede tanker, alltid like logiske.

    Jeg skal ikke lyve, det å veie seg er en stor utfordring og jeg gruer meg som pokker til neste gang, for uansett hvor forberedt jeg er går det aldri an å forberede seg nok. Jeg skal prøve å la være å grine, da. Må jo bevare kulheten min. Dessuten liker jeg ikke å grine foran andre.

    Etter frokost, irritasjon over at nettet ikke fungerte og lunsj, tok jeg flere blodprøver. Lurer på om det er blod igjen i meg snart.

    Dette er sikkert gørr å lese, men det er begrenset med ting som skjer her inne, og det er begrenset hvor mye jeg gidder å klage. Hittil har jeg ikke hatt så mye å klage over heller, forresten. Jeg ble litt vel mett etter lunsjen, men da var nettet ennå borte, og når det nå kom tilbake er jeg ikke mett lenger. Det var jaggu synd, hva? I stedet for å klage, endte jeg opp med å tegne. Eller drodle, kanskje.

    Hahaa. Det der er liksom meg, hver gang jeg spiser. Frøken Spiseforstyrrelse står i et hjørne og irriterer seg grønn. Legg merke til at frokostblandingen heter "LIVET". Jeg kan også bruke symbolikk!

    En og en halv time til middag. 90 minutter til neste utfordring. Challenge accepted.

  • Honey, I'm home

    • 06.11.2012kl.18:32
    • (6)


    ..eventuelt fremme i Bodø! For det er jeg. Tok flyet hjemmefra ti over halv to, og til tross for at været var som det som regel er om høsten her, regn og vind, altså, så fikk jeg en turbulensfri flytur og landet trygt i Bodø. Hurra, fanfare osv.

    Da jeg endelig kom meg til riktig bygning og fikk drasset kofferten med meg inn i heisen, hadde jeg dagens første "hei jeg er blond og dum"-øyeblikk. Jeg skulle opp i tredje etasje, men fordi jeg aldri klarer å se meg om klarte jeg å havne i feil etasje minst fire ganger før jeg endelig fant ut at åja, inngangsdøra er kanskje ikke synlig fra heisen..? To skritt ut, og joda, der var den dumme døra. Heldigvis var det ingen som så meg. Ble tatt imot av hyggelige mennesker og fikk kikket på rommet mitt, før jeg pratet med legen, tok EKG og noen andre tester jeg ikke husker. Det er ikke så nøye uansett, for alt så greit ut. Kroppen min er sterk, kk.

    Så var det middagstid.

     

    Not amused.

    MEN. Selve måltidet gikk veldig greit, jeg begynner på halv kostliste så porsjonen var absolutt overkommelig. Omelett. Jeg tok meg selv i å virkelig like maten, til tross for at spiseforstyrrelsen bæljet men du skal da ikke like mat! Æsj, æsj!  Sorry, SF, men kokkene her på avdelingen er kjempeflinke. 1-0 til smaksløkene mine.

    Etter middag tok jeg blodprøver og fikk pakket ut. Sist jeg var her, var jeg jo kun i en uke, så da tror jeg ikke jeg pakket ut av kofferten en gang. Denne gangen, derimot, begynte jeg straks å gjøre rommet mer som hjemme.



    De tre posene vinduet er de tre første lukene i JULEKALENDEREN MIN!! Jepp, jeg er 22 år og får julekalender. Jeg elsker mamma.

    Etterpå begynte det jammen å snø også! I det forrige innlegget skrev jeg jo at jeg ønsket meg snø mens jeg var her, og det ønsket får en si ble oppfylt fort. Jeg prøvde å ta bilde gjennom vinduet, men.. vel..


    LOL. Fotofagskolen neste.

    Ellers har jeg skiftet til pysjbukse som jeg alltid gjør på ettermiddagene, jeg har med meg et helt arsenal av pysjbukser og ikke så mye annet. Her gjelder komfort fremfor alt.

    Nå har jeg en og en halv time med chilling før kveldsmat klokka åtte, og den har jeg tenkt å bedrive med noe så produktivt som å se på America's Next Top Model. Fordi jeg kan.


    Cheers!

  • Well that didn't go according to plan

    • 31.10.2012kl.16:35
    • (0)


    Greit, så gikk ikke ting helt etter planen på møtet på mandag. Jeg gikk inn med surleppe, det skal jeg innrømme, og etter drøye fem minutter tipper jeg det så ut som jeg var med i verdensmesterskapet for misfornøyde ansiktsuttrykk. Ting gikk slett ikke slik som jeg ville, men som det fornuftige mennesket jeg (liker å tro at) jeg er, gikk jeg til slutt med på at ålreit. Jeg reiser til Bodø.

    Neste uke. Jeg skal være borte i en måned.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal si? En innleggelse var absolutt ikke det jeg ønsket meg i tidlig julegave, men hva kan man gjøre. Det er litt sånn halvveis tvang, for selv om jeg ikke ble lagt i lenker og slept inn på kveldsflyet til Bodø, hadde jeg ikke mye valg heller sånn som situasjonen er blitt. Først var jeg kjempesint, jeg skulle jo begynne på skolen og alt mulig!!!!! ..men så innså jeg at det ikke er vits i å utsette det som mest sannsynlig hadde blitt uungåelig til slutt.

    Greia er altså at vekten min ikke akkurat har fått behandlerne mine til å hoppe i taket av glede, heller tvert i mot. Jeg har gjort store endringer hva tankegangen angår, men kroppen har ikke klart å følge etter. Jeg kunne selvfølgelig dratt hjem og stappet i meg mat for å gå opp i vekt og derfor unngå innleggelse, men vektoppgang skal skje kontrollert og ikke gå for fort, da det kan være like farlig som å fortsette å gå ned i vekt. Damned if you do, damned if you don't.

    Jeg velger å se på dette oppholdet som et puff i riktig retning, der jeg kan fortsette å jobbe med måltidene og samtidig få på skrotten noen kilo under grundig oppfølging. Behandlerne mine sa at jeg skulle tenke på det som en slags cellegiftkur, og selv om min sykdom selvfølgelig ikke kan sammenlignes med kreft på noen som helst måte, så var det en grei måte å se på saken på. Det gjør at jeg kan se på det fra et fornuftig synspunkt, og innse at det må til.

    Det ironiske er at jeg ikke en gang tenker på at jeg må legge på meg mens jeg er der. Jeg er mest redd for å kjede meg. ELL O ELL, men det er vel egentlig positivt, det også? Selvsagt protesterer spiseforstyrrelsen, det kommer den sikkert til å gjøre i flere år framover hver gang jeg gjør noe som stritter den imot, men jeg har blitt godt vant med å be den reise til indre Mongolia og la meg være i fred. WHATEVER, spiseforstyrrelse. I DO WHAT I WANT. (jeg måtte.)

    Om noen forresten føler for å komme med trollekommentarer som «LOL DU ER JO IKKE TYNN DU BURDE HELLER SLANKE DEG», don't bother. Jeg har fått slike kommentarer før (anonyme, selvfølgelig) og det blir så tåpelig at selv jeg sitter og ler av dem. Du vet du failer som internett-troll når ikke en gang en spiseforstyrret klarer å ta seg nær av kommentarer som handler om vekt.

    Jeg kommer sikkert til å skrive noen innlegg mens jeg er der borte, fordi 1.) jeg kommer garantert til å kjede meg en del og 2.) det er deilig å klage i blandt, okei. Jeg skal prøve å ikke syte for mye, da jeg egentlig hater å syte (true story!), men et par innlegg med galgenhumor kommer sikkert. Humor generelt er et av mine viktigste hjelpemidler i denne dævelskapen, og alt blir liksom mye lettere når jeg klarer å le av meg selv og mine tåpelige handlinger, i stedet for å hate livet. Skal prøve å skrive om andre ting også, da! Tragisk nok er dette det mest "spennende" som skjer i livet mitt akkurat nå, men hvem vet, kanskje jeg kommer over flere elendige bøker som jeg kan klage over. Man kan jo håpe.

    Trøtt, sur, glad, likegyldig, tørst, lat og trøtt en gang til. ALL THE FEELS.

    Jeg forlanger forresten julesnø mens jeg er der borte, så jeg får den rette stemningen før Desember ankommer!

  • Tingenes tilstand.

    • 25.10.2012kl.16:54
    • (2)


    I dag formiddag fikk jeg en telefon fra sykehuset.

     

    Jeg fikk ikke med meg så mye først, fordi jeg elsker å sove lenge når jeg kan og derfor lå med hodet trykt ned i madrassen, men jeg skjønte at det var behandleren min som ringte. OK, greit det, har ikke vi time den 14 November..? Jeg må komme på mandag? Hvorfor det? Bodø? Hæ?

     

    Som sagt var jeg litt omtåket, men jeg fikk med meg ordet innleggelse. Der stoppet det litt opp.

    

    «eh.. jeg har ikke tenkt å innlegges.»

    «nei, spiseforstyrrelsen vil selvfølgelig ikke det-»

    «JEG vil ikke det, heller.»

    

    Blablabla, en strøm av ord om hvordan ting ikke går den rette veien, at vekta har gått feil vei, at ting må gå fremover. Jeg kunne kjenne frustrasjonen og sinnet i hele kroppen, men var fremdeles for morgentrøtt til å orke å blåse meg opp. Ja, ok, mandag. Jeg må komme, javel. Folk fra Bodø. Prate om videre behandling. Jeg kveler et gjesp.

     

    «ja, da sees vi på mandag?»
    «jeg har vel ikke akkurat noe valg, har jeg vel?»

    «nei.»

     

    HAPPY HAPPY JOY JOY.

     

    

    Noe av det vanskeligste med å være i denne mellomfasen jeg befinner meg i, er at uansett hva jeg gjør, så blir det visst feil. Jeg tok selv initiativ til å kaste ut vekta i forrige måned, fordi jeg ikke ville gjøre ting ekstra kjipe for meg selv. Jeg gikk derfor til legen og veide meg for et par uker siden. Xx kg. Okei, greit, spiseforstyrrelsen skulle selvfølgelig helst se at den viste et par kilo mindre, men det var greit. Jeg ba den holde kjeft og gikk hjem og spiste en yoghurt. Jeg gikk ikke hjem og stilte meg foran speilet i en time, for så å overspise og kaste opp for å fjerne alle de kjipe følelsene. Der ligger hele forskjellen, for for så kort tid som noen måneder siden er det ikke tvil om at jeg ville valgt alternativ nummer to, det spiseforstyrrede alternativet. Det trygge, det kjente, det som har vært normalen for meg i mange år.

    

     

    Jeg valgte å vise spiseforstyrrelsen fingeren, ga den normale delen av meg selv ros og tillot meg selv å drømme meg bort på momondo.no. Jeg vil så gjerne ut å reise igjen, og det å kunne gjøre det er for meg gulroten i denne kampen. Det er det jeg kjemper for, muligheten til å gjøre det jeg vil igjen, uten å styres av en irriterende stemme i hodet som kommanderer meg til å bruke all tiden min på mat og vekt. Stemmen er i aller høyeste grad til stede, men jeg klarer oftere og oftere å be den trekke over seg noe gammelt og la meg være i fred. Pokker heller, jeg sier det rett ut: jeg synes jeg har vært flink.

    

     

    For to dager siden måtte jeg opp på vekta igjen, og resultatet på xx kg, xx kg ned, og påfølgende telefon om møte på mandag har gitt meg et kraftig tilbakefall hva motivasjon angår og jeg fikk mest lyst til å gi opp hele greia og sove resten av livet. Det har jeg ikke gjort, og nå har jeg vridd frustrasjonen min over på det faktum at uansett hva, så blir jeg dømt etter den helvetes vekten. Hadde jeg vært normalvektig, kunne jeg overspist og spydd ti ganger om dagen og løyet til alle om at ting var strålende, for hvem skulle vel kunne motbevise meg? Slik situasjonen er nå, med en undervektig kropp som i tillegg har prestert å gå litt ned siden sist, er jeg plutselig kjempesyk og det er visst spiseforstyrrelsen som snakker når jeg åpner kjeften.

    

    

    Hell no. Det er faktisk jeg som snakker. Jeg har aldri vært så sikker i hele mitt liv.

     

    Det er JEG som snakker, og hovedgrunnen til at jeg kan si det og mene det hundre prosent er måten jeg reagerte på da det ble snakk om innleggelse.

     

    Den spiseforstyrrede Emilie ville tenkt dette: «Aldri i verden, jeg nekter å tvinges opp i vekt!»

     

    Den normale Emilie derimot, tenkte følgende: «Men jeg kan jo ikke innlegges nå, jeg skal jo begynne å arbeide på skolen neste uke!»


     Det høres kanskje merkelig ut, men det er en enorm forskjell.

     

    Okei, så har jeg tydeligvis ikke vært så flink til å spise nok som jeg trodde. Men helvete heller, å gå fra en hverdag som besto av å spise ingenting, bortsett fra de gangene jeg overspiste og kastet opp, til en hverdag der jeg spiser flere ganger om dagen og ikke stikker feil ende i do, det er en enorm forbedring, og derfor reagerer jeg når det blir snakk om innleggelse på grunnlag av at vekten ikke har gått den veien den helst skulle.

     

    Jeg fortalte til og med mamma om dette. Jeg har vært på butikken i dag og handlet mat, mat som jeg pokker meg har tenkt til å spise om så den jævla spiseforstyrrelsen skal hyle meg i øret fem hundre ganger om dagen. Jeg vil ha et liv, ellers takk. «Et liv» for meg innebærer ikke å sitte på et sykehus der alt jeg har å konsentrere meg om dag ut og dag inn, er mat. Jeg kjenner meg selv.

     


     Jeg har alltid vært litt skeptisk til å skrive sånt som dette offentlig, men bloggen min har sikkert to lesere uansett, og jeg kjenner at jeg trenger et sted å få ut all gørra i blandt. Om noen tror at jeg skriver dette for å få oppmerksomhet, så vær så god. Whateva, I do what I want. Dessuten vet alle jeg bryr meg om at jeg sliter med dette uansett.

     


    Dette er en helvetes kamp, men for første gang siden jeg først begynte å tulle med maten, legger jeg meg ikke ned i senga og lar spiseforstyrrelsen bestemme.

     




    Jeg drikker en YT, sier «screw you» til stemmen i hodet som hyler om kaloriinnholdet og kjemper for å få førsteprioritet i livet mitt igjen, og kjemper tilbake.

  • 50 shades of grey, timene jeg aldri får tilbake.

    • 19.10.2012kl.15:21
    • (2)


    Jeg innser at jeg er sent ute når det gjelder å skrive om denne boka, men enkelte bøker irriterer meg for mye til ikke å skrive om. Jeg ble oppmerksom på Fifty shades of Grey først da jeg var i USA i sommer, da den var klistret på plakater overalt og lå i stabler hos Barnes & Noble. Nysgjerrig som jeg er, googlet jeg den, og fant ut at denne boka tydeligvis har gjort kvinnfolk ville over hele verden. Jaså. I tillegg var den visst opprinnelig en Twilight-fanfiction.



    Jeg liker virkelig ikke Twilight, så hvorfor i alle dager jeg bestemte meg for å lese denne er dagens tusenkroners-spørsmål. Curiosity killed the cat?

    Egentlig kan alle mine tanker om boka oppsummeres i et enkelt ord: WHAT.

    Så enkelt kan det sies, men jeg har en lang versjon også.

    Historien foregår altså rundt latterlig rike og vellykkede Christian Grey og hans «kjærlighet»/emne for sykelig kontrollbehov/offer for stalking Anastasia Steele, herved døpt om til verdens mest irriterende kvinnelige karakter. Seriøst. Det er Ana som forteller historien, og jeg tror ikke jeg har revet meg i håret så mange ganger over en bokkarakter siden Professor Umbridge i Harry Potter.

    For det første er hun så usikker at det grenser til det latterlige. Hun klager, syter og rabler i det uendelige om alt fra Christian til romkameraten sin, Kate, som i følge Ana er manipulativ og kjip. Kate er forresten også Anas beste venninne. Mhm. Hun må ha tvangstanker når det gjelder å bite seg i leppa, noe som skjer omtrent fem ganger per kapittel, og hun hvisker hele tiden. Jeg fikk lyst til å hoppe inn i boka og brøle «MEN SÅ SNAKK NORMALT DA, MENNESKE!» De to sist nevnte tingene skjer som regel når hun er sammen med Christian, som selvfølgelig er helt ekstremt mystisk og sexy, så la oss alle glatt ignorere at han er en creepy stalker som alltid vet hvor Ana befinner seg. ALLTID.



    Etter at Christian og Ana møtes første gang, via et intervju som Ana må gjøre for skoleavisen, viser det seg snart at han er like besatt av Ana som Ana er av ham. Jeg bare nevner det: han sporer Anas telefon, han vil nekte henne å kjøre bil alene, han har det med å alltid vite hvor hun er og han FØLGER ETTER HENNE NÅR HUN BESØKER MOREN SIN I GEORGIA. Hvordan kvinnfolk kan bli ville i nikkersen etter denne mannen er mer enn jeg klarer å forstå, jeg hadde skaffet meg hemmelig nummer og emigrert til indre Uzbekistan.

    Grunnen til denne bokas popularitet skal visstnok være at den tar opp temaet BDSM. Jeg kan svært lite om BDSM, men jeg nekter å tro at den typen oppførsel som Christian viser er normal og godtatt. Jeg kan skjønne det med dominanse og underkastelse, og det hadde ikke vært en stor sak om begge faktisk hadde ønsket dette, men det kommer tydelig fram hvor store problemer Ana har med Christians ufattelig sære regler, blant annet om når og hva hun skal spise. Folkens, DETTE ER IKKE GREIT. Det er ikke fint og vakkert. Det er ekkelt, så hvorfor i #/€»=#€ vurderer Ana helt seriøst å gå med på alt Christian ønsker, når hun så tydelig finner det ubehagelig?

    Åja, fordi Christian Grey er galaksens mest sexy mann.



    Jeg hater denne boka.

    En annen ting som må nevnes er selvfølgelig sex-scenene som også har gjort boka kjent. Jeg vet ikke om det er noe galt med meg, men jeg fikk enten latteranfall eller lyst til å stoppe verden og hoppe av når jeg leste dem. Jeg skal ikke sitere noe her, for jeg vil helst slippe å lese gjennom hele boka en gang til, men det var spesielt en scene som fikk øyenbrynene til å hoppe opp til hårfestet og meg til å tenke «HVORFOR? HVORFOR LESER JEG DETTE?» Hint: tamponger er ikke sexy. Det å involvere en tampong på den måten er bare.. nei. Og dette skal være opphissende?



    Personlig syns jeg boka er dårlig skrevet, og jeg skjønner ikke hvorfor så mange hyller den. Det er nesten så jeg ser for meg E.L James sitte med tidenes største trollface mens hun godter seg over at så mange bet på denne spøken av ei bok. Noe av det mest irriterende er Anas referanse til sin «inner goddess» og alt denne sier og gjør, som popper opp hele tiden. Denne indre gudinnen er gjerne Anas «fornuft» midt oppi all denne galskapen, men siden Christian er Mr. Sex on Legs, som vi bare blir påminnet på annenhver side, hører ikke Ana etter. SÅ HVA ER POENGET. Språket er i tillegg platt og repeterende, og de samme setningene hviskes og mumles mellom Ana og Christian. Ikke nok med det, ofte er det rett ut latterlige ting som kommer ut fra kjeften til en av dem. Tilfeldig eksempel:

    "I want you to become well acquainted, on first name terms if you will, with my favorite and most cherished part of my body. I?m very attached to this." 

    Kjære Gud og Jesus og Josef. Jeg regner med det kommer klart fram hvilken kroppsdel det snakkes om her, og som om ikke det var sært nok ? HVEM I =#€»?# SNAKKER SÅNN?! Og holder seg seriøs mens de gjør det? Om ikke annet fikk jeg meg en god latter, for «I'm very attached to this» - ja, det får vi håpe, for jeg ser ikke for meg at en løs en hadde vært noe særlig? LOLOLOLOLOLOL.

    Jeg kunne sikkert pekt ut tusen ting i hvert eneste kapittel i hele boka å le av, men jeg klarer ikke lese hele greia en gang til. Det eneste jeg fikk ut av den var en god latter nå og da, for gudene skal vite at disse replikkene.. åh, de er fantastiske. Tilfeldig gullkorn:

    «My mother was a crackwhore Anastasia. Now go to sleep.»



    Jeg vet ikke helt om det var meningen at man skulle le da, men jeg lo i alle fall. NOW GO TO SLEEP.

    I det siste kapittelet i boka bestemmer Ana seg for å la Christian «straffe» henne, fordi hun vil se hvor ille det kan bli. Det opplaget svaret er «dau», men siden ingen ting i denne boka er opplagt, kjører vi på og Christian slår Ana seks ganger med et belte, og hun ender opp i tårer og kaller Christian «a fucked-up son of a bitch». WELL DUH. Det tok 26 kapitler før den åpenbaringen kom, og som om ikke det var ille nok så ender hun opp med dårlig samvittighet fordi hun skrek til ham.

    Who is this woman I don't even..

    Det ender i alle fall med at hun drar fra Christian, og akkurat når jeg rakk å få et lite håp for at dette kvinnfolket faktisk eier en hjernecelle eller to, kom jeg på at det er to bøker til i denne serien og at det derfor var for mye å håpe på. Og sant nok, boka ender med at Ana ligger i sengen og griner seg halvt i hjel over dette fantastiske eksemplaret av en mann. Fortsetter hun å grine, så greier hun kanskje å drukne seg selv før neste bok.

    Nei faen, de er jo kommet ut for lenge siden. 

  • And the road goes ever on and on

    • 16.10.2012kl.19:25
    • (0)


    I dag har jeg en eksistensiell krise. HVA SKAL JEG GJØRE MED LIVET MITT? HVORFOR ER JEG HER? JEG ER 22 ÅR OG KAN INGENTING. HVORFOR ER DET IKKE KULLSYRE I PEPSI MAX'EN MIN?

    Greit, kanskje ikke det siste. Eller jo. 

    Selv om jeg på mange måter føler meg som en attenåring enda, er det på høy tid å innse det nitriste faktum at jeg er blitt voksen. Voksen. Jeg hater det ordet, hovedsaklig fordi jeg alltid har hatt en illusjon om at når jeg ble voksen, så ordnet vel alt seg. Jeg skulle ha utdanning, fast  jobb og være et ansvarlig individ. Jeg håper jo at jeg lykkes sånn halvveis i det sistnevnte, i alle fall, men de to første er sørgelig fraværende. Jeg kunne hatt en bachelorgrad nå, for pokker. Det er det tusen grunner til at jeg ikke har, og selv om jeg egentlig ikke angrer på noen av valgene jeg har tatt de siste årene, er det jo litt ergelig å se andre mennesker på min alder som er i gang med en mastergrad mens jeg grubler på om jeg noen gang kommer meg tilbake på universitetet. 

    Jeg har gått tusen runder med meg selv angående hva jeg skal gjøre fra neste høst av, og akkurat nå føles det som jeg har gått meg bort. Jeg er stuck i en rundkjøring, om jeg nå kan bruke en sånn metafor med tanke på at jeg aldri har kjørt i en rundkjøring og ikke har lappen engang. Jeg har ikke noe annet svar enn "jeg vet ikke" når folk spør meg om hva slags planer jeg har, og selv om det kan være deprimerende, så er det litt spennende også. På en irriterende måte. Det er tusen ting jeg har lyst til, og for å få gjort alt burde jeg helst hatt ti millioner på konto og en sugardaddy i bakhånd. Altså er det ikke særlig realistisk, og jeg må, som de fleste andre mennesker her i verden, velge ut noe og legge andre planer på hylla. Bare å innse de kjipe fakta, jeg er ikke og kommer aldri til å bli noen Paris Hilton med absurd mye penger og friheten til å gjøre alt jeg vil i et helt liv. Og det er jo greit. Problemet oppstår når man ikke en gang klarer å sortere de ønskene man har.

    Dette ble kjedelig lesning, ass.

    Jeg føler meg egentlig latterlig som i det hele tatt bekymrer meg for dette, da jeg allerede har trukket et av vinnerloddene i livets lotteri ved å være født i Norge og omringet av alle mulighetene den gjennomsnittlige nordmann gjerne har. Det er kanskje det som er greia; man har så mange muligheter at det blir et slit å finne ut av hvilke man skal gå for. Jeg strever ikke etter en banebrytende karriere, millioner på bok og en doktorgrad i et eller annet superimponerende fag. Jeg tror jeg hadde vært ganske lykkelig i en liten leilighet med varmeovn, en kul jobb og muligheten til å reise. Det å være glad i å reise kan forresten være en forbannelse av og til, det finnes så mange land og så mange kulturer å oppleve at det er plent umulig å vite hvor man skal starte. Jeg har land jeg ønsker å reise tilbake til, og jeg har land jeg ikke har vært i som jeg vil besøke. Hva skal jeg velge først? Er det i det hele tatt forsvarlig å eventuelt vente et år til med å få rumpa mi tilbake til lesesalen på et universitet, og heller farte litt rundt i verden og forhåpentligvis finne meg selv på veien? Det der var forresten en altfor lang setning. Hvorfor kan jeg ikke skrive ordentlig lenger en gang? KAN JEG IKKE BARE FÅ ET ORAKEL SOM GIR MEG SVARET PÅ ALT DETTE?

    Jeg vet ikke hvor jeg skal, kanskje finner jeg det aldri ut heller. Men jeg er på vei.

     

     

  • Jakten på den røde L

    • 19.09.2012kl.19:08
    • (0)


    I dag har jeg våget meg ut på veien nok en gang. Jeg har hatt verdens beste unnskyldning for å ikke teste ut den "ordentlige" trafikken ennå, nemlig at jeg har manglet en L . I dag tok jeg derimot selv initiativet til å få tak i et av disse små skiltene.. jeg tror det var adrenalinrushet etter tre timers søvn sin feil. Eller kanskje det var to timer.



    I rest my case.

    Uansett, det ble bestemt at jeg skulle bile hjem fra Risøyhamn til Andenes, en tur som tar ca 30 minutter. Jeg regnet meg fram til at jeg kom til å bruke omtrent to timer. Nærmet oss brua over til Andøya altfor raskt, og mens jeg prøvde å nyte de siste vidunderlige minuttene i passasjersetet, kom Slagsmålsklubben - Övningsköra på på Spotify. Det stemte bare så altfor bra.



    L for Livredd.

    Etter å ha kvalt motoren kun tre ganger i oppstarten klarte jeg å få bilen ut på veien, og to minutter etter kom det en trailer mot oss. JEG HATER TRAILERE. Stemmen i hodet mitt var sikker på at vi kom til å bli potetmos under hjulene på monsteret, men fem sekunder senere var vi ennå i live og jeg hadde kjørt forbi traileren. Hvem hadde trodd! Resten av kjøreturen gikk faktisk bra, og jeg kjørte i alt fra 50 til 80 kilometer. ÅTTI. Jeg klarte til og med å snakke i hele setninger som ikke inneholdt "hjelp", "herregud" eller "nå dør vi", og jeg har fremdeles ikke drept noe. Fremskritt! Ja! Hurra!

  • What would you do?

    • 18.09.2012kl.17:37
    • (0)


    Jeg anbefaler alle å sette av noen minutter til å se denne lille filmen. Utrolig så forskjellig vi mennesker er, så forskjellig vi behandler hverandre.

    Deler av videoen får meg til å ville gi opp menneskeheten og konvertere til bavian, mens menneskene som faktisk stoppet gir meg troen tilbake. Særlig den siste delen av videoen (4.00 og utover) fikk meg til å måpe. Så utrolig mange gikk rett forbi. Damen som til slutt stoppet var fantastisk.

    Jeg liker å tro at jeg selvsagt ville styrtet frem for å hjelpe hvis jeg så et menneske falle om. Jeg velger å tro det. På den andre siden, det trodde kanskje alle disse menneskene i videoen om seg selv også..? De stanset ikke. Jeg lover i alle fall meg selv her og nå at jeg aldri skal ignorere en slik situasjon. Vi er like mye verd alle sammen.

  • Ting jeg gjør når jeg kjeder meg

    • 17.09.2012kl.14:50
    • (0)


    Av og til er livet mitt enda kjedeligere enn ellers, nemlig.

     

    Ser realityserier på nett

    OK, jeg ser ikke kun på reality. Jeg liker kvalitetsserier som Game of Thrones og The Walking Dead også, men det er nå en gang sånn at reality er den beste underholdningen som finnes når man ikke gidder å tenke. Jeg har pløyd meg gjennom det meste fra America's Next Top Model til The Next Great Baker, og er veldig flink til å leve meg inn i hva det nå enn er deltakerne må gjøre for noe. I det siste har jeg begynt å se alle sesongene av Project Runway for andre gang, og en del av meg får forferdelig lyst til å bo i New York og sy klær og være kreativ, selv om jeg egentlig ikke har lyst til det. Dessuten er Tim Gunn min gud.

     




     Spiller piano

    Jeg har spilt piano siden jeg var syv år gammel, men sluttet å ta timer da jeg ble sytten år og flyttet hjemmefra. Lærte meg nok på de ti årene til å fortsette på egen hånd, og tar meg selv ofte i å være takknemlig for at mamma skaffet meg pianotimer uten at jeg hadde bedt om det. Da jeg begynte var jeg ikke takknemlig. Den siste uka har jeg kjedet meg nesten hver dag, og det har resultert i at jeg har lært meg Damien Rice ? 9 Crimes, Black Eyed Peas ? Just can't get enough og Requem for a dream. Den siste lærer jeg meg etter øret, så den sitter ikke helt enda, men jeg jobber med saken. Du vet du kjeder deg når du lærer deg en sang via å lytte til den, når du kan få tak i notene gjennom google i løpet av 5 sekunder..

     




     Rydder

    I blant får jeg ryddeånden på besøk, og da er det bare å kaste seg i det mens jeg enda har den over meg. Dette skjer som regel kun de gangene jeg holder på å kjede meg til døde. Kritiske situasjoner krever drastiske tiltak. Litt oftere hender det at jeg rydder i mappene på PC'en, da jeg er veldig flink til å lagre forskjellige bilder og dokumenter i mapper helt uten system. Tok meg ti minutter å finne igjen et gammelt brev, før jeg kom på at jeg kunne søke etter det.. uansett er system bezt i tezt.

     

    Skriver lister

    Jeg er selvutnevnt listefrik. Jeg har elsket å skrive lister over alt mulig siden jeg var omtrent ti år gammel, og har en egen notisbok til dette formålet. Morsomt å se tilbake på gamle lister som 10 grunner til at skolen suger (meg, 13 år gammel).

     


    "Vikarlærere uten humor". HAHAHA. Eventuelt var det vi som var en gjeng utspekulerte kryp.

     Tar en powernap

    Det er ingen hemmelighet at jeg er svært glad i å sove når jeg får muligheten. Det behøver ikke å være en flere timers lur, en halvtimes powernap kan ofte være nok. Det er ekstremt sjeldent at jeg faktisk sovner i løpet av en halvtime, men har jeg litt tid å slå i hjel kan jeg godt finne på å slenge eg på sofaen med en lydbok på øret. Ulempen med dette er at jeg noen ganger faktisk sovner og våkner fire timer etterpå, helt kake i hodet.

     

    Leser gamle dagbøker

    Beste som finnes. Ingenting er så gøy som å se tilbake på hva jeg tenkte da jeg gikk på barneskolen, da de største problemene i livet var at jeg hadde fått en kvise på nesa eller ikke fant de uberkule slengbuksene mine med broderi på. Gylne tider.

     




    31 Juli 2003. WHAT.

    Tar bilder

    Ikke av meg selv. Av katta.

     




  • Høsthimmel

    • 14.09.2012kl.17:36
    • (0)


    Jeg elsker morgenhimmelen om høsten! Selv om jeg sikkert er den innbyggeren på Andenes som klager mest over været og årstidene, så er jeg glad for at vi har fire tydelige årstider. Eventuelt tre, da det kan virke som om været hopper over sommeren noen ganger med unntak av midnattssola. Høsten er i alle fall tydelig. Nå gleder jeg meg nesten til vinteren med snø og nordlys.. og det siste der kommer jeg til å angre på å ha skrevet når jeg sitter sent i November og hutrer.

  • A picture of..

    • 14.09.2012kl.09:15
    • (0)


     A picture of you at a party


    Halloween 2011



    A picture of you and your closest friend


    Verdens beste jenter. Og meg, da. Høsten 2009



    A picture of a day you won't ever forget


    Christine, Veronica og meg på restauranten i Tokyo Metropolitan Government Building. Glemmer aldri den turen! 2010


    A picture of you freshmen year of college


    Tenker vi sier universitetet. August 2011



    A picture that makes you think of summer


    Tyskland, 2005. Alle bildene fra den ferien får meg i sommerstemning. Antakelig fordi jeg, av en eller annen grunn, husker den sommeren veldig godt.



    A picture that makes you wanna go back to that moment


    På veien i California. Roadtripen hadde nettopp startet, og jeg elsket frihetsfølelsen. Livet på veien er et ålreit liv, til tross for at man må pakke kofferten hver morgen.



     A picture where you look like an asshole


    Jeg ser ut som en grinete unge, men jeg tror det er sola som skinner meg i trynet sin feil. New Mexico 2012



     A very funny picture


    Synkronknurring. Revyøvelse, mars 2012


    A picture involving snow


    Snøen kom til Bergen også, i Desember 2011


     A picture with a pet


    Findus, katten min, som aldri vil kose med mindre jeg er opptatt med andre ting. Desember 2010



     A picture of something you do daily


    Ja, jeg leser hver dag. Alt fra Se og Hør til gamle barnebøker.



    A picture you absolutely love


    Jeg elsker dette bildet, det viser på en prikk hvordan Bella var som valp! Sommer 2011


    A picture where you look really young


    Jeg ser alltid ung ut HEHEHE, men her overgår jeg meg selv og ser ut som en tolvåring.


    A picture of something you never want to lose


    La oss si at dette bildet symboliserer reiselysten min. Jeg håper jeg aldri blir fornøyd med å leve et stille liv i Norge og aldri dra noe sted.



    A picture of a time you are glad is over


    Tidenes tåpeligste uttrykk. Uansett, dette er fra en periode jeg ikke hadde det så veldig bra, noe som blant annet sørget for at jeg var blek som et laken og hele tiden hadde blå lepper fordi jeg frøs konstant. Glamorøst.

    Jeg elsker å se gjennom gamle bilder.

  • Om utdanning og usikkerhet

    • 12.09.2012kl.18:58
    • (2)


    Så ufattelig mange ganger jeg har tatt meg selv i å lure på hvor tiden ble av. Er jeg virkelig over tenårene? Er jeg i det hele tatt ferdig med videregående? Når skjedde det? Er ikke jeg fremdeles 18 år?

     

    Nei, jeg er ikke 18 år lenger. Jeg er 22 år, og jeg er fremdeles usikker på hvor jeg vil i livet. Usikkerhet rundt jobb og utdanning har egentlig fulgt meg så lenge jeg kan huske, helt fra da jeg var liten og ville bli enten veterinær, bonde, advokat eller prinsesse alt etter hvilken ukedag det var. På den tiden var det liksom ålreit å drømme, og jeg tok det ikke så tungt da jeg i åttende klasse fant ut at for å bli veterinær måtte jeg ha over 6 i karaktersnitt og ta fordypning i matte og fysikk. De eneste to fagene jeg virkelig, virkelig har slitt med i skolesammenheng. Det var greit, jeg kunne jo bare finne noe annet å bli. Jeg hadde jo god tid.

     

    Plutselig var jeg i slutten av tiende klasse, og jeg hadde ikke så god tid lenger. Jeg var skoleflink, og kunne vel egentlig velge meg inn på den videregående linjen jeg ville. Null stress. Eventuelt et forbanna stort stress, fordi jeg ikke visste. Jeg leste og leste om de forskjellige valgmulighetene, og havnet til slutt på Studiespesialisering, noe jeg hatet. Jeg ville egentlig gå Design og håndverk, men jeg torde ikke. Jeg endte opp med det mest praktiske, og jeg, som var så skoleflink burde da klare allmennfag med glans! Det gjorde jeg forsåvidt også, til tross for at karakterene ikke havnet helt blant de jeg fra før var vant med. Jeg mistrivdes, og bestemte meg for å bytte linje og gå for Design og håndverk. Jeg måtte jo prøve.

     

    I løpet av året på Design og håndverk i Narvik skjedde det haugevis med kjedelige greier som jeg ikke orker å legge ut om, men det endte iallefall med at jeg tok siste halvdel av skoleåret over nett. Jeg klarte det også. Men fremdeles hadde jeg ikke anelse om hva jeg ville. Jeg vurderte design og tekstil, men etter å ha bannet til symaskina litt for mange ganger endte jeg til slutt opp med å sette frisørlinja som førstevalg. Jeg hadde aldri i hele mitt liv vurdert å bli frisør før, aldri. Jeg kom inn, og til min overraskelse trivdes jeg - jeg likte å lære om hår og jeg syns det var vidunderlig å ta saksa mellom fingrene og forandre sveis på øvingshodene mine. I løpet av året var jeg dessverre veldig syk, og endte opp med å ikke søke lærlingplass fordi jeg hadde på følelsen at jeg ikke hadde taklet det. Dessuten var fraværet høyt, og sykdommen altfor tilstedeværende. Så hva gjorde jeg da? Jeg søkte allmennfaglig påbygging.

     

     

     

    Frisørlinja, 2008. Jeg klarte å farge mine egne tupper røde og hadde det morsomt på skolen.


    Året på allmennfaglig påbygging gikk greiere enn jeg hadde trodd, og jeg kom ut av det med et greit snitt. Jeg vet at jeg kunne gjort det mye bedre om jeg hadde vært friskere, men sta som jeg var, så skulle jeg fullføre videregående, og det med en gang. Jeg følte meg allerede som en taper som hadde brukt fire år i stedet for tre. Etter videregående ble jeg pent nødt til å ta meg et friår, fordi jeg fremdeles ikke ante hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg reiste til Canada, og hadde noen vidunderlige måneder der jeg ble bedre i engelsk, fikk sett et nytt land og skaffet meg nye venner. Jeg kom hjem og begynte å arbeide på Narvesen, lykkelig fordi jeg fremdeles ikke behøvde å ta et endelig valg. Jeg hadde fremdeles tid.

     

     

    Quebec, Canada, 2010. 


    Sommeren 2011. Jeg kom inn på Språk og interkulturell kommunikasjon i Bergen, og reiste av gårde i god tro om at det burde være et passende studie for meg. Jeg tok feil. Studiet svarte ikke til forventningene, og jeg opplevde stadig panikk fordi jeg ikke så hva i all verden jeg kunne bruke det til. Etter å ha innsett at jeg ikke ville bruke to år til på å studere engelsk lingvistikk, samt resten av det som skjedde i løpet av våren, sluttet jeg på universitetet og reiste hjem. Fremdeles uten en planlagt fremtid.

     

    Jeg har lest om utallige studier og jobber, jeg har prøvd å sette meg inn i omtrent alle yrkene som fins. Jeg har trålet hjemmesidene til universiteter og høgskoler i både inn- og utland. Og jeg aner fremdeles ikke. Jeg var aldri en av de som med selvtillit erklærte at de skulle bli lege for så å begynne på utdanningen for å bli nettopp det. Jeg har alltid vært så vinglete.

     

     

     

    Jul 2011. Det vises ikke, men her var jeg allerede i tvil angående universitetet og var ufattelig glad for å ha en hel måned juleferie.


    Nå er jeg nok en gang i prosessen med å søke skoler for neste år. Det er ikke noen fremtid for meg her på lille Andenes, skal jeg få meg en utdannelse må jeg reise vekk. Jeg legger planer, og jeg har faktisk greid å finne studier som jeg tror kan passe. I utlandet. Problemet nå er at jeg er redd. Redd for å feile, redd for å bruke tre år på en utdanning uten å få en relevant jobb. Redd for å få et gigantisk studielån som jeg ender opp med å måtte betale ned mens jeg sitter i kassa på Rema og hater livet mitt. 

     

    Jeg skulle ønske jeg bare torde å hoppe i det. Egentlig har jeg bestemt meg for å gjøre det, også; kommer jeg inn på et av de studiene jeg søker, så skal jeg pokker meg ta plassen. Det er lov å være usikker, det er lov å vingle, og det er lov å være redd. Men det er også lov å ta sjanser, å gjøre det man faktisk har lyst til, uten å hele tiden være så forbanna fornuftig. Hvem vet, kanskje jeg angrer nok en gang, men for en gangs skyld er jeg sikker på at jeg befinner meg i en situasjon der jeg vil angre mer hvis jeg ender opp med å takke nei. Resten blir det, forhåpentligvis, en ordning på. Det pleier å bli det.

  • Veien til det =)€#€%)"@ førerkortet.

    • 11.09.2012kl.20:55
    • (3)


    Nå har jeg brukt apostlenes hester i hvert eneste ett av mine toogtyve år. Da jeg ble 18, fikk jeg teoribøkene til førerkortet i fødselsdagsgave, og det var lett å skjønne at det var et hint om at nå, nå var det vel på tide å gå inn på den som til da hadde vært «galsida» på en bil - førersida. Dette klarte jeg glatt å ignorere i tre vidunderlige år, før jeg til slutt lot meg overtale til å prøve å kjøre to meter uten å lammes av frykt. Dette var i fjor. I fjor tok jeg også endelig, endelig trafikalt grunnkurs, da jeg i tiende klasse hadde langt viktigere ting å bruke fritida på (teater og finne de klærne i klesskapet som var mest mismatch, for eksempel. Tro meg, jeg så ikke ut.) Jeg rakk såvidt å lære hvordan jeg kunne holde en bil på veien før jeg stakk av til Bergen og kunne utsette marerittet nok et år, men nå er jeg jeg tilbake i Nord-Norge og har sluppet opp for geniale unnskyldninger.

     

    Nå må jeg få tatt den faens lappen.




    I dag øvelseskjørte jeg for første gang på over et år. Mentoren min er pappa, som har selvtillit så det holder bak rattet og som utrettelig har forsøkt å motivere meg til å få ræva, eller rettere sagt bilen, i gir. Vi dro til Shell for å få tak i en pen og pyntelig «L» til å feste på bilen, så folk skulle skjønne at denne bilen styres av en uerfaren tulling, men de var utsolgt. Andre bensinstasjoner finnes ikke på Andenes. Flott, tenkte jeg. Hvis jeg driter meg ut nå kommer ingen til å vite at jeg har tatt i et ratt maks fire ganger.

     
    Bilen min. Ja, jeg har faktisk bil.


    «Da kan du starte bilen.»
    «Hvordan i h- starter jeg en bil?»

    «Du vrir om nøkkelen, og så-»

    blabla, storm av uforståelige ord. OK, bilen er i gang, next?

    «Da er det bare å kjøre i gang!»

    «Men jeg kan jo ikke det!»

    «Du trykker ned clutchen, og-»

    «CLUTCHEN? Hva er en clutch?»

    «Pedalen til venstre. Så slipper du den opp mens du gasser samtidig.»

    «Gasser? Det er pedalen til høyre, det altså. Hvorfor beveger vi oss ikke?!»
    «...det der er bremsa. Clutchen er et hakk lengre til høyre.»

    «..Å.»

    Å herregud, bilen beveger seg! Jeg kommer til å kjøre utfor veien. Bilen kommer til å eksplodere om to sekunder. Jeg kommer til å dø.

     

    Jeg døde ikke. Bilen beveget seg, og til min store forbauselse klarte jeg å holde meg på veien. Ikke bare det, jeg holdt meg på min side av veien. Selvtilliten min holdt akkurat på å nå level 2, da-

     

    «Der er det et stoppeskilt, så da må du stoppe.»

    «STOPPE? Hvordan stopper jeg denne greia? Herregud, jeg kan ingenting-»

    «Du trykker ned clutchen igjen, også bremser du.»

    «Akkurat. Clutchen ja. HVORFOR STOPP-»
    «Trykk ned bremsa!»

    «Faen.»

     

    Så stoppet vi.


    Frykten i øynene!
     

    Jeg er i den heldige situasjonen at jeg har et nokså stort område jeg kan bruke som bilbane der det omtrent ikke eksisterer trafikk om ettermiddagene, så om jeg bråstopper litt her og der er det ingen som kommer til skade bortsett fra mitt eget ego. Det priser jeg meg lykkelig for, for jeg er absolutt ikke klar for å kjøre i den ordentlige trafikken ennå. De få gangene det kom en bil bak oss, eller i mot oss, var jeg sikker på at mine dager som sjåfør var talte.

     

    «Å HERREGUD, det kommer en bil!»
    «Bare kjør videre.»
    «DET KOMMER EN BIL!»
    «Bare hold deg på din side av veien.»
    Senere, i en sving..

    «EN BIL! Jeg kan ikke svinge og ikke kræsje i bilen samtidig!»

    «Det går fint-

    «HERREGUD»

     

    To sekunder senere var bilen passert, men før jeg fikk pusten igjen skulle vi plutselig rygge.

     

    «Jeg kan da ikke rygge!»

    «Jo da. Du setter bilen i revers-»
    «REVERS? Hjelp?»
    «Du drar girspaken ned, mot deg og opp, clutchen inne, også begynner du å bevege deg.»

    «BILEN GÅR BAKOVER!»

    «Det er meningen. Så vrir du rattet-»
    «JEG FÅR IKKE TIL! VRI RATTET! VI KRÆSJER!»

    Stakkars pappa.

     

    Jeg endte opp med å kjøre i omtrent en time, og da var jeg så svett at vi byttet plass så pappa kunne navigere oss trygt hjem. Og dette skal jeg gjøre nokså ofte fremover.



    I morgen skal vi visstnok ha en «teknisk leksjon». Jeg kan såvidt gire, jeg aner ikke hvordan hjul egentlig funker og jeg har ikke peiling på hvordan en motor ser ut en gang.

     

    This will be fun.

  • Morgentur

    • 10.09.2012kl.06:42
    • (0)


    Jeg elsker stillheten tidlig på morgenen. Ingen fugler, ingen mennesker, ingenting.










    Andenes er så lite, husene ser ut som legoklosser.

    Bella i full fart fordi hun trodde jeg skulle gå hjem uten henne. Løsning for å hente inn bikkjer som ikke vil: snu og gå motsatt vei.



    Hjertehjerte

     

  • Kleine situasjoner.

    • 09.09.2012kl.19:00
    • (0)


    Jeg tipper at ethvert menneske har erfaring med å befinne seg i situasjoner der du helst ville vært et annet sted. Noen ganger hadde det holdt å gå to meter unna, andre ganger vil man rappe en spade og grave et hull helt til Kina. Jeg har følt det sånn drøssevis av ganger, og det er ofte i situasjoner som egentlig ikke er noe flaue i det hele tatt ? men så skjer det bare et eller annet inni meg som gjør at jeg oppfatter hele greia som pinlig. Her er et lite utvalg.

     

    Å si at man må på do når man er sammen med andre. Ikke hele tiden, men enkelte ganger. Har ikke peiling på hvorfor det er sånn, men sånn er det. En gang jeg kjørte bil sammen med en kompis og familien hans, endte jeg opp med å holde meg i tre timer til vi stoppet fordi jeg syns det var kleint å be om en pause så jeg kunne gå og tisse.

     

     bli spurt om leg for varer med 18-årsgrense. Jeg har fått med meg at jeg ser yngre ut enn alderen min, men ærlig talt, 18? I tillegg kommer gjerne personen som spør om leg med en kommentar som «åja, ja du er jo mer enn gammel nok. Det vises ikke, HEHE!» Hehe, ja.


    Å spørre etter jobb. Verste jeg vet. Det er jo et kjent faktum at det er bedre å dukke opp personlig enn å bare sende inn en søknad, men herregud så grusomt det er å gå inn i butikker, stå i ti minutter og glane dumt på sjokoladehyllene før man må ta motet til seg og spørre «hei, eh, altså.. dere trenger ikke folk her?»

     

    Å passere mennesker som går sakte. Gjerne de som tar hele veien. For det første må man jo planlegge en hel strategi for å kunne komme seg forbi, for det andre har de det med å sette opp tempoet akkurat i det man passerer dem, så man ender opp med å gå ved siden av hverandre.

     

    Å si «hadet» til noen, også ender man opp med å gå i samme retning. Dette er særlig kleint hvis personen bare er en bekjent og man kun har hatt litt tvungen småprat.

     

    Å gå tom for samtaleemner. Jeg elsker å være sammen med folk jeg kjenner såpass godt at vi kan holde kjeft i to minutter uten at noen føler seg tvunget til å si noe, men dessverre er ikke alle i den kategorien (les: nevnte bekjente). «Ja, joda.. fint vær i dag?»

     

    Å kjøpe en vare så ofte at betjeningen i butikken er nødt til å legge merke til det, og gjerne kommentere det også. «Du er jaggu glad i Pepsi Max, du?» *glis*

     

    Å speile seg i ruter, for så å oppdage at det befinner seg noen på den andre siden av ruta. En gang tok forfengeligheten min overhånd på en parkeringsplass, og jeg begynte å fikse på sveisen mens jeg så i en bilrute. Rett etterpå oppdager jeg at det sitter en gammel mann i passasjersetet og humrer...

     

    Når andre begynner å grine. Ikke hvi det har skjedd noe fælt, men for eksempel når man ser film. Hva skal man gjøre, liksom? «Hei, det går bra, det er bare på film..»

     

    Når bankkortet streiker når man skal betale. Verste jeg vet, og det skjer som regel alltid de gangene jeg ikke har kontanter på meg, så jeg er nødt til å si fra meg varene og gå slukøret ut av butikken. Denne situasjonen oppstår helst i rushtida med 5+ personer i kø bak meg.

     

    Å være eneste person inne i en butikk. Liten eller stor, det spiller ingen rolle. Paranoiaen tar litt overhånd, og jeg føler at den/de ansatte stirrer på meg hele tiden.

     

    Å plutselig begynne å tenke på noe morsomt, og få latterkrampe offentlig. Folk må jo tro jeg er lettere tilbakestående, de gangene jeg plutselig har begynt å glise og fnise på bussen.

     

    Å komme for sent til timer, møter eller forelesninger. Denne sier vel seg selv? Du går inn og mumler «beklager» mens alle hodene i rommet snur seg og ser hvem det er som forstyrrer.

     

    Å tryne midt på gata. Gjerne blant en masse mennesker, så klart, som jeg presterte å gjøre midt i Yonge Street i Toronto. Det ble ikke bedre av at fire-fem personer stoppet opp og bare «OH MY GOD, ARE YOU ALRIGHT???» kan tenke meg hvordan den tryninga så ut..

     

    Å se et plagg du har lyst på i en butikk som henger litt høyt oppe. Er du som meg, så prøver du gjerne å få tak i plagget selv, og står der og småhopper som en idiot helt til en ansatt kommer bort og spør om du trenger hjelp.

     

    At magen bestemmer seg for å rumle akkurat når det er helt stille. Dette tror jeg alle har opplevd, og alle andre som måtte befinne seg i samme rom får klart og tydelig med seg at hun der, hun er visst klar for lunsj.


    Jakten på kjærligheten, Ungkaren og Paradise hotel. Denne trenger ingen forklaring. Håper jeg.

     

    Når stand-up komikere drar vitser og ingen ler. Og om det faktisk er noen som ler, så kan hele rommet høre at de like gjerne kunne deltatt i VM i anstrengte lattere.

     

    Å stå ute og rope på dyrene sine. Nå heter dyrene mine Findus og Bella, så det er ikke SÅ kleint, men den forrige hunden min het Gunnersen. Han stakk av på hytta en gang, og hele familien sto ute og bæljet navnet hans helt til naboene kom bort og lurte på om vi hadde mistet en gammel mann ute i skauen. Neida, bare bikkja..

     

    Jeg ser nå at det er ganske mange rare situasjoner jeg oppfatter som kleine. Jeg skulle ønske det ikke var det, men sånt ligger dessverre utenfor min følelsesmessige kontroll, eller noe sånt. Stay klein!

  • Shopping. Og kjedelig-livet.

    • 31.07.2012kl.16:07
    • (2)


    Ja, så kom jeg tilbake til Norge, da. Faktisk kom jeg hjem på Torsdag, og har vært plaget av jetlag i fire dager. Jeg får aldri jetlag, men tror kanskje kombinasjonen av døgning, over et døgns reise og en times lur på kvelden hadde sitt å si denne gangen. Suge, suge. Det var kjipt.

    Nå er jeg derimot tilbake på norsk tid, og tilbake til mitt altfor lite interessante liv. Det skjer liksom ikke så utrolig mye på Andenes, og her skal jeg ha base i et år. Jeg har jo valgt det selv, fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg skal studere, men jeg liker å klage over teite ting, så jeg kommer sikkert til å gjøre det også. En ting er i hvertfall positivt, og det er å ha dyrene mine rundt eg hele tiden.

    The Queen herself. Haha. 



    SMELT! Bella og Findus tror jeg må være det perfekte eksempel på frienemies.. her i et vennlig øyeblikk.

    Uansett, jeg shoppet jo faktisk litt i USA.. og siden jeg ikke har en dritt å gjøre akkurat nå så skal jeg vise frem alt sammen. Husker ikke pris og hvor jeg kjøpte alt og andre superviktige detaljer, men whatever.

    Jeg hater egentlig å handle dongeribukser, fordi jeg syns jeg ser snål ut i 96% av dem. Denne derimot, satt fint og så bra ut! MIRAKEL! Og når prisen var omtrent 20 dollar, så gjør det liksom ikke så mye om jeg plutselig finner ut at den ikke ser så bra ut likevel. LOL.

    Sommerkjole som jeg har vist i tidligere innlegg. FIN!

    Route 66-genser. JA, jeg var turist.

    Enkel singlet.

    Denne klarte jeg ikke bestemme meg for om jeg gadd å prøve eller ikke, da hvite blonder egentlig ikke er min stil, men prøvde den fordi jeg ble så nysgjerrig. Ble solgt, den er veldig søt på!



    Har lenge lett etter en topp med slike skuldre, faktisk.. og endelig fant jeg en jeg faktisk kan tenke meg å bruke.

    Denne MÅTTE kjøpes. PANDA!

    HAHA. 4 dollar på Walmart!

    Jeg ler! Gusjegrønn joggebukse, jeg har så utrolig bra stil. Den er komfortabel, da.

    Nok et "denne var fæl, men jeg MÅ ha den"-kjøp. The Muppets forever, altså!

    Tidenes søteste topp!

    Utrolig søt kjole som er nydelig på! Elsker fasongen.

    Detalj

    Pysjbukse, som jeg sitter i i skrivende stund. Kjøpt på Graceland!

    TOG DU AN? (jeg regner med det, hvem har vel ikke sett TBBT?)

    Nok et firedollars kjøp fra <3Walmart<3

    HÆHÆ. Tidenes mest harry souvenir-skjorte. Elsker den.

    Denne var litt kul, så jeg kjøpte den. Simple as that.



    Kun remser bak. Harry? Javisst.

    Chillejakke som fulgte med Elvis-pysjbuksa.

    JEG ELSKER DENNE! Har lenge lett etter erstatning for en lignende, hvit topp jeg hadde som jeg ikke finner igjen. Denne er riktignok rød, men det gjør den i grunnen enda finere.

    Mine to masker, kjøpt i San Francisco og New York. Jeg burde holde maskeradeball snart.

    Fant en søt, japansk butikk der alt kostet $1.50 eller $2, så da var det bare å plukke med seg en masse jalla-greier. Tre esker falske vipper, vippeetui, spisepinner, Helo Kitty-skjærebrett, sjokoladeform i silikon og en ting som ikke ble med på bildet fordi jeg hadde den på hodet: en knæsj rosa turban i håndklestoff, som jeg surrer rundt håret etter å ha dusjet. Utrolig smart.

    Turens resultat fra Hard Rock Cafe! San Francisco, Lake Tahoe, Denver, St. Louis, Memphis, Dallas, Phoenix, Las Vegas, Hollywood og Los Angeles (de to siste er riktignok samme HRC). 

    Herrefred, dette var kjedelig. Og ja, dette er alt jeg kjøpte (bortsett fra litt flere suvenirer, sladreblader og absurde mengder vann og tyggis) på en måned i USA. Jeg fortjener premie.

  • Monterey

    • 24.07.2012kl.07:16
    • (0)


    Var i Monterey i går. Veldig fint, men dessverre også kaldt. Det er så ironisk at jeg har klagd på varme i flere uker nå, og når jeg kommer til et sted med 15 grader holder jeg på å dø av kulde. Meg i et nøtteskall, aldri fornøyd med tempen! Men havtåke er ganske ufyselig, altså..









    Var inne i et voksmuseum om Monterey's historie. Museet var delt inn i små stasjoner og alt var mørklagt frem til man trykket på en knapp foran hver stasjon, da begynte dukkene å bevege seg og fortelle. Veldig fin ide, men dessverre ikke helt vellykket i praksis. Funket fint først, men da det kom inn flere etter oss og vi endte opp på forskjellige stasjoner ble det litt irriterende da disse "snakket" i munnen på hverandre. Uansett greit å ha fått med seg!

    Ikke heeelt fornøyd med været, haha. Men shorts, det SKULLE jeg gå i, gitt. Nekter å innse at sommeren er over før jeg må.





    I dag har tiden vært brukt på et kjøpesenter, og jeg kjøpte faktisk noe! Har blitt veldig lite shopping på meg, men det går bra. Mer penger jeg kan spare til senere. Fikk gjort unna gavehandlingen også, og kofferten min veide 17 og et halvt kilo minus nyinnkjøpene. Det burde gå bra, har ikke lyst til å betale overvekt når jeg reiser hjem i morgen natt. Jepp, må stå opp klokka tre.. I morgen skal jeg kun chille ved bassenget og siden døgne. Gruer meg som F til den lange reisen hjem, hallo jetlag!

  • Universal Studios

    • 22.07.2012kl.05:53
    • (1)


    I dag har jeg vært i Universal Studios! Det var egentlig ikke planen, men spontanitet = (L). Veldig glad for at det ble slik, for det var veldig gøy!

    ARTI FØR ONGAN

    Universal Citywalk, før selve parken. 23521321 souvenirbutikker, klesbutikker og kafeer, samt musikk fra svære høytalere.

    Muligheter for å kjøle seg ned litt også.



    Studio Tour var det første vi ville gjøre, og etter å ha stått i kø i nøyaktig førtisju minutter fikk vi plass i en slags trikk som kjørte rundt i studioet.

    Filmsett! 

    "By". Inne i vognene var det TV-skjermer som viste klipp fra forskjellige filmer der de forskjellige settene var blitt brukt, og det ser virkelig ekte ut på film!



    Kjørte inn i "Subwaystasjon i San Francisco" og fikk oppleve jordskjelv!

    Mini-bilshow, Fast & the Furious. Kule pyroeffekter! Og bilene bevegde seg rundt og "danset" til Gasolina, LOL

    Vanneffekter. Begynte som en liten dam, før det plutselig fosset vann nedover mot oss!

    Westernby, brukt i flere westernfilmer.

    JAWS! Den ser ikke fullt så skremmende ut her, nei..

    Kjent nabolag? WISTERIA LANE!!1!1

    Gaby's house!

    Whoville fra The Grinch!

    Bates Motel fra filmen Psycho. Jævlig creepy. "Norman" sto og kikket ut fra vinduet lengst til venstre.

    Sett fra "War of the worlds".

    Innsjø og green screen! Scener til bl.a Pirates of the Caribbean er spilt inn her.

    I tillegg til å få se en masse kule filmsett og spesialeffekter, og lære litt filmhistorie, fikk vi også oppleve King Kong på nært hold. Fikk utdelt 3D-briller og ble transportert inn i et mørkt rom som forvandlet seg til en jungel foran øynene våre, med dinosaurer som så ut som om de var rett utenfor vogna. Sammen med vanneffekter, risting og King Kong i kamp med T-Rex ble det hele veldig in-your-face og akkurat som å befinne seg i en filmscene. 3D <3

    Præhæ

    Et lite show der vi fikk lære om hvordan de trener dyr til filmroller, samt se en del triks. Her var det snakk om alt fra høner til vaskebjørner! 



    Utrolig morsomt å se hva dyr kan trenes til å gjøre. En fugl var trent opp til å gjenkjenne dollarsedler, så en tilfeldig dame i publikum fikk beskjed om å holde ut hånda med en dollarseddel i. På den måten visste fuglen nøyaktig hvor den skulle. Hunder ble trent med target stick og klikkertrening, og lært til å gjenkjenne håndsignal i tillegg til verbale kommandoer - mye av det samme jeg prøver å få til med Bella hjemme. Kjente jeg fikk lyst til å dra hjem og trene, haha.

    Fet bil

    HAHA. Her sto jeg og holdt på med noe i veska, da jeg plutselig skjønner at noen står bak meg, snur meg og ser et monster. Derfor gliser jeg sånn.

    Showet "Waterworld". Jeg har ikke sett filmen, men showet var underholdende, det!

    Jeg. Elsker. Pyro. Ironisk nok er jeg livredd brann, men syns pyroeffekter er kjempekult...

    Så også et Special Effects-show, men fikk ikke til å ta noen ordentlige bilder. Uansett var det gøy å se hvor mye en green screen og teknologi kan gjøre for at ting skal se ekte ut. 

    I dag har vi bare kjørt, omtrent.

    Og været var kjipt. Kjører langs kysten, og havtåke er ikke akkurat et ukjent fenomen for meg.. KALDT. Kanskje like greit at jeg begynner å venne meg til det, siden jeg kommer til Andenes på Torsdag.. FML. Hadde nesten glemt at surt vær eksisterte.

    Frossen langs the pacific coast



    Søt cafe, med et ekkelt do. Noen hadde greid å tisse langs kanten av toalettet (inne på en jentedo?) og det var ikke vann i vasken, så jeg måtte dynke hendene mine i antibac. Æsj, æsj.

    Har kun noen få dager igjen her nå, men heldigvis ingen lange kjøredager, så satser på at det skjer noe bra i morgen. Befinner meg i Salinas, så får vel google litt om nærområdet!

  • City of Angels

    • 20.07.2012kl.07:41
    • (4)


    Las Vegas, NV - Los Angeles, CA: 435 km, ca 4 og en halv times kjøring

    HOLLYWOOD, BB. Kom fram til LA ca kvart over fire, fikk sjekket inn på hotellet og gikk mot Walk of fame rundt klokka fem. Tok bare et par minutter å gå.



    Jeg klarer nok en gang kunststykket å se sur ut på et bilde, for 565. gang denne turen.

    Rakk bare å gå et par meter nedover gata før vi ble stanset av kjendishjem/hollywood/beverly hills/all that jazz-guider. Jaja, hvorfor ikke, tenkte vi, og slengte oss med på turen.








    Klarer dessverre ikke å huske hvilke kjendiser som bodde/har bodd i hvilke hus, alle husene vi så var store og fine, liksom, så det gikk litt i surr. Men så blandt annet huset til Christina Aguilera,  Tom Cruise og Katie Holmes' gamle hjem, huset Marilyn Monroe bodde i, Michael Jacksons gamle hjem og mange flere. JEG VIL OGSÅ VÆRE RIK.




    Her tror jeg Aguilera har adresse!






    Men dette husker jeg. Inngangen til Playboy Mansion. Haha.


    Hotellet fra "Pretty Woman"


    Den superfete turbilen!


    Rodeo Drive, the fashion district


    Ble kjørt opp i høyden og fikk se en imponerende utsikt over Los Angeles. Er kanskje ikke hele LA som er like pent når man går rundt på bakkenivå, men å se utover byen sånn som dette.. breathtaking!









    Bra tur, fikk sett mye av området og tatt 24234234 bilder. Vel tilbake fortsatte vi nedover Walk of fame.










    Siste Hard Rock Cafe for denne gang. Nummer ni denne turen.


    Kveldstur rundt i Hollywood, LML.

  • VEGAS dag 2

    • 20.07.2012kl.07:17
    • (1)


    Dag to i Vegas startet med å GÅ til Hard Rock Cafe. Trenger jeg nevne at det var ubehagelig varmt? Avstanden så mye kortere ut i bil. Aldri hatt en så plagsom gåtur før.

    SVETT OG HERLIG

    Tok taxi inn til Aria på The Strip, nektet å gå. Nøt atmosfæren så godt det lot seg gjøre i heten, tok frem kameraet og kom i turistmodus. Igjen.









    Dette er Stratosphere! Svært tårn som selvsagt måtte besøkes. Nesten ingen kø, superdigg. Oppe i tårnet kunne man ta flere "thrill rides", blant annet X-scream, der man sitter i en slags kapsul og vippes over kanten av tårnet. Skulle gjerne vært kul og tatt den, men aldri i verden, sier jeg bare. Jeg har kanskje blitt mindre redd for høyder, men så uredd blir jeg neppe noensinne dessverre. Koste meg heller med utsikten over byen.







    Merkelig egentlig, med en gigasvær by midt i ørkenen.

    Her nyter jeg utsikten, OK.

    Om kvelden var det klart for Circue du Soleil - Viva Elvis!! 



    Jeg er så fotogen  anyway, showet var utrolig bra. Jeg har drømt om å få se Circue du Soleil lenge, og de innfridde absolutt forventningene! Ble sittende å måpe flere ganger, helt fantastisk at mennesker kan gjøre slike ting. Det blir ikke siste gang jeg ser et show med dem!

    I mellomtiden var Vegas blitt mørkt, og det var veldig gøy å gå rundt på The Strip med alle lysene. Dessuten var temperaturen herlig!








    Them pretty lights.

  • 17 Juli: Route 66, Hoover Dam og Las Vegas

    • 20.07.2012kl.06:47
    • (0)


    Williams, AZ - Las Vegas, NV: 348 km, ca 3 og en halv times kjøring

    Hotellet i Las Vegas hadde tidenes mest latterlige nett, så derfor må jeg skrive på etterskudd. Nettopp sett igjennom 2432343 bilder og har mye mer lyst til å nerde.. hvorfor gjør jeg dette igjen?

    Åja, minner, ja. NUVEL.

    Nå kan jeg også skryte av at jeg har kjørt på route 66.




    Snublet tilfeldigvis over et Route 66-museum, som var halvveis utstilling og halvveis souvenirbutikk. Det var dritkult, og jeg kjøpte meg en gigantisk Route 66-genser. (Hvorfor er 90% av klærne jeg har kjøpt meg denne turen daffeklær?)


    Langs veien lå det flere nedlagte motell, Route 66 er jo som kjent ikke lenger the Main Street of America, og det har kommet nye veier.


    Så kom vi til Arizona/Nevada-grensen, og Hoover Dam. 




    THE BRIDGE OVER HOOVER DAM. Den var diger.






    Også havnet jeg plutselig i Nevada igjen. Long time, no see! 


    Kom vel frem til LAS VEGAS! Durururru fanfare osv. Kom ganske sent frem, og tiden gikk fort med på å surre rundt og lete etter Albertsons (dagligvare). Rakk allikevel å få et inntrykk av Las Vegas, og spesielt The Strip. STORT, konstruert og ganske imponerende. 






    Haha. Bra navn.



    Caesar's Palace!

  • Grand Canyon

    • 17.07.2012kl.06:08
    • (0)


    Tror egentlig jeg bare lar bildene tale for seg selv, jeg!

















    Grand Canyon var nydelig, og helt latterlig stort. Vi ble fortalt at det vi kunne se med det blotte øye tilsvarte omtrent 8% av hele kløfta. Fikk følelsen av at noen bare hadde hengt opp en gigantisk plakat med fjellmotiv på himmelen, det så ikke ekte ut først! Helt fantastisk fint. Jeg er glad jeg har fått se dette!

  • Casa Grande og Sedona

    • 16.07.2012kl.06:28
    • (0)


    Casa Grande, AZ - Sedona, AZ: 264 km, ca 3 timer kjøring

    I dag har vært en bra dag! Herrrlich, skal jeg si dere. Den startet med et besøk til Casa Grande Ruins. 


    ..der fant jeg en gigantisk kaktus.

    Selve ruinene er et nasjonalmonument konstruert av mennesker i Hohokam-perioden, tidlig på 1300-tallet. Casa Grande betyr altså stort hus, og refererer til den største bygningen. Den er laget av kaliche og har derfor fint tålt ekstremværet her borte!



    Imponerende å se, og vel verd et stopp.

    Mindre bygning.

    Fra ruiner til skyskrapere.. inn i Phoenix.





    Fin by, men 39 grader og byvandring blir bare irriterende etterhvert. 

    Fikk kjøpt turens sjuende HRC-skjorte. 

    Forlot Phoenix til fordel for mer idylisske omgivelser, og kjørte til Sedona! Først til et utkikkspunkt oppe ved flyplassen, for å kunne se over de imponerende fjellene i området. Jeg ble stående og stirre i flere minutter, det var helt nydelig og utrolig stilig!




    Etterpå ble det en tur ned til hovedgata. Merkes at det er et turiststed, men skitt au, det var utrolig fint og koselig å vandre rundt der. Jeg elsker søte, små byer som dette.







    CHILL

    Jeg prøvde forgjeves å finne meg en kjole, men det gikk dårlig. Prøvde omtrent 234231 stykker, men fant noe feil med alle. Jeg hater at jeg har blitt så sinnsykt kresen. Det var flere jeg syns var fine, men jeg har lagt til meg vanen å stille meg selv spørsmålet "kommer jeg til å bruke denne noe særlig?" og ikke bare "var dette plagget fint?" Haha. Jeg er blitt voksen. Kjedelig.



    Fin dag med flotte opplevelser. JEG ELSKER LIVET NÅ.

    Solen på tur ned over Red Rocks.

    I morgen blir det Flagstaff, tror jeg. Flagstaff og Grand Canyon! Jeg er blitt helt naturfrelst i det siste, så jeg klager ikke. MER NATUR!

  • NM - AZ

    • 15.07.2012kl.06:42
    • (0)


    El Paso, TX - Casa Grande, AZ: 618 km, ca 6 timers kjøring

    I dag fant vi frem til Scenic Drive og utkikkspunktet over New Mexico. Fantastisk utsikt, så laaangt!





    Der borte ligger Juarez, Mexico. Teknisk sett kunne vi kjørt til grensa, parkert bilen og gått over til et annet land! Men ikke akkurat så voldsomt mye å skryte av at "hei, jeg har vært et par timer i Mexico, liss" så Mexico får vente til en annen gang. Dessuten hadde det nok tatt sin tid å komme seg inn i USA igjen!

    Etterpå dro vi på en slags selvorganisert sightseeing, og jeg fortsatte å ta bilder av hus. Haha, håper ingen av menneskene som bor der så meg..



    El Paso er en veldig annerledes by! Ikke akkurat det man tenker når man hører USA. Flere steder sto skiltene på spansk. Jeg likte det. ME GUSTA



    Så var det tid for kjøring igjen, og en svipptur innom New Mexico!



    Kule fjell i Arizona

    ..og oversvømmelse!

    Er i Casa Grande nå, fint her. Gikk tur sammen med pappa tidigere, så utrolig deilig å bevege beina etter å ha sittet i bil en hel dag! Får jo sittesår, haha.



    Tydelig at det ikke er meningen at folk skal gå her når svære plakater settes opp midt i "fortauet". 



    KAKTUS <3

    Etterpå bestilte vi billetter til Cirque de soleil - Viva ELVIS i Las Vegas!!! JEG GLEDER MEG! Har hatt lyst til å se et Cirque-show i flere år, og når Elvis er temaet i tillegg? Gennialt, Egon.

    Nå skal jeg finne meg en programoversikt over amerikansk TV, og.. se på TV.

  • Nasjonalparker

    • 14.07.2012kl.05:16
    • (0)


    Hobbs, NM - El Paso, TX: 377 km, ca 4 timers kjøring

    Sitter i El Paso og chiller. Folk snakker spansk her, og grensa Mexico er "rett nedi gata". 

    I dag har jeg vært i to nasjonalparker! Den første var Carlsbad Caverns i sørøstre New Mexico. Som navnet tilsier, er det huler det er snakk om.



    Går an å ta seg inn i hulene på egen hånd, men for frosne latinger uten ordentlig fottøy (meg) går det heis også. Trykk i ørene, sier jeg bare. Selve hulen vi var i , "the Big Room", ligger omtrent 230 meter under bakkeen og var helt fantastisk.



    Nok en gang failer jeg i å smile. Ellers taler vel følgende bilder for seg selv!







    Jeg elsker huler. Det kryr av flaggermus der nede, men de så vi ikke noe til. Var omtrent 13 grader, og det ble kjølig etter en stund i shorts. Allikevel ikke særlig ille! Som pappa så fint sa det: "We're from Northern Norway, this cave is warm!" LOL.

    Så kjørte vi inn i Texas igjen, til Guadalupe Mountains National Park!




     
    KAKTUS

    Her var vi bare en kort stund, kikket på utstoppede dyr (eh..), så en film om parken og tok litt bilder. Veldig fint der!

    Så kom vi til El Paso. Skulle finne Scenic Drive og utkikkspunkt over Mexico og El Paso, men siden GPSen elsker å kødde med oss gikk jo ikke det. Fikk veibeskrivelse på hotellet, så håper vi finner det i morgen! 



    Typisk hus. Jeg kan lage meg en egen bildemappe kalt "random husbilder tatt fra bil". 

    Ellers er hotellområdet chill.



    Nå er det kveld igjen, og jeg skal dusje og se film! Håper vi finner utsikten i morgen, før det bærer avgårde inn i Arizona. 

    NATTA!

  • Hola

    • 13.07.2012kl.08:28
    • (0)


    Dallas, TX - Hobbs, NM: 650 km, ca 6 og en halv times kjøring

    Krøp ut i bilen i dag morges, sovnet ganske fort og havnet visst i New Mexico. Her ser alt sånn ut.



    Sånn ca.

    Fantastisk bilde, jeg hadde nettopp våknet. Greia i bakgrunnen er en maskin som pumper etter olje. Så omtrent 23424524 sånne i dag.

    Kom frem til Hobbs rundt halv fem (klokka stiltes en time tilbake.. tidsforskjeller, ass) og skulle kjøre en tur. Den bilturen fikk snart et bestemt mål da jeg fant ut at PC-ledningen min var kaputt. HVORFOR, GUD, HVORFOR. GPSen ledet oss inn i boligfelt etter boligfelt og jeg fikk lyst til å stikke den i stykker med en gaffel.

    Fant heldigvis en Staples, og ny ledning ble fikset! JEG KAN FREMDELES HA ET LIV!!!!!11

    Ok.

    Resten av Hobbs så egentlig akkurat ut som jeg hadde sett for meg en liten by i New Mexico. Bilradioen spilte i tillegg kun country.

    Vårt neste eventyr besto av å finne en dagligvarebutikk, Walmart eksisterte visst ikke i nærheten (FML). De fleste butikkene så ut som den under, så jeg begynte å tro at alt håp var ute.

    Til slutt fant vi en Albertsons, eller noe sånt, noe som var omtrent som en Walmart. New Mexico-versjonen av Walmart? Anyway, dagen var reddet og jeg kunne med godt mot gå tilbake til å chille på hotellrommet. Med andre ord, fryktelig begivenhetsrik dag.

    I morgen skal vi til El Paso, og det tror jeg blir gøy! Nettet her har vært teit i hele kveld, så nå som det ser ut til å ha kommet tilbake, må jeg oppdatere meg på Facebook. Viktig. Later!

  • Texas it is!

    • 12.07.2012kl.06:10
    • (0)


    Hope, AR- Dallas, TX: 338 km, ca 3 og en halv times kjøring

    Nå er jeg i Texas! Somlet i dag morges også, forresten. Jadda. Skulle se Bill Clinton's barndomshjem i Hope først, men tror jeg tok bilde av feil hus.. LOL. story of my life. Selve byen Hope var ganske kul, da. 

    Så gled Arkansas over i Texas.



    Har vært i Dallas Zoo i dag! Jeg har ikke vært i en dyrepark siden.. lenge siden.



    Nilkrokodiller. Utrolig fascinerende dyr.

    SE, DER GÅR EN ZEBRA! (10 poeng til deg om du tok den)

    Flamingoer

    Dette er en klipspringer! De var helt utrolig søte.

    Albinoalligator! 

    Brukte ikke så lang tid i parken, rundt to timer. SVÆRT område! Nok en gang litt for varmt til å vandre rundt, men det gikk bra. Bortsett fra at bilen omtrent hadde kokt bort i mellomtiden, og jeg selvfølgelig hadde lagt igjen ei flaske vann der..

    Kjørte så inn i selve Dallas. STOR by.





    Knøttlille meg og svæære skyskrapere

    OG SEFF BLE DET HARD ROCK CAFE.

    Hotellet ligger utenfor byen, med et svært kjøpesenter rett ved siden av. Går jo ikke an å ignorere det, så ble en liten runde der jeg totalt kjøpte en topp, en hårklipe og en bok.. og jeg kaller meg jente.

    Tilbake på hotellet oppdaget vi en liten kattunge som satt under en bil og mjauet. Den var ikke helt tam, og altfor liten til å være alene, så regner med den satt og skrek etter moren sin. Fikk vondt i hjertet av å høre på, og satte ut litt vann og mat, som den kom fram for å spise. Vet man egentlig ikke skal legge ut mat sånn, men den var så liten! Og tydeligvis veldig, veldig sulten. Mer var det ikke å gjøre.. nå er den forsvunnet, og jeg håper virkelig det går bra med den, selv om sjansene kanskje ikke er så store.. får vondt i meg, og en veldig stor trang til å klemme og kose med min egen pus.



  • Arkansas

    • 11.07.2012kl.04:58
    • (0)


    Memphis, TN - Hope, AR: 396 km, ca 4 timers kjøring

    Dro fra Memphis rundt 1045 i dag, jeg somlet noe voldsomt i morges. Litt digg, da. Kjørte inn i Arkansas igjen og mot Little Rock, statens hovedstad og største by. Fant et random parkeringshus og parkerte, og gikk ned mot River Market. 



    Skeptisk til noe?



    Fant til slutt markedet, og vandret litt rundt. Ikke så altfor mye å se på, men det var veldig koselig der! Prøvde 23423 forskjellige solbriller, men alle så rare ut. De som så fine ut, var fake D&G.. eh. Så jeg forbannet solen der og da og gikk rundt og myste med øynene istedet.

    GRIS



    Ble bare et kort besøk i Little Rock, før vi kjørte videre til Hot Springs! Bill Clinton er herfra. Hot Springs er også en nasjonalpark, som var hovedmålet! Dro opp i et digert utkikkstårn langt oppe i skauen og fikk en flott utsikt over landskapet.



    Jeg tror jeg er kvitt høydeskrekken min, for det gjorde meg ikke noe å stå så langt oppe og se ned. Egentlig har det vært sånn en stund, og jeg tåler fint høye avstander, men freaker ut hvis jeg står på en stol. LOL.

    Etterpå begynte det å regne, et kort og kraftig regnfall som gjorde meg ganske våt på løpeturen fra senteret til bilen. Digg å komme inn til aircondition da... nei.



    Selve Hot Springs var en veldig søt by. Løp som en idiot rundt og lette etter Arkansas-stickers (jeg har begynt å dekorere kofferten min), og i souvenirbutikkene fant jeg alt fra magneter  til solbriller til honning til tie dye-skjorter, men ingen sticker. NEDTUR. Håper jeg finner det på en eller annen jalla-bensinstasjon før vi kjører ut av Arkansas. Drar nemlig til Dallas, Texas i morgen! HOWDY.

  • GRACELAND

    • 10.07.2012kl.04:55
    • (2)


    Nå har jeg endelig fått se Graceland!

    Våknet av meg selv klokka ni i morges, men fortsatte å sove i en time til. Deilig å få sove ut, og jeg er fremdeles forundret over at jeg kaller klokka ti å sove ut. Dette er ikke likt meg, men det får vel sies å være positivt! Gikk til Graceland, som ligger rett over gata fra hotellet her, litt over halv elleve. Grei mengde med folk, men ingen sinnsyke mengder! Dagens første stopp var en guidet tur rundt selve huset til Elvis. Herrefred, Elvis har faktisk bodd her. Gikk shuttlebuss fra billettlokalet/souvenirsjappene og opp til selve huset, sikkert fordi folk ikke skal drive å loke rundt på egen hånd der oppe.




    Framfor inngangen til huset!

    Fikk utdelt headset og guide-spiller her og, og fikk se det meste av Graceland. Tok 342343523 bilder, men orker ikke legge ut så mye her.

    Dagligstue, det første vi så da vi kom inn.

    Spisestue!

    Huset var ikke så forferdelig stort, men veldig fint og godt ivaretatt.

    Parkeringsplass for bilene til Elvis

    Gullplate på gullplate på gullplate. Helt utrolig

    Det var en veldig interessant tur, jeg gikk rundt og bare" :DDDDD JEG ER I GRACELAND" hele tiden, haha.

    Fikk også ta en tur inn i Elvis' privatfly! Morsom historie: da Elvis kom på at datteren hans, Lisa Marie, aldri hadde sett snø, så fløy de til Colorado. Lisa Marie fikk leke i snøen en liten stund, før de dro tilbake til Memphis. Jeg vil også ha privatfly.

    Var også utstilling av kjøretøyene hans! Dette er THE PINK CADILLAC. Nok en ting på ønskelista mi som jeg aldri kommer til å få, men SE PÅ DEN DA. Hjertehjertehjerte

    Og jeg suger i å smile på bilder.

    Gravstedet i hagen, der foreldrene, tvillingbroren og bestemoren til Elvis ligger begravd, samt Elvis selv. Var faktisk folk som sto og gråt her! Det gjorde ikke jeg, men det var faktisk en ganske merkelig følelse å stå foran graven.

    Som sagt tok jeg 23445234234 bilder, men internettet her er sinnsykt tregt nå, så jeg orker ikke prøve å laste opp flere for så å få beskjed om at nettet er falt ut eller noe. Brukte omtrent 6 timer i Graceland, og jeg er et lykkelig menneske! Har hatt lyst til å reise hit i flere år, og nå har jeg vært her. Et minne og flere souvenirer rikere, lol. Har kjøpt rosa Elvis-sokker, joggedress/pysj med "I <3 Elvis" på, "I've been to Graceland"-klistremerke, notebok for piano (når jeg kommer hjem skal jeg sette meg ned og lære meg Burnin' love sekundet jeg kommer inn døra) og boka "Elvis and me" av Priscilla Presley. Veldig, veldig bra dag!

    I morgen forlater vi Memphis og kjører vestover igjen. Skal innom Little Rock i Arkansas, før vi kjører litt videre og finner hotell. Er fortsatt 15 dager igjen av turen, og jeg ser frem til å oppleve enda mer!

    Og sånn helt til sist:


    ELVIS LEVER!

  • Gateway Arch og Beale Street

    • 09.07.2012kl.06:26
    • (1)


    St.Louis, MO - Memphis, TN: 457 km, ca 4 og en halv times kjøring

    I dag har jeg vært i Gateway Arch! Det er det høyeste menneskeskapte monumentet i USA og raver 192 meter over bakken. Hadde ganske god tid før vår tur opp til toppen startet, så endte opp med å se en dokumentarfilm om oppdagelsen av vest-USA. Ganske interessant, men det er altfor tidlig for meg å se film klokka halv ti om morgenen. TRØTT. Klarte heldigvis å unngå å sovne, og vips var klokka 10.20 og det var på tide å klatre inn i heis/vogn/whatever-greia som bringer folk til toppen.

    Slik så vognene ut. Ikke noe for folk med klaustrofobi.

    LOL. Exiteeed

    Selve toppen av buen var kun et lite rom med små vinduer der man kunne se ut. Trengte altså ikke så lang tid der oppe, men det var imponerende utsikt!







    Etter Gateway Arch vendtes snuten raskt mot Memphis. Skulle finne et sted å ta ut penger, og fant følgende..


    Drive-thru minibank. America, I love you.

    Nærmer oss Memphis! ELVIS-REKLAME!!!

    Her i Memphis er jeg på Heartbreak Hotel som ligger rett ved siden av Graceland! Bilder av Elvis overalt, Elvis-musikk på høyttalere og Elvis-filmer på TV-skjermer i lobbyen. Me gusta.

    Litt av rommet mitt, som er kjempestort. Har til og med sofa og kjøkkenkrok. Elvis her og, så klart!

    Chiller i lobbyen.

    Dro inn til Beale Street en tur, hotellet hadde egne shuttle-busser. Veldig greit! Jeg hadde gledet meg veldig til å se Beale Street, og det var egentlig ganske sært å plutselig stå midt oppi ei gate jeg har googlet sikkert 234234 ganger. Og veldig kult!









    NO FARTING: Hahahhahaa

    Måtte seff innom nok en Hard Rock Cafe!



    Herlig stemning i Beale Street, live musikk overalt og masse folk. I følge shuttlebuss-sjåføren vår var det vanlig å ikke kunne se gata for bare folk på Lørdager, så jeg er glad vi dro hit på en Søndag! Fin temperatur ute også. ALT VAR SÅ PERFFEKT



    Det var et marked der også, men selgerne var den typiske innpåslitne typen. "MAM, I HAVE VERY SPECIAL PRICE FOR YOU" No.

    En fin dag, og i morgen venter selveste Graceland!! Jeg forbereder meg med å spille Elvis på full guffe. Gleder megggggggg.

  • 40 grader og tidenes hotellsurring

    • 08.07.2012kl.05:45
    • (0)


    Junction City, KS - St. Louis, MO: 604 km, 6 timers kjøring

    Den sinnsyke varmen fortsetter her i midtvesten, 40 grader i dag og. Glemmer det jo når man sitter inne i en bil med aircon, så hver gang vi stoppet for pause ble jeg slått av den syke varmen. Seriøst, solbrillene nektet å holde seg oppe fordi jeg svettet på nesa.

    Tommelen opp for sol og varme.. jadda.

    I dag kjørte vi til St.Louis! Var fremme i halv fem-tiden, og dro rett til sentrum for å finne Gateway Arch.



    Jeg tror dette er bruen over til Ilinois. Eh. Hvis ikke er det bare en random bru. Jeg kan ingenting om St.Louis, ok.

    Her er Gateway Arch! Den er sinnsykt svær. Uheldigvis for oss var alle turene opp til toppen utsolgt for dagen, men vi fikk billetter til i morgen klokka 10.20! Everything went better than expected. Kjøpte souvenirer for å bli ferdig med det, og vandret litt rundt i området. 



    Dro naturligvis til Hard Rock Cafe. Fjerde t-skjorta mi denne turen!

    Etter nok en time på Walmart kjørte vi for å finne hotellet, og det ble litt av en kjøretur. Først tok det 24234234 år å finne Best Western, og da vi endelig fant det, var det feil Best Western. Pappa løp inn og spurte om veien til det riktige Best Western, siden vi trodde vi kanskje hadde skrevet feil adresse. Det hadde vi ikke, adressen var riktig, den, men vi hadde skrevet feil sted. Altså hotellet ligger ikke i St.Louis, men i en forstad, og det fikk jo GPS'en til å kødde seg. LOL. Da hadde jeg sykt dårlig samvittighet for at jeg hadde brukt så lang tid på Walmart, for det begynte å bli sent. Kjørte med godt mot mot riktig hotell, og fant det, men oida.. hvor i svarte var innkjørselen? Jeg skal ikke legge ut hele historien her, men GPS'en klikka helt og vi kjørte rundt og rundt i over en time før vi endelig fikk møtt en snill dame som viste oss riktig vei. Herrefred. Sinnsykt knotete innkjørsel til det hotellet! Om ikke annet, fikk vi iallefall en real rundtur rundt i St Louis. Fant ut at nabolagene gikk fra veldig fint til veldig shady ganske raskt.

    Skal snart køye, i morgen blir det wake up-call klokka sju. Har forresten tordnet og lynt her i hele kveld. Etter Gateway Arch drar vi mot Memphis!! GRACELAND, folkens!

  • I don't think we're in Kansas anymore, Toto

    • 07.07.2012kl.04:21
    • (0)


    .. men det er jeg. 

    Denver, CO - Junction City, KS: 764 km, ca 7 timers kjøring

    Turens minst interessante dag, og jeg har egentlig ingenting spesielt å meddele. Kjørte fra Denver rundt klokka ti, jeg sovna, og plutselig var vi i Kansas.

    Her er det helt latterlig varmt, førti grader var det når vi kom. Jeg har aldri opplevd så varmt vær før, og selv om jeg digger varme, så ble dette i overkant selv for meg. Jeg skjønner ikke hvordan folk overlevde før uten aircondition.

    Kansas er virkelig bondeland, og alt jeg har sett i dag har sett ut omtrent som på bildet ovenfor. 

    Stoppet et sted på veien, og ble nok en gang slått av varmen da jeg gikk ut av bilen! Fikk også handlet en magnet og en sticker på en jalla-bensinstasjon, bare for å ha bevis på at jeg har satt min fot i staten Kansas også. Viktig, viktig.

    Ellers har det ikke skjedd noe som helst i dag, men heldigvis ligger det en diger Walmart rett over veien fra hotellet, så brukte over en time der inne og endte opp med litt småtteri, blandt annet denne:



    Jeg er Muppets-fan på min hals, og skal fyre opp denne filmen etterpå! 

    I morgen kjører vi til St.Louis, Missouri! Der er det meldt 39 grader............ jeg dævver. Gleder meg til å se byen, og ikke minst dra opp i Gateway Arch. Jeg med min høydeskrekk. Det blir kult.

  • Colorado!

    • 06.07.2012kl.06:40
    • (0)


    Rock Springs, WY - Denver, CO: 565 km, 5 timers kjøring

    Hei fra Colorado! Forlot hotellet i Rock Springs rundt halv ti i dag tidlig, og nok en lang kjøretur ventet. Jeg tror jeg har lest ut hvert eneste sladreblad de har her borte, og hørt på alle sangene jeg har på Spotify 254524 ganger hver, så det er ikke alltid like morsomt å sitte i bilen. Heldigvis fikk jeg sove i to timer, og vips så var vi i Colorado.

    Kjørte inn i Rocky Mountains National Park, og som navnet tilsier var det mye.. natur.

    Veldig fint, da! Stoppet et par steder, blant annet et senter for besøkende og en butikk som solgte håndlagde ting fra indianere.

    Ble seff et par souvenirer, og etterpå kjørte vi videre mot Denver. MEN ikke før jeg rakk å se et rådyr! Haha, jeg skrev jo i forrige innlegg at jeg håpet på å få se et vilt dyr i dag, så jeg bare "OH EM GEE RÅDYR!!!!!" og tok hundre bilder.



    SØT

    På vei mot Colorado havnet vi midt i et sinnsykt regnvær! Det vises ikke så godt på bildet, men det regnet helt latterlig tett og det var umulig å se veien. 



    Jeg hater å kjøre i regnvær, men overlevde dette også. 

    I Denver ble det obligatorisk Hard Rock Cafe-besøk, og jeg kjøpte turens tredje t-skjorte.

    Foran Capitol





    JA, jeg er altfor flink til å ta random bybilder. Skjønner ikke greia med meg og byer, går rundt og tar bilder av alt. Særlig når det er blitt mørkt. Var perfekt kveldstemperatur, godt og varmt i t-skjorte og shorts, men uten sola som stekte. Fikk forresten samme taxisjåfør til og fra byen. Han var kul. Dro på Walmart (<3<3<3) og handlet nødvendigheter, og nå sitter jeg nok en gang på hotellet og chiller! Prøvde å slå av aircondition i sted, men vifta bråker enda noe SINNSYKT og ååååh jeg klarer ikke konsentrere meg.

    I morgen er destinasjonen Junction City, Kansas. Nok et lite sted jeg ikke har hørt om. Det liker jeg.

  • Gjennom Utah

    • 05.07.2012kl.06:23
    • (0)


    Elko, NV - Rock Springs, WY: 666 (høhø) km, 6 timers kjøring

    I dag klarte jeg å krype ut av senga kvart på ni, og kvart på ti bar det ut på veien igjen mot Utah! Det var forresten latterlig varmt ute allerede da. Hvorfor bor jeg ikke her?

    I Utah stoppet vi ved Bonneville Salt Flats, et svært område med saltsletter. Flere filmer er spilt inn her (bl.a deler av Independence Day) og området brukes også til fartskjøring! Til og med jeg, som blir pissredd i bil med høy fart, fikk lyst til å sette på en eller annen fet låt og suse avgårde. 



    Det lå forresten folk der og solte seg på taket av bilene sine. Det så rimelig digg ut.

    Etter enda et stykke med tørr natur, var neste stopp Salt Lake! Ikke byen altså, men selve sjøen. 

    Sjøen var sykt varm. Dessverre krydde det også av knott, så det ble bare et kort stopp. Dro videre mot selve Salt Lake City en svipptur, og downtown var alt øde!

    Så omtrent ti mennesker, inkludert en middelaldrende gubbe som vandret rundt med handlevogn. Han syns tatoveringene mine var kule. Fet fyr.

    Etter å ha kjørt forbi forlatte hus, innom et sossestrøk og helt opp til University of Utah-campusen, fortsatte turen mot Wyoming! Kort besøk i Utah, men skal tross alt rekke helt fram til Memphis og tilbake til San Francisco de neste tre ukene. Vi leker ikke road trip.

    DRO PÅ WALMART!!!111! Endelig. Jeg elsker Walmart.  No, seriously. Walmart er konge.

    Dette er hotellet her i Rock Springs, Wyoming! Altså, Drive in liquor store? HAHA. Elsker det.

    Forresten er det innendørs basseng her, rett utenfor døra til hotellrommene.

    Veldig "flatterende" bilde av meg, men whatever. Her har folk skjønt at bassengvann skal være varmt, så det var herlig med en liten kveldsdukkert. Etterpå gikk jeg i dusjen, og glemte å lukke døra til badet. Siden jeg alltid dusjer i nokså varmt vann, blir det masse damp, og dermed klarte jeg å utløse brannalarmen. Løp ut av dusjen og sto og hoppet som en idiot framfor alarmen mens jeg viftet med håndkleet. Takk gud for at jeg husket å trekke for gardinene på rommet først, sier jeg bare. lololololol

    I morgen kjører vi til Denver via Rocky Moutains national park! Blir mye natur på denne turen, men det er koselig, det. Håper jeg får øye på noen levende ville dyr, hittil har jeg kun sett en hjort som var blitt til roadkill..

    Snakkes!




  • hits